LESERBREV Hvorfor skal SiV Tønsberg ha strålebehandling for kreftsyke? Sykehuset bør først få orden på sitt nåværende “tilbud” på onkologisk poliklinikk.
Jeg har vært kreftsyk i snart ett år. Jeg ville vært død allerede, hadde det ikke vært for fantastisk behandling og oppfølging på nevrologisk i Tønsberg, på nevrokirurgisk på Rikshospitalet. Deretter på Radiumhospitalet. De har sammen fått meg opp på beina.
Så begynte problemene. Jeg ble oppmuntret til å søke overføring til kreftavdelingen i Tønsberg. Det var en god idé, forsikret Radiumhospitalet.
I begynnelsen ville avdelingen helst ikke ha meg. Jeg var kreftfri, mente de. Det hadde eksterne, stykkprisfinansierte bildefortolkere fortalt dem. Kjempenyheter, ikke sant? Dessverre litt for gode til å være sanne. Avdelingens egne leger undersøkte en gang til, og jo, da: Masse kreft.
Hovedingrediensen i behandlingen var imidlertid ikke legene, men kreftsykepleierne. Hun, de, som skulle følge meg opp fra uke til uke, fra måned til måned. Hun, som stadig ble omorganisert og flyttet på. Av en ledelse som stadig vekk gjorde forandringer.
Da jeg hadde hatt hele fire forskjellige pleiere på begynnelsen av året, sa jeg fra. Det hjalp ikke, så ba jeg min kreftkoordinator i Sandefjord si fra. Det hjalp litt. Jeg fikk en “hør nå her”-telefon fra sykehuset, men ble lovet kun én pleier. Den femte.
I skrivende stund er det seks uker siden jeg har snakket med henne. Jeg har ringt. Møtt opp. Skrevet og postlagt lapper. Det hjelper ikke. Hun drukner i arbeid og har nok ikke tid til å ringe tilbake.
I dag ringte fastlegen til sykehuset for meg. Hun opplevde det samme. Ble satt rundt til forskjellige, men ikke til min pleier. Sånn skal det ikke være, sa fastlegen. Hun ville ringe igjen i morgen.
Jeg prøver ikke å generalisere. Dette er bare min erfaring. Ingen andres. Men som alvorlig kreftsyk er livet mitt naturlig nok en sammenhengende, eksistensiell krise. Det siste jeg trenger er omorganiseringer, forandringsledelse, overarbeidede og utilgjengelige pleiere, og bortglemte papirer. For jeg vet at fagfolkene er flinke. Bare de får lov til å være det.
Jeg vil ha svar på det jeg lurer på. Helsepersonell som kan si ja. Eller nei. Eller, vi vet ikke. Men for all del: Som sier noe!
Når jeg går ut av sykehuset, vil jeg vite når jeg har neste avtale. Lurer jeg på noe, må “noen” kunne ringe meg opp igjen.
Jeg vil ikke bruke tiden på å klage. Så tenker jeg at jeg kanskje ikke er alene om å oppleve dette. Noen er kanskje for syke til å krangle. Andre er kanskje for redde for konsekvensene. Så selv om jeg kanskje skulle være den eneste i hele Vestfold som opplever dette, velger jeg å si fra.
Jeg synes Tønsberg må få orden på kreftomsorgen de har før de ønsker seg mer. Det hjelper nemlig sjelden på et problem å kaste flere problemer etter det. Med det jeg vet i dag, ville jeg heller fortsatt å ta bussen til Radiumhospitalet. Det bør andre, kreftsyke vestfoldinger gjøre.
Skal det komme en stråleenhet til vår region, er det kanskje ikke så dumt å la Skien få den. Vi kreftsyke vestfoldinger har uansett kort vei. Enten til Radiumhospitalet, eller til sykehuset i Skien. Så kan vi samtidig være litt solidariske med pasientene fra fjellbygdene. De sparer en time hver vei til Skien i stedet for å måtte dra til Tønsberg. Så kan ledelsen i Tønsberg få tid til å ordne problemene sine. La legene få lege. La pleierne få pleie.
Sykehuset i Tønsberg er neppe klart for en ny stråleenhet for kreftsyke.
Victor Skimmeland
Leserinnlegg først publisert i Tønsbergs Blad 13. april 2016. 2016 © Victor Skimmeland
