Ungdomstida – Luther og bønn (II)

Hvem ba Luther til? Hvilket gudsbilde hadde Luther? Hvordan kom det til uttrykk i bønnene? Hva vet vi om samtiden i forhold til bønn, særlig Luthers bønn? La oss se på noen definerende begivenheter i Luthers liv.

SERIE: REFORMASJONEN | preacher.no | Victor Skimmeland | 8. september 2017

Del 2 – Ungdomstida

Allerede fra Luthers ungdom vet vi en del om hans bønneliv. Vi kan også gjette oss til noe. Martin Luther vokste nemlig ikke opp i et vakuum, men tvert om i et samfunn der det religiøse livet gjennomsyret alle aktiviteter. Seinmiddelalderens folkereligiøsitet gjengav i stor grad kirkens teologi, og ateisme, en verden uten Gud, kunne man knapt forestille seg.

Bønnen i seinmiddelalderens folkereligiøsitet

Kirken, prestene, munkevesenet hadde en vedvarende bønnepraksis som kom til uttrykk i tidebønner, liturgiske ledd i messene, sjelemesser, bønnebøker osv. Luther har ved en rekke anledninger beskrevet kirkens praksis i kritiske vendinger. Det kommer vi tilbake til.

Tekstene som omhandler denne tiden gir dessverre ikke ønsket innsikt i Luthers bønneliv. Vi er derfor i stor grad henvist til den kulturelle kontekst når det gjelder bønnen. Vi vet først mer om Luthers bønneliv når klostertida tar til.

Lynet slår ned

Unge Martin hadde studert først i Mansfeld, deretter i Eisenach og så til slutt i Erfurt. Her oppnådde han en mastergrad i 1505. Etter farens ønske ble han så tatt opp på jusstudiet i Erfurt, men hoppet av etter kort tid for å oppsøke klosteret og bli munk. Her begynner det vi vet om Luthers bønneliv, derfor også illustrasjonsbildet jeg plukket ut til teksten.

Senere har Luther blitt tillagt at han kom ut for tordenvær 2. juli 1505, på vei tilbake til universitetet, etter et besøk hjemme hos familien. Lynet slo ned rett ved siden av ham, og i sin (bort)forklaring til faren etter at han hoppet av jussen, fortyalte han at han i redsel for døden og Guds straffedom ropte ut til den hellige Anna:

– Hilfe! Ich will ein Mönch werden!
– Hjelp meg! Jeg vil bli munk!

Historien omtales imidlertid som en Luther-legende og har antagelig blitt gjenstand for såkalt legendarisk forsterkning.

Det interessante er imidlertid ikke hvordan han kom til klosteret, men beskrivelsen av bønnen. Konteksten fra nettopp seinmiddelalderen gjør det svært troverdig at Luther kan ha bedt til helgenene. Slik kjenner jeg også bønnelivet til mange troende katolikker fra min tid i Colombia.

Vi ser allerede her et gryende bønneliv hos Luther, dog adressert til Gud via omveier.

Luthers gudsbilde utviklet seg i klosteret

Ritualiserte bønner – tidebønnene, sjelemessene – var det nok av i augustinerklosteret i Erfurt, hvor Luther fikk sin første liturgiske utdanning. Disse bønnene lærte munkene på rams, og det stiltes ikke store krav til teologisk refleksjon ved framsigelsen av formularene.

Luthers bønneliv må likevel ha utviklet seg vesentlig fra livet før klostertilværelsen, og ha endret seg fra en folkereligiøs til en mer teologisk-normativ bønnepraksis. Augustins regel, utledet av kirkefaderen Augustins skrifter og sanksjonert av korsfarerpaven Urban II i 1095, foreskrev nemlig praksis både for individ og organisasjon i munkeordenen som fikk navn etter kirkefaderen.

Helgendyrkelsen nådde sitt høydepunkt i seinmiddelalderen. Sett fra et reformatorisk standpunkt, innebar helgenkultusen bønn til mennesker som ikke var Gud og dermed avgudsdyrkelse – et opplagt brudd på første bud! Imidlertid må en mer velvillig fortolkning av helgenkultusen her kunne legges til grunn, all den tid Luther, som alle andre samtidige kristne, faktisk ennå var katolikk.

