Det er mandag 1. august. Jeg ringte kontoret til fastlegen. Legen min, hun heter bare Tina mellom oss venner, er på ferie nå. Det visste jeg, for hun var allerede reist på ferie da jeg var innom kontoret sist.
Nå ba jeg om å få en time innen 25. august for å forlenge sykemeldingen min. Full eller gradert? Samme det, men sykemelding måtte jeg jo ha.
– Beklager, det går ikke, da er hun på ferie, sa Birgitte i andre enden. Hun skarret så hele høreapparatet mitt ristet.
– Ennå? utbrøt jeg.
– Nei, vent, da er hun visst tilbake, men hun har bare øyeblikkelige timer. Det har jeg ikke lov til å gi deg. Du må ringe tilbake samme morgen og se om hun har noen ledige timer.
Det var da jeg trakk det uslåelige kreftkortet. Igjen. Det er trumf og ess i samme kort. Og det virker alltid.
– Kan du ikke være så snill, da, Birgitte, å sette opp en time likevel? Så kan du si til Tina at jeg står på rødlisten over utrydningstruede med kreft.
Jeg sa ‘rødlisteeeen’. I Bergen har de nemlig ikke hunkjønnsord, og Birgitte skjønner aldri hva jeg sier når jeg snakker grenlænsk.
Birgitte smeltet. Selvfølgelig.
– OK, da, jeg skal se hva jeg kan få til.
Noen sekunder senere var hun tilbake.
– Kan du klare 10:40? Nå får jeg kjeft, men det får gå for denne gangen, sa Birgitte.
Jeg takket.
Ha en fin dag!
(For ordens skyld: Jeg har altså ikke kreft. Jeg ble erklært kreftfri av onkologen min i mai, men det er jo likevel et spennende liv jeg lever. Birgitte heter dessuten ikke Birgitte, men jeg gjør jo selvsagt hva jeg kan for ikke å avsløre henne.)
(Jeg hadde nettopp kommet hjem fra Jerusalem og trodde på helbredelse. Det var før jeg visste noe.)
Først publisert på min private Facebook-profil.
© 2016 Victor Skimmeland
