Reformasjonen startet med at Martin Luther spikret sine “teser” på kirkedøra i Wittenberg i 1517.
davidsliv.com | Gjesteblogg av David Åleskjær | 19. september 2017
«Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker? Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.» (1. Kor 3:4-7)
«Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn?» (1 Kor 1:12-13)
«Jeg ber om at folk lar navnet mitt ligge og ikke kaller seg lutherske, men kristne. Hva er Luther? Læren er da ikke min! Jeg er heller ikke korsfestet for noen. Hvordan skulle vel jeg – stakkars stinkende gjødselsekk – komme dit hen at man skulle kalle Kristi barn opp etter mitt usalige navn?» (Luther)
Sett i lys av bibelversene og Luther-sitatet, har jeg alltid funnet det merkelig at noen kaller seg «lutheranere». Gjennom årene har jeg ofte blitt frustrert over enkelte trossøskens oppheng i Martin Luther. «Er dette god lutherdom?» er det mange som har spurt – som om en munk på 1500-tallet for evig skal definere hva som er rett og gal teologi.
Men i det siste har det ironiske skjedd, at det plutselig har blitt sånne «svermere» som meg som må forsvare Luther. Enkelte lutheranere har blitt så kritiske til Luther, og det atpåtil i et jubileumsår, at vi ikke-lutheranere nesten føler oss forpliktet til å minne dem om hvilken skatt de tross alt sitter på.
I år er det 500 år siden mannen formulerte sin berømte kirkekritikk i form av 95 teser, noe som førte til starten på reformasjonen. Når jeg leser om årets jubileumsplaner, er det jammen stusslige greier. Tilhengere av Luther står nærmest med lua i hånda og beklager at de er til. Det er nesten noe selvdestruktivt over hele opplegget.
For all del: Det er bra at det tas et oppgjør med Luthers anti-semmittisme. Så absolutt. Det samme gjelder hans oppfordringer til forfølgelse av anabaptistene. For den samme mannen som førte folk ut i en evangelisk frihet, og fikk dem til å innse at de kunne få åndsopplevelser uavhengig av det romersk-katolske hierarkiet, ble på sikt en fiende av flere av de han selv hadde befridd fra «kirkens babylonske fangenskap». Luther var åpenbart en sammensatt fyr, og det er selvsagt problematisk at han ikke tillot andre å ta de fulle konsekvensene av den evangeliske friheten han selv forfektet. Hadde jeg levd i den aldrende Luthers dager, hadde jeg sannsynligvis vært med i en krets som Luther oppfordret til vold mot.
På den annen side ville jeg muligens ha vært med i den kretsen nettopp på grunn av Luthers frigjørende evangelieforkynnelse! Og det er nettopp den evangeliske friheten som utgjør kjernen av hans livsverk og ettermæle i den kollektive bevissthet. Mye av det andre tror jeg var uttrykk for en uheldig sammenblanding av religion og politikk i Luthers samtid, uten at jeg har noe stort behov av å unnskylde ham.
Det er dette vi med kjetterske tilbøyeligheter har forsøkt å påpeke tidligere, at folk må huske på Luthers utgangspunkt som middelaldersk munk, og tenke på hvor langt han kom i evangelisk nytenkning i forhold til nettopp det utgangspunktet. Vi kan selvsagt ikke kan bruke hans liv og lære som den store mal for all ettertid, siden vi i løpet av alle disse årene har fått helt andre utgangspunkt. Luther ga oss startskuddet, ikke målstreken!
Og enkelte av oss mener det er behov for en fortsatt reformasjon, hvor vi i stadig større grad nærmer oss den enkle evangeliske kjernen, både som enkeltindivider og som Kirke.
Ingen av oss er tjent med mytiske og usanne helteskikkelser. Men det virker som om mange – av redsel for å glorifisere ham – velger å redusere Luthers betydning. Midt oppi alle forsøkene på å diskreditere Luther i forbindelse med dette jubileet, er jeg redd vi undergraver mye av hans sunne evangeliske radikalitet i samme slengen, i et slags forsøk på å være «økumeniske».
Ja visst var Luther altfor spiss overfor meningsmotstandere. Men jeg føler vi ofte havner i motsatt grøft. Vi blir for runde i kantene. Vi har ikke det motet på evangeliets vegne som Luther hadde, da han nektet å bøye etter for keiser og pave under riksdagen i Worms i 1521. Luther visste at han risikerte dødsstraff, slik den forrige evangelieformidleren – Jan Hus – hadde fått rundt hundre år i forveien. Likevel nektet han å kompromisse på de sannhetene som hadde fjernet alt prestasjonskravet i hans tro.
I dag risikerer man ikke annet enn noen sinte e-poster fra folk som mener man ikke er «økumenisk» nok. Likevel firer vi på evangeliske sannheter.
Enkelte av de «kirkelige oppgjørene» med Luther i disse dager, føles tidvis som et oppgjør basert på selvfølgeligheter. Om det blir overdrevent fokus på hans feilskjær alene, på bekostning av hovedlinjene i hans livsverk, mistenker jeg at noe av det dreier seg om et ubevisst selvforsvar mot Luthers viktigste anliggender.
For det ironiske ved innledningen til dette jubileumsåret, slik den har fremstått i norsk kristenpresse og debattspalter, er at vi fremhever den uspiselige Luther i saker som IKKE utfordrer oss i dag, og hvor det er fullstendig konsensus om at han var uspiselig – mens vi nedtoner Luthers sunne radikalitet på de områdene som FORTSATT utfordrer oss som kirke, og fremstiller ham som en godslig og ufarlig person når det kommer til disse tingene.
Jeg er 100 % overbevist om én ting: Hadde Luther levd i 2017, med samme guts og frimodighet på innsiden, hadde han reformert det som kalles lutherdom så til de grader!
Derfor skulle jeg ønske flere av oss gjorde som Luther, og skrev noen teser mot denne forferdelige kristendommen som på så frekt vis har kuppa Jesu budskap. Tror ikke det var meningen at reformasjonen bare skulle bli noe vi ser tilbake på som en historisk begivenhet. I stedet burde den fortsatt.
Og et jubileumsår kan være et godt tidspunkt å ta opp stafettpinnen.
Det trengs mange reformasjoner. Minst en i hver generasjon. Vi er fortsatt så altfor hjernevasket av vår menneskeskapte kristenkultur, og tror denne er identisk med selve evangeliet, noe den definitivt ikke er. Evangeliet har blitt sammenblandet med en inngrodd loviskhet og gammeltestamentlig tankegang som ligger latent i selve kirkesystemene våre.
På samme måte som Luther må vi forsøke å skille ut hva som er hva.
(Selv trenger jeg forøvrig reformasjon på daglig basis. Men så er jeg også verre enn de fleste.)
 |
David Åleskjær er forfatter og lever av sin teologi. Du kan støtte ham–dét synes jeg du burde gjøre–ved å følge bloggen hans davidsliv.com, dilte etter ham på Facebook og veldig gjerne sponse ham med VIPPS til 94 12 36 34 eller på Patreon. |
Dette blogginnlegget er gjengitt med tillatelse av forfatteren. Les gjerne flere saker om REFORMASJONEN.
