Thyra hadde vært i dusjen. Det lange håret lå igjen i rista og gjorde at vannet hopet seg opp da jeg dusjet.
– Thyra, kom hit og se på noe, ropte jeg da jeg også hadde stelt meg ferdig. – Ser du hva dette er?
Det gjorde hun.
Jeg samlet det opp. Så åpnet jeg rista. Selve sluket åpenbarte seg.
– Jeg vet at ikke alt dette er ditt, vennen min, men noen må jo fjerne det. Følg godt med, for dette trenger du å lære.
Sluket ble plukket rent. Det lå minst én parykk der.
– Det eneste jeg vet sikkert, er at ikke noe av dette er mitt, proklamerte jeg. Jeg er den eneste tilnærmet hårløse i familien, men det trengte jeg ikke å si. Alle mine fire jenter, derimot, bærer sin lange, lyse pryd med stolthet.
– Hvis du er heldig, Thyra, fortsatte jeg, – finner du en dag en snill gutt som tror på likestilling, akkurat som pappa gjør. Men kanskje tror han litt mer enn jeg? Da må du kunne sånt. Neste gang klarer du sikkert å rense sluket selv, avsluttet jeg optimistisk.
Thyra så ikke overbevist ut.
Først publisert på min private Facebook-profil.
© 2016 Victor Skimmeland
