JUL Folk går mann av huse til gudstjeneste på julaften. For mange er det kanskje den eneste gangen i året.
Det er ennå tre dager til julaften. Her skal du få noen tips hvis du tidligere alltid har tenkt at du MÅ gå i kjerka på julaften, men nå er åpen for alternativ julefeiring. Her får du til og med nok liturgi, om du skulle savne dét.
NB: BARE FOR KRISTNE!
Bildetekst:
TIDSBILDE. Storfamilien Skimmeland feirer jul i 2013. Det var langt fra kirke i Sandefjord til juleselskap i Porsgrunn. Fv.: Ludvig, Levi, Andrea, Thyra, Kathrine og Maiken. Pappa Victor var både husprest og fotograf for anledningen. Foto: Victor Skimmeland.
HUSK >> LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK
Parkeringstrøbbel. Stress. Bråk og støy. Trangt. Tenke på steika og gjestene. Mas. Rekke alt i tide.
Ikke får du nattverd en gang. Ingen blir døpt. De eneste såkalte hellige handlingene — sakramentene i kjerka — er fraværende, og hvis du jaktet på liturgi, er den slappere på julaften enn på hvilken som helst annen søndag i året.
Tradisjonen er blitt en klisjé. Du som faktisk tror og trofast støtter menigheten din resten av året, blir gjest i din egen kjerke på julaften. Jeg kjenner mer enn én som har blitt irritert over ståplass ute på gangen mens hedningen av en nabo stjæler den faste plassen din og gasser seg som om han nå var kristen!
Selv går jeg til kjerke på julaften fordi det forventes av meg, men jeg får ingenting ut av det hvis jeg ikke er på jobb i kjerka, da. Jo, kanskje litt. Kanskje treffer jeg en bekjent eller to. Så sier jeg god jul.
Tradisjonen er blitt en klisjé. Det er jo ikke egentlig Jesus vi kommer for å høre om, men repeat-knappen som nok en gang spiller det samme skuespillet fra den norske stallen hvor presten til sist legger ei lita dokke oppi ei sandblåst barneseng på meier, mens ungen ville fått allergi av alt det tørre høyet og støvet. Det er ikke Jesusbarnet sånn han faktisk blei født i Midtøsten for totusen år siden, men ei porselenshvit dokke i et norsk fjøs på en husmannsplass et eller annet sted på Østlandet.
Tradisjonen er blitt en klisjé. Presten dirigerer det hele. Hvis hun gikk på Teologisk fakultet, lærte hun å bli seremonimester i livets viktige overgangsriter. Som om et vanlig menneske noen gang skjønner hva dét betyr. I kjerka deles ut sangbøker med melodier nesten ingen klarer å følge. I ei moderne kjerke kommer riktignok teksten på veggen, men det hjelper ikke så mange.
Tradisjonen er blitt en klisjé.
I ÅR SKAL JEG PRØVE NOE NYTT. Med unntak av da kreften spiste på meg, har jeg gått til kjerke på julaften. Hvert år. Og så har jeg alltid spist kreftfremkallende svor fra svin.
I år skal jeg prøve noe nytt. Jeg skal droppe kjerka. Så skal jeg gjøre det jeg liker ved jula. I år samles vi tre generasjoner hjemme hos meg. Jeg er heldig som har familie.
Vi skal spise gris. Vi lesker oss med drikke som begynner på ‘jule-‘. Vi spiser kaker og krem. Sa jeg julekaffe? Med noko juleattåt? Selv er jeg avholds både i jula og ellers, men jeg nekter ingen ‘noko attåt’ hvis de vil ha. Dét lærte jeg av min franske svigerfar. Uansett hvor lovisk noen blir, også i jula, er det ikke jobben min å gjøre livet like gjennomsnittlig surt for alle andre — bare fordi noen i en annen julefeiring har et alkoholproblem.
Så skal vi gi jula det åndelige innholdet Jesus gav oss.
Vi starter kort med en salme. ‘Kjære Gud, velsigne maten, Amen.’ Eller ‘O du som metter liten fugl.’
‘Kua mi, jeg takker deg’ blir litt blasfemisk, synes jeg, så den dropper vi. Det er tross alt ikke kua som har donert ribbe.
ETTER HOVEDRETTEN, som det heter på fint, må vi uansett ha en pause. Da leser vi juleteksten. Den får ingen lov til å kommentere. Teologisk diskusjon er forbudt på julaften. Det gjelder også preste-wannabes. Ingen preken, altså.
Så ber vi en bønn alle kan. Enn så lenge. Vi ber Fader Vår.
Etter desserten, men før pakker, skal jeg vurdere å begå kjetteri. I kjerka er det strengt forbudt med nattverd om ikke hun som holder seremonien er ordinert. Vi leser bare teksten. Så kan én og annen drekke fra vinglasset mens jeg nøyer meg med PMax. Sorry, jule-PMax.
Kaker har vi selvfølgelig nok av. Som du veit, spiste folket kaker under den franske revolusjon da de gikk tomme for brød. (Tror du meg ikke? Marie Antoinette trodde det i hvert fall.) Og Israel spiste selvfølgelig manna-kake i ørkenen i hele førti år.
Så åpner vi pakker. Det har ingenting med vismennene å gjøre, selv om noen trosopplærere i kjerka forteller det sånn. Akkurat som jul i desember ikke har noe med Jesus å gjøre. Kjerka bare later som.
JEG ER SIKKER PÅ at vi får en hyggelig jul, og vi gjorde faktisk plass til Jesus, både i hjertene og i tradisjonen.
Jeg er ikke sikker på at det blir så gæernt heller. Riktignok provoserer jeg sikkert en fariseer, men det gjorde Jesus også. Dessuten feirer vi jul slik jødene feiret den første påske. Omtrent. De samla familien, spiste, sang og holdt nattverd. Riktignok bare med lam, ikke med ribbe, som er svinaktig godt.
GOD JUL.
LES ALT >> om julen på PREACHER.no
Copyright © 2018 Victor Skimmeland er preacher.no.
