Mot slutten av behandlinga på sjukehuset i går snakka jeg med en sjukepleier som vil ha meg med i et forsøk. Kortvarig, ufarlig, men kanskje til nytte for andre. Mangel på søvn er visstnok typisk for flere hjerneopererte kreftpasienter, ikke bare for meg.
KAMPEN MOT KREFTEN | preacher.no | Victor Skimmeland | 16. mai 2018
Sjukepleieren spurte hvordan det var med kreften min. Jeg svarte at den var vekk. Jeg var jo allerede helbreda, jeg.
Overraskende mirakel
Sjukepleieren trudde jeg tulla, men jeg insisterte. Jeg har vært uten spor av kreft i snart to år nå. I juli er det nøyaktig to år siden jeg stod ved Vestmuren med ny spredning. Der ba jeg.
Da jeg kom hjem fra Jerusalem, bytta jeg sjukehus til Skien. Der tok de nye bilder av kroppen. Spredningen var funnet i lungene, men Tønsberg «klarte ikke» å sende over de nyeste bildene fra sin mobile PET/CT-scanner. På de ferskeste bildene fant Skien overhodet ingen spor etter kreft. MR-bildet av hodet sa det samme. Jeg var nå en NED. No Evidence of Disease.
—Ja, det var veldig uvanlig, sa sjukepleieren. Hun trudde ikke hun hadde hørt om noen som ikke fikk tilbakefall på så lang tid. Ingen med aggressiv føflekkreft og spredning til hjernen hadde klart seg like lenge, mente hun.
(Det er sikkert noen som har levd, men kreftsjukepleieren visste ikke om dem. Selv kjenner jeg noen få som har levd lengre enn meg med «stabil» sjukdom, men de har fremdeles kreft i kroppen. Jeg kjenner ikke til noen «stabile» med kreft i hjernen.)
Den gangen livet var over
Jeg husket nevrologen og sjukepleieren i Tønsberg som fortalte kona og meg at det var slutt. Det var i august 2015, etter to operasjoner i hjernen. Vi ga ikke opp. Vi ba, og vi blei salva og bedt for.
I desember samme år blei jeg operert for tiende gang. Det var egentlig håpløst. Selv Radiumhospitalet hadde kasta meg ut av et forsøk med immunterapi og kreftvaksine. Så blei jeg tilbakeført til Tønsberg for å få en aggressiv behandling. Kanskje den ville virke. Det var siste sjanse.
4. juli 2016 fikk jeg igjen dårlige nyheter i Tønsberg. For andre gang. Medisinene virka ikke lenger. Kreften spredte seg. Nå kunne jeg ikke få annet enn lindrende behandling.
Overraskende frisk
Sjukepleieren hadde lest journalen min. Hun var overraska over at jeg ikke bare levde, men for alle formål var frisk.
Også denne dagen bekrefta blodprøvene at alt var bra. Kuren jeg fikk var mest til forebygging mot framtidige tilbakefall, og nå ville hun ha meg med i et forsøk. Jeg sa selvfølgelig ja. Åtte dager med måleinstrumenter festa til kroppen er en liten pris for at andre som har gjennomlevd kreft skal få bedre søvn og et bedre liv.
Sjukehuset er glad for at de har kurert meg. Selvfølgelig. Jeg protesterer ikke, selv om kreften var borte allerede før jeg begynte nåværende behandling i oktober 2016.
Da jeg blei sjuk, leste jeg statistikken fra Kreftregisteret. Inkludert «godartete» hjernesvulster, overlevde likevel bare ca. 1 av 18 pasienter i fem år. Med min sykdom levde ingen så lenge.
Nå bidrar jeg til å dra kreftstatistikken opp, og hver gang jeg er på sjukehuset, snakker jeg også med noen om Jesus.
Bruke tida på jorda
Jeg gleder meg hver dag over miraklet som fortsetter å virke. Jeg takker Gud for miraklet.
Hvorfor akkurat jeg blei frisk i stedet for å bli «pensjonert» til himmelen, veit jeg ikke, men jeg veit hva jeg skal bruke tida mi på nå.
Jeg er frisk. Jeg trener og blir litt bedre hver uke.
Jeg har bare enkelte skavanker og noen kroniske smerter etter mange operasjoner, men selv de lærer jeg nå å leve med.
Jeg har øvd opp de kognitive «skillsa» igjen. Nesten dit man kan forvente for en våken mann i min alder.
Hver dag takker jeg for miraklet.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Alle rettigheter reservert © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.
