Skrotten — Preacher.no

KAMPEN MOT KREFTEN I dag, én måned etter at jeg tok CT-bilder av skrotten, fikk jeg høre resultatet. Hue er fritt for kreft, men så var det altså skrotten…

– Det er visst ‘ingen endringer’ på CT, sa onkologen, ei veldig ålreit dame. Altså flink, så vidt jeg kan skjønne.

På grunn av at jeg vil sitere resten av dialogen med henne, skal hun imidlertid få være navnløs.

– Jeg beklager at det har tatt lang tid å få tolkningen på plass, la onkologen til.

Jeg gadd ikke å si noe; hun hadde jo helt rett. Det var gått en hel måned siden CT ble tatt. Selv med noen fridager i påska trukket fra, hadde det tatt laaaang tid, syntes jeg.

Jeg lurte på om det vanligvis tok så lang tid å sette bort jobben til leger som drev privat praksis etter arbeidstid, men sa ingenting. Det var jo bare en vill gjetning, noe som sikkert sa mer om meg og mine antipatier mot ‘butikk i butikken’ enn om sykehuset.

– Hva betyr ‘ingen endringer’? fikk jeg fram til slutt.

– Det betyr at tolkningen er ‘veldig ullen’, svarte onkologen.

– Ble bildene tolket utenfor huset, spurte jeg.

Hadde jeg satt hale på grisen?

– Ja, bekreftet hun og nikket.

Au, da, tenkte jeg, men nå var det bare å stå løpet ut.

– Er de fra samme gjengen som erklærte meg kreftfri før jul, selv om kroppen var full av spredning?

Det visste hun ikke, men noterte seg at dét måtte hun sjekke.

– Dekker legene seg, lurte jeg på. Jeg var nok frekkere nå, men det var noe ved doktoren som gjorde at jeg turte.

– De dekker både huet og rævva så ingen kan se noe som helst, ramlet det ut av onkologen.

Nokså frustrert, ja, tenkte jeg.

Hva skjer så videre? Vel, jeg stikker til Roma for å bo i kloster allerede på søndag. Slapp av, jeg gir ikke opp. Men nonnene er bare så innmari hyggelige. Dessuten er det lenge siden jeg har vært i Roma.

Så bestilte jeg et PET-scan av kroppen. Det fikk jeg lov til. Det kunne gå opp mot et par måneder før sykehuset fikk det til, for kreftavdelingen disponerte scanneren bare én dag i uka. Men det ble en fin bestilling. Jeg la til at et sykehus som ønsket flere kreftkunder og egen stråleenhet, burde skaffe seg sitt eget utstyr. Dét nikket onkologen til.

– Sørg for at bildene blir tolket på huset av noen som har tid til det, da, ba jeg onkologen.

Hun sa ikke mer med en gang. Så ønsket hun meg lykke til. Timen var over.

EDIT: Så oppdaget jeg nå at min innbilte intuisjon faktisk stod i innkallingen til CT. ‘Bildene vil bli tolket av eksterne…’