PÅSKE/MANDAKT SPESIAL Jesus hadde reist, og vennene hadde fått beskjed om å vente. Ikke noe mer. Men apostlene måtte velge en erstatter for Judas. De gjorde det eneste fornuftige, syntes de – de samlet seg for å be.
Nå satt Lucius og Paulus igjen og gransket skriftene som skulle bli til den første kirkehistorien. De diskuterte Apostlenes gjerninger.
Dette er en ekstra podcast mellom Kristi Himmelfartsdag og pinse. Mens apostlene ventet på Den hellige ånd, slik de hadde fått beskjed om, gjorde de noe annet de også hadde lært. De ba! Og så handlet de.
<<< Tilbake til saken (Klikk her)
<<< Tilbake til samleside (Klikk her)
Vil du bare høre dagens sending, klikker du deg inn i podcasten i saken (forrige side) Det følgende er teksten til påskevandringen i dag. Ønsker du å kommentere dagens vandring, finner du en lenke i bunnen av denne saken. Lenka tar deg til riktig post på Facebook. Husk: Hvis du liker, kommenterer og deler på Facebook, vil flere også få saken opp i sin feed. Og, du – glem ikke å like og følger Victor Skimmeland er Preacher.no på Facebook.
Α Ω
SKIPET HADDE HATT GOD SØNNAVIND opp fra Sahara. Slavene fikk hvile på årene fra Malta. Med kuling bakfra hadde galeien pløyd seg gjennom bølgene i god fart hele veien. De hadde seilt nordvest fra Malta for å slippe å ro gjennom stredet ved Messina. Det var ikke alltid helt trygt der, selv om mange av Roms patrisiere ennå hadde landsted på Sicilia. I det siste hadde også Pompeii og Herculaneum blitt mer populære, både fordi veien var kortere, og fordi den nye akvedukten gjorde et behagelig liv mulig. Etter vending vest for Sicilia, sto kursen rett nord mot Ostia, på vestsiden av Italia. Der hadde lasten blitt losset og fraktet i lektere til pakkhusene langs Tiberen, mens Paulus og de andre passasjerene ble geleidet ut på Via Appia, veien opp til Rom. De hadde nådd land etter at solen passerte middagshøyden, så legionærene slo leir lenge før de nådde høydene før byen.
I mørket hadde de tent bål, og Paulus var lenket til oksekjerra som fraktet kokken og provianten som centurionen hadde rekvirert fra prefekten av Ostia. Nå satt Lucius og Paulus igjen og kikket på skriftrullene. Evangeliet var skrevet ferdig og sendt til kopiering hos skrivere i menigheten i Ostia, men det var enda en del arbeid igjen før menighetens historie var ferdig.
Med ett ble de avbrutt.
– Desistere quod, ropte fangevokteren til dem på latin. – Stopp det der!
Lucius tok ikke sjansen på å utfordre legionæren, selv om han hadde all rett, så han rullet sammen skriftene og forlot Paulus. Snart falt leiren til ro, og bare en av soldatene holdt vakt.
De var framme i Rom midt på dagen neste dag. Menigheten i Rom hadde leid et rom til Paulus i Subura, og centurionen dimitterte soldaten og Paulus med en gang de var kommet fram til kasernene.
I SUBURA bodde plebeierne, underklassen og de frigitte slavene, men også Gaius Julius Cæsar hadde bodd der som ung. Til tross for at Cæsars familie egentlig tilhørte adelen, var de fattige mens Julius vokste opp. Nå skulle altså Paulus bo i samme propinqua – i samme nabolag – mens han ventet på en rettsdato i kurien. Keiseren, eller kanskje bare en av hans senatorer, ville avgjøre om Paulus gikk fri, eller om han som romersk borger skulle miste hodet. Nettopp som romersk borger hadde Paulus rettigheter. Han kunne aldri korsfestes. En human avretting var hans privilegium.
Paulus bodde med legen som menigheten hadde sendt etter ham. Noen dager etter at de hadde kommet til Rom, satt de i patioen – bakgården – og kikket på skriftene Lucius hadde med seg. Det var flere av dem nå.
– Evangeliet er kopiert, og Teofilus har fått tilsendt de han ba om, sa Lucius.
– Til gjengjeld betaler Teofilus nå alle våre utgifter i Rom. Vi lider ingen nød, mente Lucius, selv om de bodde spartant i denne leiegården. Kun ett rom på deling, og tilgang til bakgården, hvor alle kom og gikk som de ønsket.
– Så du er i gang med andre bok om vår kirkes historie fra Kristus og fram til nå, da, spurte Paulus.
– Ja, det meste er nok samlet, men jeg må ennå ordne det jeg har fått. Jeg må se om jeg kan treffe Peter her i Rom, for han ledet menigheten gjennom de første årene. Og du var til stede i historien omtrent fra tiden da Jakob ble hode for menigheten i Jerusalem. Vi kan diskutere din tid i misjonen nå, hvis du vil.
– Nei, nei, nei, gode bror, protesterte Paulus. – Jeg vil heller høre hva du har samlet før Kristus møtte meg på veien til Damaskus.
– Vel, det er altså ikke helt ferdig, for jeg har til gode å treffe Peter. Men… la oss se på det.
Lucius brettet opp en av rullene og skulle til å begynne å lese. Så flyttet han vokslyset nærmere før han fortsatte.
I samme øyeblikk slo kokken på grytelokkene. I denne leiegården, som i mange andre, hadde de en kommunal kokk, en felles kokk, som laget mat tre ganger til dagen. Kom de ikke til matkøen når kokken varslet, kunne det være tomt, og da ble det ikke noe mat før senere.
