Slik misbruker de tienden — del II av III

Slik misbruker de tienden — del II av III

Menighetsmiljøene som misbruker givergleden din, misbruker Guds Ord også. Her får du den andre av tre artikler som imøtegår de viktigste argumentene deres. Selvfølgelig på et solid, bibelsk grunnlag.

TI OM TIENDE | preacher.no | Victor Skimmeland | 11. mai 2018

Hvem er det som bestemmer hva som er god teologi når det gjelder givergleden din? Pastoren som har et øye for egne behov, eller Jesus, som tok oppgjøret med fariseernes millimeter-regnskap og introduserte en ny lære?

Denne artikkelen er lang, så jeg har delt den i tre. Dette er del to, og siste får du i morgen.

NB: MEST FOR KRISTNE! LANGLESNING!

Gud elsker en glad giver! (2. Kor. 9:7)

Slik misbruker de tienden: Del 1 | Del 2 | Del 3


IMPORTANT NOTE: I’m not against tithing when done as a choice of your own free will. I’m against enslaving generous people for the benefit of any particular preacher. Jesus preached giving and good deeds to the needy as apposed to a taxing tithe applied to all and only the inhabitants of the ancient indepedent state of Israel. You may read up on the topic in my currently developing series TEN ON TITHING. In Norwegian only, unfortunately. You may treat yourself with Google Tranlate, however. Keep me posted on the translations if you do.


Hvorfor svinge pisken over giveren for å få ham til å legge mer penger i kollektbøssa, på VIPPS eller til predikantens konto? Jesus har noen ord til pastoren som slår sine medarbeidere — medtjenerne — i den tro at herren er langt borte. Du kan lese fortellingen i om den utro, ukloke tjeneren fra Evangeliet etter Lukas (Luk 12:42-48).

Blir medarbeidere mer motiverte av slag og spark, enten de er verbale eller fysiske? Jeg tror selvfølgelig at du vet svaret.

For å bruke et mer moderne bilde: Motiveres vi mest av pisken eller gulrota?

Her får du altså undervisningen — Bill Johnson’s første til tredje punkt — om tiende. Påstandene hans suppleres med mine kommentarer og sitater fra NT’s tekster.

Punktene 4 til 10 får du i morgen.

Hvorfor bare tre punkter nå?

Ikke fordi Moses delte lovtavlene i to, slik Luther også gjorde det. Der fant vi en tavle for bud som gjaldt forholdet til Gud og en tavle for budene som gjaldt forholdet til medmennesker. Moses delte tavelen i fire og seks bud, mens Luther redigerte dem litt annerledes: Tre og sju bud. Uansett er tekstene de samme, det er nummereringen som er forskjellig.

Du får tre punkter nå rett og slett fordi det ellers ville blitt alt for langt å lese og fordøye.

Skulle jeg noen gang skrive e-bok om temaet, så skal du heller få alt samlet i ett langt kapittel da.

Men altså: Her får du punktene én, to og tre.

  1. Et grunnleggende spørsmål er dette: Er tienden et prinsipp som bare gjelder dem som lever under Moseloven?
     
    Bill Johnson: Nei. Abraham praktiserte tiende 400 år før Loven ble gitt. «Melkisedek var konge i Salem … og Abraham ga ham tiende av alt.» (Hebr. 7:1-4)

    Også Jakob gav tiende. «Av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende.» (1. Mos. 28:22)

    Loven bekreftet visdommen i tienden. «All tiende i landet, både av grøden på marken og av frukten på trærne, hører Herren til. Den er viet til Herren.» (3. Mos 27:30)

    Jesus bekreftet tiendeprinsippet: «Dere gir tiende av mynte og anis og karve… Det ene burde gjøres…» (Matt. 23:23)

    Hva sier NT? Dette punktet er det beste av Johnsons ti punkter og kommer naturlig nok først på lista. Han har gode argumenter, men de når likevel ikke helt opp, i alle fall ikke som selvstendig lære.

    Hebreerbrevet 7 (les gjerne hele kapitlet) handler ikke om først og fremst om tiende, men om Melkisedek, presten som var forbilde på Jesus, og deretter om Jesus som Kristus. Abraham bøyde seg for Melkisedek som vi bøyer oss for Jesus.

    Husker du at jeg skrev i første del at jeg har praktisert tiende og offergaver helt siden jeg selv ble en kristen? Uten unntak. Derfor tør jeg å undervise om dette temaet. Ingen kan beskylde meg for gjerrighet, for jeg har gitt av min egen, frie vilje. Og Gud har velsignet meg rikelig.

    Loven i GT omfatter tre typer lover: Seremonilover (gudstjeneste), lover for staten (straffelov, sivilrettslige lover) og morallover (livsførsel).

    De to første typene gjelder for nasjonen Israel og er i all hovedsak opphevet, selv om en del prinsipper finnes igjen i andre lands lover. Norges lover bygger i stor grad på de judeo-kristne rettsprinsippene, men de er Norges lover, ikke Moseloven.

    Tiendeprinsippet ligger under Israels seremonilover. Seremonilovene kom ikke med Moses, men ble adoptert fra nettopp Melkisedek, som Abraham gav tiende til.

