COLOMBIA (BOGOTA, sent søndag kveld 13. juni) Jeg lovet å skrive om doña Maria igjen.
Søndag morgen var det min plikt å preke i gudstjenesten i Betlehems-kirka i bydelen Fontibón i Bogotá. Plikt, det var visst det ordet pastor Walter hadde brukt og ledd godt. Han kjørte meg opp til Bogotá kl. 6 om morgenen.
GUDSTJENESTEN var enkel, men lang. Nesten to og en halv drøye timer. Liturgien bestod av velkomstord, inderlige bønner, lovsang og rocka salmer i ca. en time, deretter kollekt og opplysninger. Så var det min oppgave å inkorporere lesninger, preken og alterkall i en bolk, til sammen ca. en time, før pastor Walter ledet forbønnen, leste velsignelsen etter eget hode og sendte de rundt 300 frammøtte hjem med disse ordene for evigheten:
– Que sigan teniendo un día muy feliz. Ha en fortsatt fin dag!
Jo visst, det er masse liturgi blant de mer karismatiske, evangelikale også. De vet nok bare ikke hva ordet ”liturgi” betyr. Tid er heller ikke så viktig.
DOÑA MARIA dukket opp midt i synsfeltet da jeg var vel plassert bak lesepulten, som for ordens skyld også er prekestol. Jeg kunne nesten ikke tro det! Turen opp fra Soacha var mer enn lang i buss, og taxi var jeg sikker på at hun ikke hadde tatt. Og her stod jammen Maria sammen med datteren Esperanza (som betyr ”håp”).
Etter gudstjenesten var jeg raskt nede hos Maria og tok henne med bort til en plass hvor hun kunne slappe av litt. Jeg ba henne vente mens jeg tok avskjed med alle som ville hilse på før de gikk hjem.
– Jeg måtte bare treffe deg, sa knøttlille Maria med fargerik indianerponcho og langt, flettet hår som ennå hadde en anelse av svart. – Jeg var så lei for at vi ikke traff hverandre.
Jeg takket og forsikret meg om at hun hadde fått matvarene på onsdag, og jeg fornyet også løftet mitt om å sende mer hjelp når det var behov. Så lurte jeg på hvor mye hun hadde kostet på reisen fra Soacha, men det ville hun ikke ut med. Men hun gjentok hvorfor hun ba for meg:
– Jeg husker så godt den dagen du fortalte meg at du nesten var blitt kidnappet av geriljaen og måtte rømme fra bilen i Sibaté. Det gjorde vondt å høre om utpressingen du møtte i ukene etter. Siden da har Gud minnet meg hver dag om at jeg skal be for din trygghet, så det aldri mer skjer deg noe vondt i Colombia.
Nå var riktignok ikke historien like dramatisk som Marias hukommelse, men man sier ikke mot en gammel Gudskvinne. Så la Maria til med en oppriktig inderlighet som bare en colombianer kan:
– Det er godt å se at du har lagt på deg, pastor Victor. Jeg ser at du holder deg tjukk og frisk, sa Maria med en alvorlig mine.
Vi snakket og ba lenge sammen før Maria tok meg i hendene og velsignet meg. Så sendte jeg henne hjem igjen, denne gang i taxi. Selv om Maria er tynn, senete og fremdeles sterk for alderen, er 85 år en høy alder.
Jeg sa det til Maria, og jeg gjentar det her: Jeg er ikke i tvil om at det er jeg som tjener mest på vår lille overenskomst, som startet for ti år siden. En sekk med matvarer i ny og ne er lite i bytte for å ha ei gammal bestemor som ber utrettelig for mitt ve og vel. Hver dag. Jeg er heldig. Jeg håper jeg treffer Maria også neste gang jeg er i Colombia.
Dagens andaktsord gir seg selv:
Be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere.
– 2. Tessalonikerbrev 3:1
Hilsen Victor
Victor Skimmeland er menighetspedagog i Bugården kirke i Sandefjord. Han har tidligere vært misjonær og bistandsarbeider i Colombia sammen med sin familie. Følg Victor i Colomba på Facebook.com/vkimmeland.
(I 2010 blogget jeg min Colombia-reise direkte på hjemmesidene til kirken i Sandefjord. Det var en del av Sandefjord Kirkemagasin, og etter avtale med daværende kirkesjef, Anders Tho. Sidene er for lengst fjernet og erstattet med nye, og innholdet er dessverre gått tapt. Men… i tillegg publiserte jeg sakene på min private Facebook-profil. Derfor kan du se saken her, om du vil.)