ETTER CENA, den sene kveldsmaten, låste legionæren Paulus til rekkverket langs veggen. Så gikk han. Lucius tok igjen fram rullene.
– Jeg gjentar i store trekk det Markus skrev om Kristi Himmelfart og løftet om Den hellige ånd, men så kommer vi til dagene før Ånden faktisk kommer over menigheten.
– Ja, få høre, sa Paulus. – Det ble ikke tid til å snakke om det da jeg møtte Peter og resten av apostlene i Jerusalem.
– Aller først er det et tydelig stemningsskifte etter himmelfarten. Ingen av apostlene reiste tilbake til Tiberias for å ta opp fisket. Nå ble de i byen, selv om de ikke hadde noe å leve av. Judas hadde reist med kassen før han hengte seg. «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet.»
– Ja, ja, fortsett, sa Paulus utålmodig.
– De må altså velge en ny apostel. Kanskje litt merkelig, når vi vet at Kristus selv valgte deg noe senere. Og apostelen de valgte, hørte vi ikke noe mer fra.
– Husk at de ikke hadde fått Den hellige ånd ennå, og Peter var jo kjent for å vise handlekraft. Det er kanskje ikke så rart, mente Paulus.
– OK. Altså… Etter Kristi Himmelfart vendte disiplene tilbake til Jerusalem fra Oljeberget rett utenfor Jerusalem. Inne i byen dro de tilbake til vertshuset, alle sammen.
– Jeg tror du må skrive mer detaljert, Lucius. Husk, denne teksten skal leses av troende som ikke var der. Hvordan skal de vite hva som skjedde om du ikke forteller detaljene?
Lucius fant fram et stykke papyrus, bladde raskt gjennom flere av rullene, før han tok fram fjærgriffelen. Snart var han klar til å lese videre.
– Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans.
– Og det var alt som skjedde fram til pinsedag, ti dager etter himmelfarten.
– Fremdeles kort, men bra, sa Paulus. – Hva mer har du? Du nevnte valget av en ny apostel etter Judas.
– Ja, det stemmer. Jeg har det her, sa Lucius og brettet ut en annen rull.
– De var mange samlet på den øvre salen og på taket, men det må ha vært trangt der likevel, begynte Lucius. – Hør, her har vi teksten. Den er ferdig. ‘En gang på denne tiden sto Peter fram blant søsknene. Det var omkring hundre og tjue mennesker samlet. «Mine søsken», sa han, «det måtte gå i oppfyllelse, det skriftordet som Den hellige ånd lot David si om Judas, han som viste vei for dem som grep Jesus. Han var regnet med blant oss og hadde fått samme tjeneste og oppdrag. For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut. Alle som bor i Jerusalem, fikk vite om dette.’
– Stans et øyeblikk, avbrøt Paulus. – Sa ikke vitnene at Judas hadde hengt seg?
– Jo, vi har vitner som sier det, men dette diskuterte vi for noen uker siden. Judas ble hengende ute av syne til han ramlet i bakken. Det var åtselfuglene som varslet gjeterne i nærheten om at noe var galt.
– Ja, du får holde deg til vitnene, som om de andre evangelistene har skrevet at judas hengte seg, er det ikke noe i veien for at du tar med hva som skjedde etterpå. Men, fortsett, fortsett, nødet Paulus.
– Altså… ‘Alle som bor i Jerusalem, fikk vite om dette. På sitt eget språk – arameisk, var det vel – kalte de derfor åkeren for Hakeldama. Det betyr Blodåkeren. For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»’
– Ja, vi kan se en handlekraftig Peter, ja. Det er som det alltid har vært. ‘La en annen overta hans oppdrag,’ sier skriftene, men Peter hadde ikke tid til å vente, enda det var nettopp dét Kristus ba dem om. ‘Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet.’
Lucius kommenterte ikke Paulus, men fortsatte å lese teksten han allerede hadde ført inn med blekk.
– ’Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve.’
Fritt etter «En ny apostel» (Apg 1:4, 12-26)
DA SÅ DE FANGEVOKTEREN. Han var kommet tilbake inn på plassen. Det var tide for å løse Paulus fra lenkene og føre ham opp til rommet. Der ville de bli låst inne for natten, inntil vokteren slapp dem ut neste morgen.
Hver dag satt Paulus i patioen og underviste troende i Rom. De kom til Lucius og apostelen med mat og andre nødvendigheter. De kristne løp nå stor risiko for selv å bli tatt til fange, men Paulus led ingen nød lenger. Men han hadde ikke lenger friheten til å bevege seg rundt og besøke de troende der de samlet seg – i sikkerhet for keiserens voktende øyne.
Α Ω
Du har hørt på Påskevandring EKSTRA. I kirken varer påske fram til pinse, sju uker seinere. Det er altså ikke bare fortsettelsen av barneregla om at jula varer helt til påske, påske varer helt til pinse og så videre.
Årets påskevandring har du gjort med Victor Skimmeland er Preacher.no. Dette er den femte – den nest siste – av vandringsdagene etter påske. Bli med og finn ut hva Jesus og apostlene gjorde – helt fram til pinse.
Victor Skimmeland tok teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. MANDAKTen er andakt på mandag. Denne vignetten bruker bloggen på (m)andaktene. Lån gjerne ideen, men husk hvor du fant den. Alle rettigheter reservert. Copyright 2020 © Victor Skimmeland er Preacher.no. Tekstene er ment til allmenn nytte og glede. Ikke-kommersiell bruk er OK om du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør meg.
