TANKER Noen av oss holder oss til det vi alltid har trodd på, men plutselig var jeg blitt en gammeltroende!
| Bloggen setter ned tempoet i sommer. Litt. Ikke glem oss, da. FØLG og LIK på Facebook. DEL med venner. Og meld deg på vårt gratis, reklamefrie NYHETSBREV. |
En prest jeg har mye respekt for dro på tur med meg til Israel for noen år siden. Det var ingen tvil om at presten var glupere enn meg. Jeg hadde nok studert min teologi, og han hadde studert sin. Forskjellen mellom oss var at han hadde studert mer. Så veldig mye mer.
På turen sa han det rett ut: Gammeltroende!
Jeg holdt fast på noen gamle prinsipper som han mente nyere bibelforskning for lengst hadde tilbakevist. Det var å forstå sånn at jeg hang litt etter i utviklingen, mens han, og de fleste teologer med ham, hadde gått et skritt—eller kanskje fem—videre.
Jeg tenkte gjennom det han hadde sagt. Jeg måtte gi ham rett. Jeg hadde ikke beveget meg så langt, så fort, som han.
Så lurte jeg: Er Bibelen så komplisert at man virkelig trenger noe bortimot en teologisk doktorgrad for å ha det minste håp om å forstå den? Det virket som om vi nå var tilbake i tida før reformasjonen. Lekfolk kunne ikke håpe på å forstå Gud. Det måtte prester, munker, ja, helst biskoper til. Hva da med en riktignok tungt teologistudert en, men som hadde hoppa av før siste ledd til presteordinasjonen? Det holdt neppe.
Så kom jeg til å tenke på reformatoren Zwingli. Han mente at hvermannsen kunne lese sin Bibel selv. Vel å merke om han lærte seg å lese.
Og her er jeg ved poenget:
Ja, jeg er nok en gammeltroende. Jeg tror på en enkel Bibel. Leser jeg Bibelen, kan jeg forstå Bibelen. Dét tror jeg.
For er det ikke sånn at Gud faktisk mente det han sa?
Joda, Jesus brukte nok av og til språklige virkemidler som metaforer (språklige bilder) og hyperboler (bevisste og rå overdrivelser), for å nevne noen av dem. Men så forklarte han. Det var ikke så vanskelig.
Det motsatte av en gammeltroende må jo være en nytroende.
Jeg tror på Jesus. Jeg tror Jesus mente det han sa.
Hva tror en nytroende på? Ærlig talt, jeg aner ikke.
DU KAN GJERNE KOMMENTERE, LIKE OG DELE DENNE SAKEN FRA VÅR FACEBOOK-SIDE. KLIKK HER.
ET TUNGT, MEN VIKTIG TILLEGG:
Det som kommer nå, er en litt tyngre teologi. Du kan hoppe over dette hvis du synes teksten over var grei nok.
Det finnes et annet ord for gammeltroende: «Gammelkristen».
At min venn presten ikke brukte det, skyldes nok helst at han ikke hadde tenkt tanken helt ut tidligere. Den at jeg var en gammelkristen. Han tenkte nok mens han snakket, slik jeg også ofte gjør.
Gammelkristen. Ordet som brukes er selvfølgelig det gamle uttrykket «ortodoks». Det er bare ikke noe vi er vant til å tenke, det at vi kirkeaktive med en hang til karismatisk lavkirkelighet og en fortid i frikirkelig karismatikk, skulle være ortodokse. Ortodoks betyr først og fremst «rettroende», altså en person som holder fast på den rette, gamle læren. I gamle dager ble nytroende av og til kalt vranglærere.
Så dette var altså forskjellen. Det kan umulig ha vært en lett erkjennelse.
Ortodoksi brukes for å betegne «rettroenhet» hovedsakelig i en religiøs eller politisk praksis, en rett tro som anses for å være i tråd med feltets opprinnelige lære.
Substantivet ortodoksi og adjektivet ortodoks («rettroende») er dannet av gresk ὀρθός, orthós, som betyr «rett» og δόξα, dóxa, som oversettes «tro».
I luthersk ortodoksi mente man at Bibelen var eneste norm for dem som ville vurdere om en lære var rett. Verken kirkelig tradisjon (den katolske overlevering, dogmene), fornuften (i betydningen filosofi) eller følelsene våre (hele spennet fra karismatikk og nådegaver til såkalt svermeri) skulle få dømme over læren i Den hellige skrift. Disse sidene ved troen ble kun akseptert om de samtidig fant støtte i Bibelens tekster.
En historisk-kritisk tekstutlegning (eksegesen) ble mer vanlig etter opplysningstiden og er i dag nesten enerådende blant prester i Den norske kirke. Her stiller man seg kritisk til om Bibelen faktisk er Guds ord eller menneskers tekster.
(Det finnes mange typer eksegese. Evangelikale predikanter bruker oftere en tekst-kritisk eksegese hvor tekst tolker tekst, mens de eldre kirkelederne ofte brukte en allegorisk fortolkning. Men det er et sidespor i denne sammenhengen, så jeg går videre.)
Noen går så langt som til å avvise guddommelig inspirasjon til nesten enhver tekst i Bibelen. Følgelig er ikke Guds ord normativt for dagens mennesker, og vi må finne fram til en ny tolkning og forståelse av Bibelen i dag. Noen prester går så langt at de ikke tror på Gud som noe annet enn en etisk og moralsk ide, og mennesket må selv finne ut av hvilke normer som skal gjelde. Prestens oppgave blir dermed å lede menigheten som seremonimester i livets riter, samt fungere som samtalepartner ved behov, en slags psykolog.
Joda, jeg vet at dette høres karikert ut, men det er ytterpunktene jeg beskriver. Ytterpunktene finnes, og det blir stadig flere som forfekter dem, selv om de gjemmer seg bak flotte ord. Når en sokneprest finner det helt uproblematisk å leve sammen med en seremonileder i Human-Etisk Forbund, kan det likevel synes som om det er lite som skiller tro og ateisme.
Sånn, dette var altså litt tungt. Men du fikk den som en ekstrabonus. Så skjønner du at jeg har tenkt litt på denne problemstillingen.
Jeg fortsetter nok der jeg står: Som teologisk konservativ, men diakonalt liberal.
Copyright © 2018 Victor Skimmeland.
