Be uten stans – Luther og bønn (I)

For Martin Luther var bønnen viktig. Så viktig at han regnet bønn som åndedrettet, pusten i sitt åndelige liv.

SERIE: REFORMASJONEN | preacher.no | Victor Skimmeland | 8. september 2017

Dette stykket er så langt at jeg publiserer det i fire – 4 – deler. De publiseres etter hverandre, med én times mellomrom. God lesning.

Del 1 – Innledningen

For ti år siden reiste jeg til Tyskland med en gruppe studenter og lærere fra Menighetsfakultetet. Vi skulle gå i fotsporene til nettopp Martin Luther. For meg var reisen like mye en dannelsesreise som en del av studiet. Jeg visste lite og ingenting om luthersk tro og lære. Jeg kom fra et karismatisk, frikirkelig miljø og hadde bare året i forveien begynt å jobbe i Den norske kirke.

Jeg oppdaget at Luther var en bønnens mann. Bønnelivet hans hører vi ikke så mye om. Som vi heller ikke får vite så mye om bønn i et moderne Norge. Vi trenger jo ikke å be når vi har alt, gjør vi vel?

I det følgende har jeg hentet fram noen av notatene mine fra den gangen. Luther hadde jo noe å fare med, selv om han langt fra var den helgenen enkelte, lutherske miljøer ville ha det til.

Wie ein Schuster einen Schuh macht und ein Schneider einen Rock, also soll ein Christ beten. Eines Christen Handwerk ist Beten.
Som en skomaker lager en sko og skredderen en kappe, slik skal også den kristne be. Bønn er den kristnes håndverk.
– Martin Luther

Luther og lære!

To ord som gir umiddelbar samklang. Det kan jo være fordi vi i språket vært er usedvanlig svake for bokstavrim. Helt siden vikingene har vi elsket denne rytmen, to substantiver som begynner på samme bokstav.

Martin Luthers omfattende, litterære produksjon, det meste i form av tekster som mante til kamp, definerte og formidlet den rette lære, samt oppmuntret til å leve etter læren, kan godt sammenfattes med disse to ordene: Luther og lære.

Men, Luther og livet? (Enda et bokstavrim, ha meg unnskyldt.) Gir et slikt utsagn samme gjenkjennelse hos kirkefolket? Hvis ikke, er jeg sikker på at et viktig perspektiv ved vår protestantiske kirkes grunnlegger mangler. Reformatoren er nemlig så mye mer enn en akademiker. Læren hans gjenspeilte nemlig livet. Teologien var ikke teori. Det boklige var dypt vevd inn i Luthers personlige liv – og ut av hendelsene i samtiden. Slik leser jeg historien om Luther, og slik festet inntrykket seg etter at jeg besøkte alle de viktige stedene i Luthers liv og virke.

Uttrykket ”lutter glede” (nok et bokstavrim, ja) – koblingen av Luther og glede – oppfattes gjerne som gleder av mer kjødelig slag. Ofte er Luther tillagt utsagn fra de såkalte bordtalene som hans studenter skrev ned mens Luther talte over matbordet, mer eller mindre edru. Ofte er de også uttrykk for en folkelig livsglede. Minst ett eksempel av Luthers bordtaler finnes i bokform på norsk.

Men det var Luthers bønneliv jeg skulle skrive noe om, ikke hva han sa etter en øl eller to.

Hvorfor Luther og bønn?

Martin Luthers betydning i Norge kan neppe overdrives. ”Vår kristne kulturarv” – et utrykk som brukes og misbrukes – særlig gjennom de siste ukers valgkamp har vi igjen fått høre om viktigheten av vår kristne kulturarv.

Det nok først og fremst vår evangelisk-lutherske kulturarv det snakkes om. Syriske kristne flyktninger er neppe det første man tenker på når kulturarven holdes fram.

Selv den norske stats forhold til reformatoren kan symbolsk understrekes ved at nettopp Luther er den eneste person som noensinne har fått sitt navn gjengitt i grunnloven. Jeg tror aldri teologen Luther alene kunne fått en slik stilling, hvis ikke livsveilederen Luther var blitt antatt i det bredere folk og således fått en videre interesse.

