Billy Graham tok evangeliet til maktens sentrum

Det er ei uke siden vi fikk nyheten om at verdens største evangelist i vår tid var død. Eller — han hadde meldt adresseforandring — til himmelen.

AKTUELT | preacher.no | Victor Skimmeland | 28. februar 2018

MINNEORD: Billy Graham gjorde som Paulus. Han tok de muligheter han fikk og forkynte evangeliet helt inn til maktens sentrum. I dette tilfellet til Det hvite hus.

Det er i dag ei uke siden vi fikk meldingen om at verdensevangelisten Billy Graham var død. Hans betydning for evangelikal kristendom kan neppe overdrives.

Der Paulus var den fremste blant evangelistene i det første århundret, vil Billy Graham bli husket som den fremste av verdens evangelister i det siste århundret.

Paulus forkynte evangeliet for maktmennesker i sin samtid, uten at han lot være å forkynne for den jevne mann og kvinne. Paulus var også den første til å føre kvinner fram i lederskapet i menigheten, selv om kirken ikke fulgte like godt opp senere.

Billy Graham forkynte evangeliet til den lille mann, på de store stadioner og helt inn i Det hvite hus. Samtlige presidenter fra Harry Truman til Barack Obama fikk besøk av Graham. At Trump ikke fikk besøk, har ingenting med en politisk markering å gjøre. Graham var for syk — han led av Parkinson de siste årene av sitt liv — og dessuten var oppgavene for lengst overtatt at sønnen, Franklin Graham. Godt over 200 millioner mennesker så og hørte Billy Graham — LIVE!

BILLY GRAHAM VAR DEN INKLUDERENDE evangelisten. Allerede på femtitallet krevde han integrert plassering for publikum under sine kampanjer i Sørstatene. Dette skjedde et tiår før segregeringen begynte å slå sprekker ellers i sørstatene. Utover femtitallet og inn på sekstitallet løftet Billy Graham fram den til da ukjente presten Martin Luther King jr. og bidro til at King fikk et større navn og en større inngang også blant hvite. Også hvite kristne. I 1973 gjennomførte Graham et korstog i Sør-Afrika og tok et meget sterkt oppgjør med apartheid. Jeg hørte selv opptaket på BBC World Service for noen dager siden.

Det heftet aldri skandaler ved Billy Graham. Han var trofast mot sin kone Ruth helt fram til hun døde i 2007, og ingen har noen gang kunnet antyde noe annet. Graham var først til å legge fram regnskapene for sin store virksomhet, og alt han stod for, var transparent. Ingen gaver ble misbrukt, ingen statusbiler, luksusvillaer eller private jetfly ble kjøpt for givernes penger. Billy Graham var nøktern til det siste. Han sa nei til alle ekstrainntekter og lot heller pengene tilfalle organisasjonen.

OBAMA. Avdøde pastor Billy Graham var blant annet kjent som «USAs pastor» og «den protestantiske paven». Her har han besøk av president Barack Obama i 2010. Foto: Pete Souza.

EVANGELISTEN BILLY GRAHAMS PLASS i det moderne USA, fra gjennombruddet i 1949 til pensjon ved fylte 87 år (!) i 2005, illustreres best ved å kombinere anekdoter og statistikk.

Han fikk titusener av brev — hver uke! Gjennom vekkelsesmøtene og kampanjene talte han til langt over 200 millioner mennesker — LIVE! Det er meget sannsynlig flere enn noen annen taler i historien. Han ledet bønnen ved innsettelsen av fire presidenter, og han deltok i seremoien for ytterligere fire. Han kjente elleve presidenter personlig — fra Truman til Bush II. Han var venn med ti av dem (alle unntatt Truman), og nær venn av fire (Johnson, Nixon, Reagan, George H.W. Bush). Han møtte også Obama, men var da for lengst pensjonist. Amerikansk religion, kultur og politikk møtes på sett og vis i én og samme person — Billy Graham.

Tre millioner mennesker skal ha tatt imot Jesus som Frelser på kampanjene til Graham. De svarte på et enkelt budskap: Frelse er mulig for enhver som tar en beslutning om å følge Jesus.

Billy Grahams innflytelse var politisk hard valuta. Allerede i 1952 kunne Graham skryte av å ha 16 millioner evangelikale stemmer bak seg — men han gjorde det ikke. Han valgte ikke side slik dagens amerikanske predikanter ofte gjør.

HVORDAN KUNNE EN ALMINNELIG BONDEGUTT fra Nord-Carolina bli det forrige århundres viktigste, religiøse leder i USA? Muligens ved siden av Martin Luther King jr.?

