Mot slutten av Luthers liv og virke tar bønnelivet en ny vending. Han legger hendene på syke, og de blir helbredet!
SERIE: REFORMASJONEN | preacher.no | Victor Skimmeland | 8. september 2017
4. og siste del – Møtet med Melanchton
Klimaks i praksis, om vi skal tro senere historienedtegnelse, er likevel ikke Luthers selverkjennelse, men tvert om to særskilte øyeblikk i hans forbønnspraksis.
Begivenhetene er så spesielle at de plasserer Luther på linje med de første kristne kraftevangelister og apostler, og i samme kategori som den katolske kirkes helgener. Selv for en karismatiker, som jeg er, må det være lov til å stille spørsmålet fra djevelens advokat, den katolske kirkes ”helgondödare”:
- Er historiene for utrolige til å være sanne?
- Kan de være plantet for å gi reformasjonens motstandere problemer?
I nåtid er dette selvsagt en vanskelig problemstilling å forholde seg nært til, men spørsmålene bør stilles.
Likevel, enten begivenhetene er ekte eller konstruerte, så foreller de noe om utviklingen av bønnens praksis. La meg gjengi hovedtrekkene:
Da Myconius i 1541 lå frarøvet talens kraft i siste stadium av tæring (tuberkolose), ba Luther, og mannen ble brakt tilbake til helse. Han (Luther) ba også for Melanchton som var døden nær, og Gud helbredet han også. Melanchton uttalte senere: «Jeg skulle ha vært en død mann om jeg ikke hadde blitt kalt tilbake fra døden da Luther kom.»
Oase-bevegelsens nettsider gav også en kort framstilling på sine nettsider (dette er senere tatt ned):
Luther hadde ikke mye oppmerksomhet rettet mot dette feltet (helbredelse). [..] Men da hans venn, Melanchton, ble syk, ba han for han og Melanchton opplevde helbredelse.
Luther helbredet altså to døende etter bønn! Ett av kravene til helgenkåring i den katolske kirke var dermed oppfylt. Og for et nå bibellesende, tysk folk, måtte også parallellene til apostlene Peter og Paulus være slående.
Noe mer nøkternt kan det likevel være grunn til å istemme med den svenske forfatteren Birgit Stolt, som i 2004 helt riktig omtalete Luther som en gledesteolog: «Kristendomen er i Martin Luthers föreställningsvärld en hjärtats och glädjens religion.» Bønnen er ikke hos henne et spesifikt atskilt område, men Stolt, som ikke er teolog, men tysk- og svenskspråklig filolog og språkforsker, viser gjennom formanalyse at Luther nå er mannen som lever sin teologi.
Fader Vår
Klimakset i bønnens teologi nås i Luthers katekismer i 1529. Både den store og lille er inndelt i fem deler: De ti bud, trosartiklene, Fader Vår, dåpen og nattverden. Her er bønnen på plass, og den har en viktig plass. Luther følger en disposisjon som forbilledlig ligner nettopp Apg. 2, 42.
Fader Vår er behandlet i en rekke verker, og Luthers teologi tør være vel kjent på disse områdene, også bønnen. Nettopp katekismen har dannet grunnlaget for undervisningen av konfirmanter opp til våre dager. Jeg har selv undervist mange kull med konfirmanter i Sandar, Sandefjord og Bugården kirker i Sandefjord. Selv med nye læreverk og trosopplæringsreformen, la Luthers katekisme alltid i bunn.
I kirkens plan for konfirmasjonsundervisningen, som riktignok ble erstattet av trosopplæringsreformen, er det Luthers teologi, fortolkning og metode som ligger til grunn, både i temaer om trosbekjennelsen, Fader Vår, de ti bud, og i fortrolighet med gudstjenesten.
Når allmennkunnskapen dermed må antas å være høyere her, er det nå lite hensiktsmessig å gjengi et referat av Luthers teologi om bønnen med Fader Vår som modell. Men et lite sitat fra katekismen kan komme godt med:
«Med sitt Ord har han (Jesus) jo bevitnet at han setter oppriktig pris på vår bønn, og at den ganske visst vil bli hørt og oppfylt, så vi skal ikke se ned på bønnen, gi blaffens i den eller be på slump. Det kan du fremholde for ham og si: ”Her kommer jeg, kjære far, med min bønn, ikke på eget initiativ eller fordi jeg selv er verdig, men på grunnlag av ditt bud og løfte som ikke kan svikte eller lyve.”»
Det er et faktum at mange av Luthers tekster er leilighetsskrifter som svarer på konkrete, teologiske utfordringer. Senere skrifter, så som Luthers bordtaler, kan også være usikre med tanke på hvor reelt disse beskriver faktiske begivenheter og lære. Tidsmessig er de også problematiske i lys av hvordan de som reformatoriske skrifter tar opp i seg og dømmer før-reformatoriske hendelser.
Når tekster om bønn ikke har en mer prominent plass blant alle andre skrifter, kan man på ingen måte konkludere med at bønnen er uviktig for Luther. Tvert imot. Det er mer nærliggende å tenke at bønnen var en udiskutabel nødvendighet, den ble tatt for gitt.
Vi har også sett at Luther gjennom en drøyt tjue år lang periode av livet, fra klostertiden i Erfurt og fram til katekismen ble skrevet i 1529, gikk fra et rudimentært syn på bønnen funksjon og en uklar bevissthet om hvem bønnen tilkom, til klarhet både om innhold og adressat.
Luthers omvendelse, sannsynligvis mellom 1515 og 1519, er et klart vannskille i denne utviklingen. Dette viser at bønnen ikke var noen teoretisk, liturgisk øvelse for Luther, men åndedrettet i et bankende kristenhjerte.
Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale på preacher.no som ikke er merket med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskyttet. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene krever særskilt tillatelse. Ikke-kommersiell bruk tillates herved så lenge fullstendig kildehenvisning oppgis. Les gjerne flere saker om REFORMASJONEN.