    Johnson siterer også Jesus, men det er et veldig klippet sitat. Leser du hele verset, ja hele sammenhengen, ser du at Jesu anliggende ikke er at folk skal gi tiende. Tvert imot kritiserer han fariseerne fordi de gir tiende selv av de minste ting, men de viser ikke barmhjertighet.
     
    Jesu poeng er at vi må gjøre det bedre enn fariseerne – ikke bli fariseere!

    Ja, du KAN selvfølgelig gi tiende og offergaver. Bibelen nekter deg ikke det. Jeg praktiserer selv begge deler. Men det er Åndens lov som driver meg. Og kona, da.
     

  2. Praktiserte de tidlige kirkefedrene tiende?
     
    Bill Johnson: Ja. Justin Martyr, Ireneus, Tertullian, Cyprian, Ambrosius, Augustin og mange flere.

    «Våre forfedre hadde overflod av alle slag fordi de gav tiende og betalte sin skatt til keiseren … vi har vært uvillige i å dele tiende med Gud, og nå blir alt tatt fra oss.» – Augustin.

    Hva sier NT? Kirkefedrene er gode forbilder, men omtales naturlig nok ikke i Bibelen. Augustins beskrivelse av dem er anekdotisk. Tienden er et godt prinsipp, og kirken må finansieres, men tienden gir oss ikke mer velstand, like lite som Gud straffer oss om vi ikke betaler tiende. NT forteller tvert imot om menigheter som lider nød og forfølgelser, så alt ble ikke velstand bare fordi en gav tiende.

    Betaler norske kristne flest sin tiende inn til menigheten? Jeg tror du vet svaret.

    Er norske kristne, eller Norge som nasjon, fattig? Jeg tror du vet svaret her også.

    Jeg tror Gud velsigner en glad giver, men dette er ikke matematikk eller jus.
     

  3. Enda et viktig spørsmål er dette: Kan jeg selv velge hvor tienden skal gå?
     
    Bill Johnson: Nei. Tienden er en betaling som Gud allerede har bestemt skal gå inn i forrådshuset for å betjene den lokale menigheten. «Kom med hele tienden til forrådskammeret så det finnes mat i mitt hus.» (Mal. 3:10)

    Hva sier NT? Paulus skriver til menigheten i Korint om en innsamling til den lidende menigheten i Jerusalem, altså ikke til lokalmenigheten:

    «Første dag i uken skal hver enkelt av dere hjemme hos seg selv legge til side så mye som dere er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer.» (1. Kor 16:2)

    Begreper som «hver uke», «så mye dere kan», og til en annen menighet (bistand eller misjon), slår en i øynene. Paulus skriver dessuten ofte om utrustning til sin egen misjon.

    Hvis menigheten ikke vil investere i nytt arbeid fordi den allerede er fullfinansiert (type statskirke) eller bare ikke vil, hva da? Jesus advarer oss mot å «grave ned pengene» blant annet i liknelsen om talentene, men heller investere andre steder, se Matt 25:14-30, særlig v. 26-27:

    «Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake.»

    I Norge har misjon, bistand og annen parakirkelig virksomhet vært drevet med innsamlinger av folkets tiende og offergaver i et par hundre år, helt siden Hans Nielsen Hauge. Måten vi samler inn penger på, er praktiske ordninger som også finner sin støtte i Bibelen. Én pastor har ikke rett på alle pengene våre, med mindre vi gir ham den retten.

    Ser du nå hvor utfordrende det kan bli hvis denne pastoren nå plutselig kaller seg «apostel»?

    Videre er det et poeng at Johnson river løs en tredel av ett bibelvers i GT som eneste støtte for sin konklusjon. Malaki skriver om en tempelkultus som har forfalt, men profeten Nehemia reformerer seinere kultusen. Det handlet altså om ett tempel for én nasjon omtrent et halvt tusen år før Jesus, ikke hver eneste synagoge i landet på Jesu tid, og slett ikke hver eneste menighet på jorden to og et halvt tusen år etter Malaki.
     
    Et viktig prinsipp for bibelbruk finner vi i Bibelen selv:

    «SUMMEN av ditt ord er sannhet.» (Sal 119,160)

    Jeg ser absolutt det smått ironiske i at jeg selv bruker et halvt bibelvers for å argumentere mot løsrevet bruk av bibelvers.

Jeg stanser her. Da får jeg tid til å korrekturlese godt nok på den siste artikkelen. Resten av punktene får du i morgen, lørdag.

Slik misbruker de tienden: Del 1 | Del 2 | Del 3

Forresten: Ikke glem det korte og ukentlige nyhetsbrevet fra PREACHER.NO. Meld deg på her, og sjekk mailboksen din for å bekrefte etterpå.

Få NYTT fra PREACHER.no:


Vi gir ALDRI bort mailen din. Du mottar mail fra oss omtrent en gang i uka, gjerne seint søndag kveld. (Vi har riktignok fri, men det har ikke apekatten MailChimp.) Når du er ferdig med å registrere deg, får du en mail fra MailChimp som ber deg bekrefte adressen din.


Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Alle rettigheter reservert. © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.