Graham vokste opp som presbyterianer, en reformert tradisjon, og var fundamentalist i amerikansk forstand. Det er ikke på noen måte en nedsettende beskrivelse, men kan best sammenliknes med bibeltro i norsk sammenheng. Dette var en del av den amerikanske protestantismen som motsatte seg den nyere liberalteologien. Troen var grunnfestet i enkle, men klare, teologiske fundamenter. Derav altså fundamentalist.

Graham beveget seg nok aldri langt fra sin grunnleggende teologi. Det som var annereldes ved ham, var hans stil. Gjennom å ta i bruk nye medier og nye måter å kommunisere på, forandret han hele den amerikanske, evangelikale tradisjonen. Den moderne, evangelikale bevegelsen vokste fram på 1940-tallet som teologisk og moralsk konservativ, men likevel sosialt liberal. (Selv omtaler jeg meg selv gjerne som teologisk konservativ, men diakonalt liberal.)

Bevegelsen som Graham ikke formelt ledet, men var en eksponent for, var tro mot Bibelens ord og samtidig åpen for samtiden og komfortabel i dagens kultur. Bevegelsen sprang i hovedsak ut fra den hvite middelklassen, som var raskt voksende med den generelle velstandsveksten i USA. Samtidig var bevegelsen rasjonell og viljestyrt, ikke ekstatisk og følelsesladet som var typisk for de tradisjonelle pinsevennene.

GRAHAM VAR MIDTPUNKTET i denne bevegelsen. Etter hvert kom han til å personifisere den. Han var ingen stedbunden pastor eller prest, men en reisende evangelist. Han holdt kampanjer — korstog — på store arenaer over hele verden. Graham kom og holdt kampanje hvis han ble invitert, men bare hvis majoriteten av kirkene i området var med. Han ledet en økumenisk og grensesprengende bevegelse som ofte provoserte hans mer fundamentalistiske — hans gamle og «rettroende» — venner.

Kampanjene krevde lange og omfattende forberedelser. I lokale menigheter ble medlemmene lært opp til hvordan de kunne bidra. Invitere med seg venner og kolleger fra jobb, hjelpe til med praktiske oppgaver på møtene. Byene ble bokstavelig talt tapetsert med plakater. Både lokale og nasjonale kjendiser ble hentet inn for å bidra med musikk og personlige vitnesbyrd.

Så kom Billy Graham. Han var staselig, velkledd, kjekk. Han hadde en behagelig, dyp stemme. Dette var predikanten som spilte golf med presidenter, men som beholdt sin sørstatsdialekt. Ingen var i tvil om at han fremdeles var en mann av folket. Han forble ydmyk, og onde tunger som spredde rykter om seksuelle sidesprang eller misbruk av penger, hørte man aldri.

LES OGSÅ:

GLANSDAGER. Billy Graham talte på internasjonale stevner over hele verden under glansdagene på seksti- og syttitallet. Foto: Ukjent.

BILLY GRAHAM STILTE ALLTID GODT FORBEREDT. Han abonnerte på lokalavisene i et halvt år før kampanjene startet. Han startet talene med henvisninger til hendelser i det lokale nyhetsbildet. Så fortalte han gjerne en morsom historie. Snart var isen brutt. Han knyttet bånd til tilhørerne på områder som de allerede kjente fra sine dagligliv, før han tok fatt i større og mer alvorlige temaer: Landets moralske forfall. Trusselen fra kommunismen. Redselen for atomkrig. Så fortalte han om håpet: Guds kjærlighet til hvert enkelt mennesker! Hver og en kunne si ja til Jesus!

Møtene sluttet alltid med en invitasjon til frelse:

«Kom. Vi venter på deg. Bare kom. Kom fram!»

Folk i de store auditoriene, på de store stadionene reiste seg og gikk fram til plattformen. Der ble de tatt imot av et korps av veiledere som ledet dem inn til siderom der de ba, samtalte og ble formidlet videre til en lokal menighet.

Grahams kampanjer dannet skole for hvordan evangelister og misjonærer jobbet i moderne tid. Slik jeg også lærte å gjøre det som ung disippel av min pastor, deretter som ungdomsleder og så som leder på mange ungdomsleire. Til slutt som gate-evangelist i Norge og misjonær i Colombia. Det var først da jeg kom til Den norske kirke at metoden ble tonet ned igjen. Frelsen var her ikke en engangshendelse, men en handling man gjentok daglig. Dette var Luthers lære, og den lærte jeg selv i Den norske kirke. Den lærte jeg etter hvert selv bort i Den norske kirke.