Når den evangelisk-lutherske lavkirkelighet (Normisjon, NLM og mange flere) lever så godt som den gjør i kirken og organisasjonene, må Luthers budskap ha vakt mer enn akademisk interesse. I kirken er vi godt kjent med mye av Luthers teologi, hans liturgiske grep og den radikale omdefineringen av sakramentene, særlig nattverden.

Men, altså, hva med Luther og det praktiserte kristenlivet? Hva med bønnene? Ja, går det å si «Luther og bønn» og samtidig tenke på bønnen som noe annet, eller noe mer, enn teologi og liturgi, noe mer enn katekismen og gjennomgangen av Fader Vår?

De 4 B-ene, et uttrykk som i frikirkeligheten er hentet fra Apostelgjerningene, betraktes ofte som kristenlivets motor. B-ene er Bibel, Brodersamfunn, Brødsbrytelse og Bønn.

Luther var tydelig om læren – Bibelens autoritet. Broderfelleskapet – gudstjenesten og liturgien – er godt behandlet av Luther. Brødsbrytelsen, nattverden er det heller ikke nødvendig å drøfte her.

Men, igjen altså, hva med Bønnen?

Bibelens bønn er nemlig så mye mer enn et liturgisk ledd i gudstjenesten. Bibelens bønn er modellbønnen Jesus lærte oss, Fader Vår. Den er også den uavbrutte praksis som Paulus foreskrev. Og Bibelens bønn er den rettferdiges kraft, slik Jakob, muligens Jesus bror, beskriver at «troens bønn [skal] redde den syke», for «et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.» Dette er en bønnepraksis vi har all grunn til å tro at den bibeltro Luther sannsynligvis har formidlet.

Hva vet vi så om Luthers personlige bønneliv? Vi vet at han etter hvert ble en bønnens mann. Jeg må derfor forsøke å peke på hvordan Luther brukte bønnen og utviklet bønnelivet sitt. En vekt på Luthers modne syn på bønn må også fremheves. Fordi vi allerede har passert 500 år siden reformasjonen startet, og fordi Luthers liv er tolket og fortolket så nitidig av så mange, vil jeg nøye meg med å lete etter noen enkelte begivenheter som kan være representative og beskrive en utvikling i Luthers forhold til bønn. Noen spørsmål blir dermed viktigere enn andre:

  • Endret Luthers bønner karakter med erfaring og teologisk utvikling?
  • Ble bønnenes fokus endret?
  • Var adressaten hele tiden den samme?

For å svare på dette, er det nødvendig å gjøre flere snitt i Luthers liv og teologi. Jeg må se på den unge og søkende student, den selvplagende munkebroder, den kirkerefsende og selvbevisste akademiker, og kanskje bør jeg også ha den modne kirkefader med reformasjonen bak seg og elevene – ja, de fra skolen OG spisesalen – foran seg i tankene.

Jeg vil se på enkelte trekk som viser utviklingen i bønnesyn og -praksis. Dypere, teologiske betraktninger kan jeg ikke drøfte – av plasshensyn. Dette blir langt nok uansett. Imidlertid kan noen milepæler antyde noe om hvordan forholdet til bønn – og Gud – utviklet seg.

Dette er nemlig den virkelige reformasjonen i Luthers liv: Bønnen!

Del 2 – Ungdomstida – publiseres på bloggen om en time, kl. 19.

Bildetekst:
BORDBØNN. Dette er neppe representativt for hvordan Luther ba. Jo, han ba bordbønner, med ved bordet samlet han studentene sammen med familien. Ukjent kunstner, fra Wikimedia Commons.

Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale på preacher.no som ikke er merket med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskyttet. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene krever særskilt tillatelse. Ikke-kommersiell bruk tillates herved så lenge fullstendig kildehenvisning oppgis.

Les gjerne flere saker om REFORMASJONEN.