— Den største endring i norsk livssynskultur siden reformasjonen, skrev humanetikeren Levi Fragell.
AKTUELT | preacher.no | Victor Skimmeland | 30. desember 2017
— 37% av folket er troende, halvparten av barn blir døpt. Og tallene synker fra tiår til tiår. Den nylig reviderte grunnloven er allerede utdatert når det gjelder likeverd for livssyn. Når det gjelder samfunnsmoral har Den norske kirke på imponerende vis tatt viktige skritt de senere år, men det er vel likevel betenkelig at majoriteten av den lovprioriterte medlemsmassen er ateister (uten gudstro), fortsatte Levi Fragell på sin åpne Facebook-profil.
Fragell har rett i det meste. Antagelig ufrivillig har han også påvist den åpenbare koblingen mellom en langsomt døende kirke og det generelle frafallet i den samme kirken.
«Sekularisering» kaller noen det. «Avkristning» er et ord som andre, litt mer angstfylt, bruker. Eller, med Fragells ord: «Den norske kirke (har) på imponerende vis tatt viktige skritt de senere år.»
Hva slags «imponerende skritt» er det kirken har prestert?
De årene familien min bodde i Colombia fikk vi tilsendt bunker med Vårt Land med noen ukers mellomrom. Det var alt annet enn kirkens primæroppgaver — Jesu dåps- og misjonsbefaling — som var temaer.
Etter at vi flyttet til Norge fortsatte vi å abonnere på Vårt Land. Avisa dokumenterte ofte hvordan fokuset i kirken har vært trosopplæringsreformen. Den har jeg selv har vært vesentlig involvert i.
Kritikken fra forskere som evaluerte reformen var imidlertid alt for ofte «for mye aktivitet, for lite tro». I tillegg så vi at reformen en rekke steder presset ut det faste, ukentlige arbeidet når ansatte overtok for frivillige. Kirken ble profesjonalisert. En mer profesjonell stab avløste et frivillig lederskap. Ukentlige aktiviteter ble mange steder i stor grad erstattet med årlige markeringer.
Politisk kirke
Avisa Vårt Land har også mange ganger dokumentert en annen geskjeft i Den norske kirke. Politikk. Kirkens valgte og ordinerte ledelse uttaler seg villig og sterkt i en rekke samfunnsspørsmål. Kirkens lære, teologien, snakker den mindre om. Hvis noen sier «Jesus» litt for høyt, er det mange ansatte som krøker seg.
En nokså liberal, nå pensjonert, sokneprest jeg jobbet med en gang nektet å være med på de store diskusjonene om ja eller nei til kirkelig velsignelse av homofili.
— Oppgaven vår er å forkynne Jesus fra prekestolen. Samlivet hører hjemme i sjelesorgen (samtaler med taushetsplikt). Nå har vi snudd det på hodet, sa han.
En annen, liberal prest jeg jobbet med et par år mente av kirkens holdning til vigselsrett ødela for kirken.
— Bedre å si fra seg vigselsretten og la kommunen ta jobben, så kan vi som kirke bruke tida på å fortelle om Jesus.
Han mente å ha belegg for et sånt syn ved at ekteskap ikke var noe kirka opprinnelig syslet med, men var noe den gladelig tok på seg da den etter hvert begynte å bli en maktfaktor.
Enda mer sex
Det har vært stillere fra «sex-presten» Einar Gelius etter at han nesten ble sparket som prest i Oslo etter gjentatte tjenesteforsømmelser. Han har gjort noen spede forsøk etter at han på ny fikk prestejobb langt fra hovedstaden, men det synes vanskeligere nå. Likevel — i mange år bidro han til at «kjærlighet» ble synonymt med «sex». Hver gang Bibelen snakket om å «elske hverandre» skulle vi lese «elske med hverandre». Han var for øvrig gjerne talsmann for sex mellom flere.
(Gelius kom bispedømmerådet i forkjøpet og sa opp selv, etter at han hadde vært kalt inn til biskopen en rekke ganger tidligere for «uortodoks tolkning av presterollen», jfr. bl.a. VG 16.11.2010.)
Kirken er så opptatt av hva som foregår på soverommene til folk at fristelsen nok ble for stor for artisten Tooji. Hans siste stunt før han forsvant ut i glemselen var å komme «ut av skapet» med en musikkvideo hvor han angivelig har homofil sex på alteret i en Oslo-kirke.
Kirken har vært for opptatt — for mye og for lenge — av sex.
Kirken har vært så opptatt av å kjempe for LGBT-rettigheter at den har glemt sin kjernevirksomhet. Det ironiske er at de aller fleste LGBT-personer slett ikke vil ha noe med kirken å gjøre. Det er lite takknemlighet å hente.
Kirkens neste problem blir spørsmålet om flergifte. Nei, jeg snakker ikke om mannlige muslimers krav om å få anerkjent samtidig ekteskap med inntil fire kvinner. Jeg snakker om den neste kampen for seksuell frihet: Polyamorøse forbindelser. Hvor skal kirken sette ned foten og si at nok er nok? Sannsynligvis ikke her heller.
Jeg er nok tilbøyelig til å støtte min prestevenn.
— Bedre å si fra seg vigselsretten og la kommunen ta jobben, så kan vi som kirke bruke tida på å fortelle om Jesus, sa han.
Tapt er tapt. Gå videre.
Kirka har for lengst tapt kampen om folks sexliv. Jeg synes ikke det er så rart.
Paulus skriver i sine to brev til menigheten i Korint at menigheten skal dømme i sine egne saker. Vi skal la folk utenfor i fred.
Jesus sier det enda skarpere i Bergprekenen: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!» (Mt. 7:1)
Kanskje vi som kirke skal ta Paulus på alvor? Eller Jesus?
Kanskje vi som kirke skal begynne å satse på kjernevirksomheten igjen? Ikke folks sexliv, men folks evige liv. Når to av tre i følge Vårt Land ikke lenger tror på noen Gud, har vi et arbeid å gjøre.
Kirken er ikke bare den juridiske medlemsmassen i det som en gang var statens kirke. Kirken er fellesskapet av alle de som tror, og det er faktisk sånn at svært mange frikirkelige trossamfunn vokser godt. Det skal vi være glade for. De kan vise vei for Den norske kirke.
Bildetekst:
REDUSERT. Den norske kirke er i tilbakegang. (Utklipp fra kristenavisa Vårt Land 29.12.17.)
For ordens skyld: Den norske kirke er min kirke. De siste elleve årene før kreft stanset arbeidslivet mitt jobbet jeg både i kirkens forkynnende og diakonale arbeid. Jeg skriver altså ikke om en organisasjon jeg selv ikke tilhører og derfor bare har sterke meninger om.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er greit uten at du spør først. Hvis du oppgir full kildehenvisning.
