Tirsdag morgen besøkte jeg min venn, John Arne. Du var igjen på sykehus. Nå var det alvor.
Jeg kom opp på rommet ditt klokka åtte, hvor du var sammen med Lisa.
Jeg fikk lov av dere begge å be, og to ganger bekreftet du, John Arne, bønnen med et håndtrykk. Kort etter mistet du bevisstheten, men nå var du rolig.
Så døde du fredfullt i natt med dine nærmeste rundt deg. Jeg snakket med Lisa for litt siden, og hun fortalte at du våknet igjen en kort stund i går, onsdag kveld og tok farvel med noen av dine nærmeste.
John Arne fikk oppleve nåde på det siste. Så får vi lov til å tro at Guds engler bar John Arne helt fram til himmelen. Fra vår bønn tirsdag morgen har roen vært over ham.
Vi som ennå lever kan sørge, men jeg gleder meg også over at han fikk reise hjem.
Så husker jeg John Arne den dagen han banket på døren min for femten måneder siden. Jeg har det samme, aggressive beistet av en Alien inne i kroppen som han hadde, og presten var på sykebesøk. Da sa John Arne:
— Du er ikke død ennå, Victor!
Den dagen snudde det. Legene kaller meg ikke frisk. Tirsdag morgen, etter besøket hos deg, fikk jeg enda en kur. Nå er jeg dårlig på grunn av kuren. Og fordi jeg savner deg.
Først publisert på John Arnes Facebook-side, nå omgjort til minneside.
