— Jeg vil gjerne leve, men jeg vet jeg kan dø.
FØFLEKKREFT | preacher.no | Victor Skimmeland | 9. desember 2017
Solvei Margareth Bærby Eriksen synes hun har mye å leve for. Hun er sekstifem, gift med Frank på sekstini, men ingen av dem synes tiden er moden for pensjon. Selv om Frank nå har trappet ned som malermester. Nylig oppgraderte de også Teslaen i oppkjørselen til en nyere Tesla.
— Frank bryr seg ikke om biler. Det er jeg som kjøper bilene, sier Solvei og krever å bli trodd.
Frank er enig. Det finnes viktigere ting i livet enn biler. Nå tar han seg av hjemmet, og snart får jeg middag. Fiskekaker med gulrotstappe, nypoteter og smelta smør står nesten klare på tallerkenen. Frank må bare ut og sikre markisene på terrassen først. Uværet har tatt seg opp, og nå truer markisene med å slite seg.
— Jeg har ennå så mye å leve for. Vi har begge så mye å leve for, utbryter Solvei.
Frank er enig. Han har ikke lyst til å miste kona.
«Malignt»
Det er egentlig lite som avslører at Solvei er syk. Likevel har hun en historie å fortelle.
— Jeg fikk «malignt» allerede i 2005, forteller hun.
— Da opererte de bort føflekken, og jeg tenkte ikke mer på den. Så gikk det noen år, og plutselig var sykdommen tilbake. Nå har jeg spredning til bløtvevet i hodet, halsen og på kroppen, til lungene, leveren og binyrene.
Solvei kaller sykdommen sin bare for «malignt» og snakker ikke gjerne om den i det hele tatt. Det er å gi den for mye oppmerksomhet, synes hun. «Ondartet føflekkreft» har en brutal klang.
— Jeg vil helst snakke om at Jesus helbreder, forklarer hun.
Kanskje gir det litt avstand til sykdommen. Flere medisiner virker ikke lenger, men hun skal snart prøve cellegift. Dessuten står hun på liste for utprøving av nye medisiner som eventuelt vil komme.
Hun peker på en klump på halsen hvor kreften allerede er synlig. I hodebunnen er det et åpent sår, men den svulsten skal stråles bort snart. Det er greit å bruke hatt eller lue for å skjule sårene.
Ingen smerter
— Det rare er at jeg aldri har hatt vondt. Jeg har feber om dagen nå, men ingen har sagt at det er slutt. Det skjer mye og det kan komme nye medisiner, sier legene.
— Jeg tror ikke Gud har gitt meg opp. Jeg tror han kan gjøre meg frisk ennå. Jeg vet om flere mennesker som har kommet tilbake fra dødens grep når alle andre har gitt dem opp.
Både Solvei og Frank vet at de ikke skal — ikke kan — leve evig. Ikke her på jorda.
Frank har ikke vært kristen like lenge som Solvei, og begge begynte å tro etter at de giftet seg. Mange av de Frank kjente før, særlig fra årene med idrett, er nok overrasket over at han er blitt en kristen. De får også gode ord og støtte fra venner i det miljøet.
— Gud bruker oss
— Senest på søndag var vi i kirka og delte historien vår. Etter at jeg la ut opptaket på Facebook, har mange mennesker hørt hvordan vi lever nå. Hvordan jeg lever med en dødelig sykdom, uten at jeg trenger å gi opp av den grunn, forteller Solvei.
Flere har hørt vitnesbyrdet til Frank, og begge vet at de rører ved hjertene til folk.
— Tenk om jeg kan få leve litt til, tenk om jeg fikk ti år til og fikk fortelle at jeg var blitt helbredet for kreft, sier Solvei.
— Jeg VET at Gud kan helbrede meg, mener Solvei.
— Så må jeg være ærlig og innrømme at jeg ikke vet hva som vil skje. Likevel hviler jeg hver dag i at Jesus faktisk har kontroll på situasjonen. Han lar meg hvile, trygg på hvor jeg skal. Enten jeg lever eller dør.
Solvei har for lengst sluttet å stresse med at bare hun tror nok, så vil helbredelsen komme.
— Skal jeg late som jeg tror en hel masse, og så blir jeg plutselig frisk? Nei, Gud lar seg ikke lure av sånt, og det er heller ikke jeg som helbreder meg selv. Hvis legene ikke klarer jobben, men jeg likevel blir frisk, så er det fordi Gud gjorde det.
Hun nekter å la kreften ta livet av seg. Hun har så mye å leve for, synes hun. Hun vet at én dag kommer hun til å dø.
— Men…
Solvei tenker seg om.
— Blir jeg helbredet, så vil jeg ikke dø av kreft, nei, sier Solvei og smiler.
— Jeg har snakket med Frank og barna mine, så de er vet hva som kan skje. Tror ikke vi helt er klare for den tanken ennå.
Nok å gjøre
— Får jeg leve videre, vet jeg i hvert fall hva jeg skal gjøre. Jeg vil nok fortsette å jobbe litt. Jeg trenger å være sammen med folk.
Solvei er administrasjonssekretær i et ENØK-firma i Østfold, og hver eneste uke har hun kontakt med jobben. Nå jobber hun mest hjemmefra. I tillegg har hun barn og barnebarn. Hun er aktiv i både menighet og bibelgruppe, og hun tar hånd om familieøkonomien og firmaet til mannen.
Aller viktigst er det likevel at mennesker får høre om Jesus.
— Jeg tror virkelig ikke at Gud vil at noen mennesker skal gå fortapt, jeg. Jeg tror Gud mente alvor da Jesus døde for at vi i stedet skulle få leve.
Får Solvei fortsette å leve, skal enda flere få høre den samme historien. Den om at Gud faktisk vil at vi mennesker skal leve. I dette livet, og i det neste. Det er så enkelt som at Jesus er forskjellen.
— Dere kan godt be for meg, dere også, avslutter Solvei.
Så gjorde vi det. Ba sammen og for hverandre, før jeg satte meg i min egen bil og kjørte hjem igjen til Sandefjord.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no.
Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er greit uten at du spør først. Hvis du oppgir full kildehenvisning.
