Forrige natt lå jeg på sykehuset i Tønsberg, forhåpentlig for siste gang på ei stund. Litt før kl to våkna jeg. Da ringte jeg på pleieren. Det var snart tid for Paracet likevel. Jeg blir vanligvis vekket kl to. For å få nettopp Paracet.
Pleieren, ei godt voksen dame, kom inn, noterte seg ærendet og forsvant ut igjen. Under fem minutter senere var hun tilbake.
– Jeg har notert i ‘kurven’ din at vi har gitt deg hele døgndosen av Paracet. Du kan ikke få mer.
– Hva? utbrøt jeg. – Hvordan kan du ha notert det? Jeg har jo ikke engang vært på sykehuset i helgen, men hjemme på perm.
– Det står i hvert fall i kurven din at vi har gitt deg alle medisinene du kan få, påstod den samvittighetsfulle nattevakta.
Jeg kjente temperaturen stige. Nå var jeg også blitt ordentlig våken og minnet henne igjen på at ingen på sykehuset hadde gitt meg et milligram medisin hele helgen, og at om hun skulle være bekymret for noe, burde det være at kreften min også krevde nokså mye smertestillende med rød trekant. Det hadde jeg ikke en gang bedt om. Om jeg så skulle få en Paracet for mye i løpet av et døgn, noe det ikke ville bli, for jeg holdt sirlige notater på alt medisinforbruk, var det så levra mi, og ikke kreften, hun var mest bekymret for?
– Unnskyld meg, men nå spør jeg ikke om å få en Paracet. Jeg skal ha en Paracet. Du kan like gjerne ringe vakthavende lege med en gang, for dette gir meg meg ikke på, sa jeg rolig, men irritert. Jeg reiste meg opp på senga og tok på meg tøflene.
Da tok hun fram to tabletter. Hun hadde hatt dem i hånden hele tiden.
– Trenger du vann? spurte hun.
Jeg fikk ikke sagt mer. Jeg var bare utrolig paff over dette lille maktspillet som ei snart pensjonsklar pleier var i stand til å dra i gang.
Det må være kjedelig å jobbe som nattevakt på Nevro 3C i Tønsberg. Så da får man heller lage den moroa man vil ha selv.
Opprinnelig publisert på Facebook.
