Luther beskrev klosterlivet som en periode med dyp, åndelig fortvilelse: – Jeg mistet kontakten med Kristus, Frelseren og Trøsteren, og gjorde ham til fangevokter og bøddel for min arme sjel.
SERIE: REFORMASJONEN | preacher.no | Victor Skimmeland | 8. september 2017
Del 3 – Luthers «omvendelse»
Johann von Staupitz, Luthers overordnede og sjelesørger, mente at Luther trengte å komme seg bort fra klosterlivet for å lette seg for den intense, selvanklagende fordømmelsen. Etter bare to år i klosteret i Erfurt ble Luther i 1507 beordret til studier i Wittenberg. Han var en flittig student og kom raskt til gradene, og ble i 1512 tildelt doktorat ved universitetet i Wittenberg, hvor han arbeidet resten av sin karriere.
Så finner omvendelsen sted. Luther gir ikke tidlig noen indikasjon på når «omvendelsen» fant sted, men ifølge flertallet Luther-forskere må det ha skjedd etter 1512 og ikke senere enn 1517, da han forfattet de 95 tesene mot avlatsmisbruket. Inge Lønning vurderte at «vendepunktet» – det er uttrykket han bruker – kan ha kommet i forbindelse med romerbrevsforelesningen etter påsken 1515.
I Luthers forord til utgivelsen av sine komplette verker på latin i 1545, angir han imidlertid at han «i løpet av det året» ble omvendt. Sammenhengen lar oss forstå at det dreier seg om Tetzel’s dødsår (juli 1519), noe som etter Luthers eget utsagn plasserer omvendelsen to år etter tesene.
I god, økumenisk ånd, kan vi slutte at det viktige likevel neppe var tidspunktet, men det faktum at omvendelsen fant sted. Omvendelsen viste seg senere i at både adressat og inderlighet kom tydeligere fram i utsagnene om bønnen. Det var en omvendelse fra det dystre og anklagende bildet av Faderen, til det mye lysere bildet av Frelseren, som frelste av bare nåde, ved tro. Dette var en Gud Luther kunne elske. Jesus Kristus var derfor også den Gud Luther kunne be til.
Luthers tanker om bønn ved reformasjonens start
Martin Luthers 95 teser fra 1517, fremprovosert av avlatshandelen, markerte den formelle starten på en teologisk distansering fra den tradisjonelle kirken og endte i den lutherske reformasjon. Den var et faktum bare fire år etter. Da ble han ekskommunisert – utstøtt – og lyst i bann. Bruddet var endelig. Det var ingen vei tilbake.
De 95 tesene, et teologisk hovedskrift, omtaler imidlertid ikke bønnen i særlig grad. Umiddelbart finner vi bare 4 teser som i noen grad omtaler bønnen, men kanskje vel så mye om en kontekstuell praksis hvor betaling for sjelemesser og kjøpslåing om skjærsilden fant sted.
Tese 26 er et spark til pavens antatte makt over sjelene i skjærsilden. Luther anfører at makten heller bør brukes til forbønn for sjelene. Tese 28 påpeker at det utelukkende er Gud som har makt til å svare på kirkens sjelemesser, mens tese 83 også er kritisk til sjelemessenes forbønnspraksis.
Disse tre tesene er med andre ord ingen utlegning av bønnens nødvendighet, men en forsiktig kritikk av bortkastede bønner, en kritikk som skulle bli mye mer uttalt i årene som kom.
I tese 48 oppfordrer Luther kristenfolket generelt til forbønn for paven, fremfor å betale ham penger, altså yte økonomiske ofre. Her er bønnen tilsynelatende positivt tatt opp, men er egentlig neppe hovedanliggendet i denne tesen heller. Tvert om er det avlaten. Med Luthers senere, skarpe utfall i tankene, kan man kanskje forestille seg denne tesen satirisk, nesten hånende, selv om Luther etter måten formulerer seg mye forsiktigere enn i senere år.
Bønnen synes altså ikke å være noe teologisk hovedanliggende for Luther i det reformasjonen tar til, men blir det i større grad senere. Det betyr ikke at bønnen igjen var blitt uviktig for Luther, men tvert imot at andre anliggende var viktigere på dette tidspunktet. Likevel, skal man legge Luthers egen vurdering av frelsen til grunn, dessuten hans utlegninger om klosterlivet, kan en ennå framtidig omvendelse godt være grunnen til at bønn ikke var vesentlig fremme i skriftet som utløste reformasjonen.
Den nesten fraværende behandling av bønnen i tesene kan også gi støtte til Luthers eget utsagn om omvendelsen i 1519.
Protokatekismen – forløperen til Luthers katekisme
Luther begynte etter hvert å formulere tanker om bønnen i teologien. Luthers protokatekisme fra 1522, som i første utgave (av totalt 23 fram til 1530) ble utgitt bare uker etter reformatorens bortgjemte og ikke helt frivillige opphold på borgen Wartburg, inneholder meget klare tanker om bønnens funksjon og nytte i et personlig gudsliv, som her kommer til overflaten.
Luther bruker senmiddelalderens populære, litterære form, bønneboken, men ønsker å reformere skikken. Det er ganske klart at for Luther blir intensjonen, innholdet, viktigere enn liturgien, formen. I tredje avsnitt av teksten fra 1522, uttrykker Luther seg slik:
«Jeg er overbevist om at når som helst en kristen rettelig ber Herrens Bønn eller bruker en hvilken som helst del av den som han måtte ønske, er hans bønn mer enn tilstrekkelig. Det som er viktig for en god bønn, er ikke de mange ord, som Kristus også sier i Matteus 6, men heller at han vender seg ofte og med et lengtende hjerte til Gud i bønn, og gjør det uten opphold (1. Tess. 5, 17).»
Det er helt klart en annen betoning i Luthers bønneteologi og –liv nå. Både adressat og inderlighet er klart formulert: Be til Jesus Kristus, be så ofte du kan, og be med hjertet.
Del 4 – Melanchtons helbredelse – siste del, publiseres på bloggen kl. 21, om enda en time.
Bildetekst:
OMVENDELSE. Luther er blitt tillagt følgende utsagn: «Mennesker omvender seg tre ganger. Først i hodet, så i hjertet, deretter i lommeboka. Dessverre skjer ikke alle tre samtidig.»
Denne fikk du gratis av meg. Etter hvert skal du også få bli med på å sponse evangeliseringen fra denne bloggen. Foto: Wikimedia Commons.
Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale på preacher.no som ikke er merket med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskyttet. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene krever særskilt tillatelse. Ikke-kommersiell bruk tillates herved så lenge fullstendig kildehenvisning oppgis. Les gjerne flere saker om REFORMASJONEN.
