Jeg sitter på toget til Oslo. Én plass er ledig. I Sandvika kommer to friske damer, bare litt eldre enn meg, på. Den ene setter seg.
Så begynner en dialog over hodet mitt. Ord som ‘ungdommens privilegium’, ‘ingen ledige plasser, visst’ og en del annet fyker fram og tilbake.
OK. Jeg tar hintet. Det er jo bare min egen medisin fra mange togturer jeg får smake. Men…
Så trekker jeg det uslåelige kreftkortet:
– Beklager, damer, men jeg har kreft. Veldig fint om jeg kan få sitte.
Det ble stille en stund. Så kom det sakte:
– Slapp av. No hard feelings.
Det var stille til jeg kom til Oslo S.
Først publisert på min Facebook-profil. © 2016 Victor Skimmeland