I følge Billy Graham måtte man både be og jobbe hardt for vekkelse. Vekkelsen fikk man ikke gratis. Uten at han kanskje var klar over det selv, fulgte han dermed Luthers motto: Ora et labora. Be og arbeid.

Grahams kampanjer tok i bruk alle det moderne samfunnets virkemidler uten noen betenkeligheter. Formålet bestemte middelet. Media, reklame, organisasjon, byråkrati.

Graham var selv ingen kulturkriger. Tvert imot søkte han konsensus. Kirkene i området måtte delta, og han formidlet en enkelt, men klart budskap uten teologiske kontroverser. Han deltok gjerne i talk shows (tenk Skavlan), og han var både velkommen og etterspurt. Han var en trivelig og morsom predikant, og han framstod alltid som tvers igjennom ekte. Alle skjønte at dette var en mann som forsøkte å leve opp til hver eneste millimeter av det budskapet han forkynte.

Billy Grahams styrke var at han klarte å definere agendaen for datidens kultur. Bevegelsen, evangelisten og den evangelikale kirke ble plassert i sentrum av begivenhetene. Selv spiste han middag med presidenter, han deltok som gjest i såpeoperaer på TV, han ble trykket på forsiden i store magasiner som Time og Life. Han var kjendis! Dessuten var talene hans relevante og svarte på de spørsmål og behov datidens mennesker hadde.

ALT DETTE VAR NYTT. På starten av 1900-tallet holdt vekkelseskristne, karismatikere og fundamentalister stor avstand til kulturen og landet. De skulle ikke «la seg flekke til» av synden. Det samme så vi i Norge, og her fortsatte tendensen enda lenger, i hvert fall til Jesusvekkelsen begynte å gjøre seg gjeldende fra slutten av sekstitallet.

IKKE ALT VAR GODT. Under første verdenskrig hadde fundamentalister og karismatikere tatt til ordet for amerikansk pasifisme, men USA gikk inn i krigen i 1917. Under den store depresjonen på trettitallet var de samme kristne skeptiske til president Roosevelt og «New Deal». Alt dette forandret seg da andre verdenskrig kom til USA. Mange kristne støttet nasjonens prosjekt og tolket krigen som en apokalyptisk konflikt mellom det gode og det onde.

Kirkehistoriker Matthew Sutton er historieprofessor ved Washington State University og har flere ganger uttalt seg kritisk om Billy Graham. Hans beskrivelse av de evangelikale i førtiårene er imidlertid dekkende: «Den amerikanske evangelikalismen ble døpt i den amerikanske patriotismens vann, og det var Billy Graham som forrettet dåpen.» Så snart andre verdenskrig var slutt, hadde bevegelsen skapt seg et nytt selvbilde: Kristne hadde både ansvar for og mulighet til å forandre nasjonen. Dette har evangelikale kristne holdt fast ved fram til i dag.

MANGE PRESIDENTVALG SENERE er det tydelig at denne «dåpen» ikke bare hadde positive konsekvenser. Skillet mellom kirke og stat, som har vært så viktig for USA, var ikke lenger like tydelig. Evangelikale kristne har stor innflytelse og makt i dagens USA, men kampen om makten har samtidig dratt bevegelsen ned i en hengemyr av en kulturkrig og svertet de amerikanske kristnes omdømme. Billy Graham brukte sin innflytelse til å støtte Martin Luther King jr. sin kamp for de svartes rettigheter, og han støttet kampen mot apartheid mens han holdt kampanjer i Sør-Afrika så tidlig som i 1973. Sønnen Franklin Graham, som tok over etter faren, valgte imidlertid en annen linje. Billy Grahams styrke var at han gav den evangelikale bevegelsen verktøyene den trengte for å få innflytelse. Hans svakhet var at bevegelsen ikke samtidig klarte å håndtere fristelsen som denne makten gav. Evangelikal kristen ble synonymt med hvit middelklasse, det republikanske partiet og småborgerlige verdier.

OPPSUMMERT kan vi konkludere med at arven etter Billy Graham både er stor — og den er menneskelig. I likhet med selv de største profetene i Det gamle testamentet utrettet Graham store ting, og han gjorde ting han senere angret på. Og burde angret på. Så var han altså bare et menneske.

Fredag bisettes Billy Graham på hjemstedet i North Carolina.

Jeg lyser fred over hans minne.


Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no;.
    Copyright © 2018 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er greit uten at du spør først. Hvis du oppgir full kildehenvisning.