Katolsk teologi rundt helgenkultusen må kunne sammenfattes med at helgenen riktignok var menneske, men et menneske som hadde levd så ettertrykkelig etter Jesu forbilde at kirken, enten ved helgenkåring eller ved etablert, lokal praksis, med Paulus kunne si at det ikke lenger var personen selv, men Kristus som levde i vedkommende. Egentlig var det dermed Frelseren man æret ved tilbedelse av helgenen. Også helgenens rolle som intermediator – mellommann – mellom Gud og mennesker var viktig.

I hvor stor grad Luther skilte mellom helgener og Gud selv som adressat for bønnene, eller hvorvidt han anså dette for å være to sider av samme sak, er umulig å fastslå med sikkerhet nå. Luthers reformatoriske, altså senere syn på helgentilbedelse, må antas å prege ham i så stor grad at skildringene av yngre dager ganske sikkert er utsatt for ikke så rent lite revisjonisme.

Et eksempel kan være denne uttalelsen, hentet fra Luthers siste serie av taler om katekismene i 1528:
«…på samme måte er dette avgudsdyrkelse, når en munk stoler på sin kutte og [sin ordens] regel.»

Noe slikt ville Luther neppe ha sagt før han flyttet til Wittenberg i 1507, men en generelt fiendtlig holdning til klosterlivets idealer og praksis kom klart til syne ved Luthers disputas om klosteridealene i 1520 og -21. Holdningen er radikalt endret bare siden skriftet om dåpens hellige sakrament i 1519.

Det er også vel kjent at Luther i klosteret hadde et aktivt bønneliv utover det pålagte, nemlig et personlig bønneliv som kom til uttrykk i den direkte kommunikasjon med Gud. Luthers eget vitnesbyrd synes her mer troverdig slik det bl.a. kommer til uttrykk i hans forord til førsteutgivelsen av de samlede verker i 1545, året før han døde:

«Jeg var rasende på Gud og anklaget ham: ‘Som om det virkelig ikke var nok at de arme syndere, evig fortapt gjennom arvesynden, skulle knuses med enhver elendighet foreskrevet av dekalogens bud, skulle de ikke også ha at Gud la smerte til smertene ved evangeliet, og at evangeliet truet oss med rettferdighet og vrede!’»

Dette og flere eksempler gir et klart uttrykk for at Luther hadde lært å tiltale Gud direkte, om enn ikke med gledesfryd. Tvert om virker det som om Luther hadde et i ikke så rent lite, opponerende syn på Gud. Likevel turte han å tiltale Gud direkte i bønn. Hva sier dette om Luthers gudsbilde i klostertiden?

En generell, moderne oppfatning av Luthers gudsbilde, og dermed relasjonen og bønnen til Gud, vil framholde at Luther var preget av sin avvisende far og svært strenge lydighetskrav. Luthers far var en person Luther aldri klarte å tilfredsstille. Dette freudianske synet er til en viss grad populært, og popularisert, blant annet på Wikipedia, men er neppe fullt ut dekkende. Det finnes lite håndfast som tyder på at Luther blandet Gud med faren.

Derimot ble Luther en bønnens mann i klosteret. I cellene overgav han seg til klosterlivet med faster, timevis i bønn og hyppige skriftemål. Luther forsøkte å tilfredsstille Gud som best han kunne gjennom sin overgivelse og selvoppofrelse, men det resulterte bare i enda store bevissthet om egen synd og utilstrekkelighet . For å sitere Luther selv, igjen med forordet til hans samlede verker i 1545, uttalte han dette: ”Om noen kunne ha vunnet himmelen som munk, ville jeg sannelig ha vært blant dem.”

Bildetekst:
KLOSTER. Unge Martin Luther oppsøker klosteret. Illustrasjon: Wikimedia Commons.

Del 3 – Omvendelsen – publiseres på bloggen om en time, kl. 20.


Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale på preacher.no som ikke er merket med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskyttet. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene krever særskilt tillatelse. Ikke-kommersiell bruk tillates herved så lenge fullstendig kildehenvisning oppgis.

Les gjerne flere saker om REFORMASJONEN.