Alternative behandleres våte drøm er å få refusjon fra Folketrygden, akkurat som fastlegene får. Driftsavtaler og refusjon er verdt milliarder, og veien dit er kanskje kortere enn du tror. Alternativ medisin sniker seg nå inn på legekontorene. Bønn for syke, derimot, er mer fy, fy enn noen gang.
Jeg har vært en tur hos fastlegen i dag og fornyet reseptene mine. Så tok jeg turen på apoteket i samme bygg og hamstret medisiner og hjelpemidler. Jeg skal nemlig ut og reise. Jeg skal på langtur.
Det var da jeg så det nye, flotte skiltet på veggen.
På mitt legesenter, Sandefjord Helsepark, har alternativ medisin allerede vært til stede en god stund. Senteret eies av noen få av fastlegene, men de er ikke så nøye på hvem som får leie. Dermed har alternative behandlere stått i kø. Nå er blokka til helseparken snart full.
Her finner du akupunktur. Gestaltterapi. Fotterapi. Homeopati. Refleksologi. Kiropraktikk. Naprapati. Kosmetisk hudpleie. EviBase treningsklinikk (som jeg skrev om i fjor, se lenger ned). PT (personal trainer).
Jeg savnet vel egentlig bare tankefeltterapi. Jeg skrev om TFT for mange år siden som journalist i Porsgrunns Dagblad. Da blei det storm i den lille industribyen.
Forresten, jeg savner nok reiki og auraterapi også. Det er noe mildt lattervekkende ved folk som villig betaler mange hundre kroner for en behandling fra folk som bare kjenner på lufta rundt kroppen deres, uten noen gang å være i fysisk kontakt.
LES >> «Akupunktur og alternativ behandling»
EN DEL AV DISSE alternative greiene er for så vidt greie, selv om det ikke er medisinsk behandling. Det er deilig å få behandlet føttene, men er det en offentlig oppgave å betale for folkets fotterapeuter? (Jeg snakker altså ikke om de fotpleierne som gjør livet litt lettere blant annet for mange beboere på institusjonene våre.)
Trening er selvfølgelig bra, og dette treningsinstituttet er forskningsbasert, hevdes det. Bortsett fra at det ikke stemmer – det har byens fysioterapeuter fortalt meg. De tør bare ikke å stå fram med det, for det er hele ni fastleger i helseparken som slutter å henvise pasienter til fysioterapeuter de kommer på kant med. Og da er det jo bare et helt vanlig helsestudio. Riktignok Sandefjords desidert dyreste – eid av fastlegene på senteret.
LES SAKEN FRA I FJOR >>
«Mersalg hos fastlegen»
«Sakset: Følte seg presset av fastlegen»
«Bortforklaringene fra Sandefjord Helsepark»
Hudpleie er deilig, sier jentene jeg kjenner. Men er det noe folketrygden skal betale for? Neppe.
Akupunktur, refleksiologi, homeopati? Østlig praksis som var i ferd med å dø ut fordi det ikke virket. De ble vekket til live igjen av formann Mao etter andre verdenskrig. Han hadde jo lovet hele Kina gratis helsehjelp. Det ble dyrt. Veldig dyrt. For å løse problemet, vekket han til live gammel folkemedisin – altså den som ikke virket. Det ble mye billigere. Siden individet likevel var underordnet massene – folket – spilte den enkeltes helse ikke noen særlig rolle. Formann Mao, derimot, ble behandlet med vestlig medisin.
Så hvorfor ikke forbønn for syke på helseparken?
Ha, ha. Glem det. Det kommer aldri til å skje.
EN KRISTEN FASTLEGE jeg kjente i Skien – han het Jarl Valebjørg – behandlet sine pasienter på helt vanlig måte. Av og til fikk Valebjørg besøk av kristne som også ville ha forbønn. Da ba legen. Så fikk Helsetilsynet høre om det. Valebjørg mistet autorisasjonen. I dag befinner han seg i Afrika. Der er legemangelen er stor.
Selv oppdaget jeg hvor vanskelig det var å be for syke da jeg var fast inventar på sykehuset. Kristne slapp ikke inn for å snakke med syke og be for dem. Sykehuspresten var mer interessert i fotball enn i Bibelen, og flere jeg snakket med fortalte meg at det ikke var mulig å få noe Gudsord ut av mannen.
Så kom jeg. Jeg hadde kreft og fikk behandling. Da kreften forsvant, ville sykehuset fortsatt behandle meg. For sikkerhets skyld. Mot tilbakefall.
Snart gikk ryktene om at jeg snakket med og ba for de som ønsket det. Av og til hvisket personalet meg noe i øret. Ba meg besøke en kar her. Fortalte om en annen der. Jeg gikk alltid på besøk.
NOEN KRISTNE ER OPPTATT av at alt skal ha en mening. De takler ikke meningsløshet. Flere spurte meg hva meningen var med at jeg hadde fått kreft. Jeg visste ikke. Men jeg svarte at jeg i hvert fall visste hva jeg skulle gjøre med kreften når jeg først hadde blitt syk. Jeg gikk på sykebesøk. Jeg lyttet og snakket. Ofte ba jeg for folk som ønsket det.
Dessverre døde flere av de syke, men de døde med håp. Et håp om oppstandelse og evig liv. De hadde blitt kjent med Jesus før de døde. Da var min sykdom likevel blitt meningsfylt, selv om kreften i utgangspunktet var meningsløs.
Så opplevde jeg å bli helbredet. Den historien leser du her:
LES >> «Kreftfri etter tur til Jerusalem»
Men – alternative terapier? En av de første bøkene jeg oversatte som ung, handlet om New Age-medisin. Det er over tretti år siden. I tiden som har gått har selv mange gode kristne kastet seg over alternative behandlere. De betaler i dyre dommer for behandlinger som bevislig ikke virker. Samtidig har Den norske kirke – min kirke – sluttet å be for syke. Det skjedde i det stille omtrent rundt 1985. Hensynet til de som ikke ble helbredet veide tyngre. Det var viktigere at ingen ble helbredet, enn at en del ikke ble det. Det måtte være likhet for folket. Også for kirkefolket.
LES >> «Kvakksalvere og new age»
JEG TRENGER IKKE Å VÆRE PROFET for å spå at alternative behandlere ønsker seg inn på listene og behandlinger som får refusjon fra Folketrygden. Det er nok å se på oppslagstavla på legesenteret mitt. Blant legene er det en mengde kvakksalvere. Men ikke én som ber for syke.
Til slutt: Jeg har sagt det noen ganger før, men jeg gjentar det:
Hadde alternativ medisin virket, hadde de kalt det for… medisin.
>> LIK og FØLG Preacher.no på Facebook, så får du flere gullkorn i feeden din.
Copyright © 2019 Victor Skimmeland er preacher.no.
