Ferdiglagte gjerninger

Ferdiglagte gjerninger

Da taxisjåføren ville snakke om Muhammed og Jesus, trengte jeg ikke lure på om jeg var evangelist. Jeg opplevde hva Norge nå opplever: Slutter vi å misjonere, kommer misjonsfeltet hjem til oss.

ISLAM | preacher.no | Victor Skimmeland | 22. mai 2018

Pasientreiser sendte meg hjem fra sykehuset i taxi forrige tirsdag. Blandingen av medisiner og min sykdom er nokså potente greier, selv om jeg egentlig følte meg frisk.

Taxisjåføren var innvandrer og hadde vokst opp i Norge. Dialekten var plettfri, om enn fra en annen kant av landet. Som den utadvendte person sjåføren var, begynte han å grave og spørre. Han visste jo hvor han hadde henta meg, og han så bandasjene der kanylene hadde stått i armen. Jeg måtte forklare.

Sjåføren ville etter hvert høre hvorfor jeg ikke var død. Jeg fortalte hva troen betyr for meg. Da smalt det tilbake:

—Du tror altså på treenigheten, du! Du vet, Gud er ikke tre, men én.

Denne taxisjåføren var mer enn gjennomsnittlig interessert.

Jeg fikk høre om kirkemøtet i Nikea i år 325 og om hvordan kirken skulle ha diktet opp evangeliene og forfalsket profetene. Han siterte et par halve bibelvers—det var de han hadde lært—og mente at det satte punktum for all argumentasjon. Men han var også lydhør. Jeg fikk lov til å lese høyt fra Bibelen. Jeg går alltid med en Bibel på meg. I likhet med flere hundre andre bøker. Sånt er enkelt i våre dager når mobilen bare er smart nok.

OK, så beviset på at evangeliene var falske, var at de fortalte fire forskjellige historier?

Jeg spurte ham hvordan en dommer ville oppfattet det hvis fire forskjellige vitner klarte å lire av seg nøyaktig samme vitnemål. Ord for ord. Var det bevis på sannhet, eller var det mer sannsynlig med avtalt spill?

—Men Gud var bare én, det sa jo Moses, fortsatte sjåføren.

Jeg forklarte at Gud hadde åpenbart seg gradvis gjennom århundrene. Med Jesus og apostlene kom den fulle åpenbaring, og i dag hadde vi fått Den hellige ånd som veileder. Vi skulle jo snart markere nettopp det med pinse. (Dette skjedde jo før langhelgen vi nettopp er ferdig med.)

Han kjøpte ikke forklaringen. Mohammed hadde ikke forandret på Koranen.

Jeg måtte spørre om han mente alvor. De som leste Koranen, var skjønt enige om at åpenbaringen Mohammed mente å ha fått, forandret karakter over tid. Åpenbaringene i Mekka og Medina var ikke de samme.

Plutselig skjønte han hva jeg snakket om. Når Koranen tilsynelatende motsa seg selv, forklarte muslimer det med rekkefølgen i åpenbaringene.

Treenigheten, da?

Han visste omtrent hva som stod i Johannes første brev 5:7-8. Den teksten var «alle» enige i at var konstruert, mente han. Tvert om, svarte jeg. Den teksten samsvarte svært godt med Johannes’ litterære stil. Om noen teologer stilte spørsmål ved den egentlige forfatteren, var de enige i at både evangeliet og brevene var skrevet av samme forfatter. Åpenbaringsboken, derimot, ble diskutert mer. Så fikk jeg lov til å lese hele avsnittet, så han kunne få en følelse av helheten. Hang ikke kapitlet sammen? Jo, det var han i grunnen enig i.

Når det gjaldt treenigheten hadde han rett i at trosbekjennelsene kirkene bruker, er fra trehundretallet. Det betydde ikke at kirkene hadde diktet opp treenigheten. Hvorfor leste han ikke om Fader, Sønn og Helligånd da Jesus ble døpt? Jeg fikk lov til å lese fra Lukas også:

«Jesus ble også døpt. Mens han sto og ba, åpnet himmelen seg, Den hellige ånd kom ned over ham i skikkelse av en due, og en røst lød fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Luk 3:21-22)

Så fortalte jeg om øyenvitnene som skrev ned det de hadde sett. Om Lukas’ eget vitnesbyrd.

Han trodde ikke. Moses hadde ikke forkynt treenighet, så det hadde ikke Jesus heller. Kirken hadde forfalsket tekstene.

Norsk King James

Enda et bevis på at Bibelen var feil, var at vi brukte King James-versjonen, sa han. Det gjør vi ikke, svarte jeg. Vi bruker Bibelselskapet, som oversetter selv.

Han ble overrasket. Han hadde hørt og sett dette. Men kunne han ha sett det på YouTube? På engelsk?

King James er en gammel engelsk oversettelse, og det stemmer at noen engelskspråklige kristne tror den er Guds re-autoriserte Bibel. Jeg gav ham rett i det, men jeg ba ham si fra til imamen sin at han måtte få orden på fakta. Det er annerledes i Norge.

Så fortalte jeg sjåføren at jeg visste det var stor uenighet blant muslimer om hva som var de rette tekstene i hadithene, de flere hundre tusen versene med tekster som ble samlet etter Muhammeds død.

Sjåføren begynte å forklare mer febrilsk, og jeg skjønte at dette ble vanskelig. Jeg valgte å ikke presse mer på.

Frelst ved tro

Nå ville han ta meg på et siste punkt. Kristne ble frelst bare ved å tro, sa han. Jeg gav ham rett. Når vi tar imot troen, forplikter det, men vi kan ikke fortjene vår frelse. Frelsen er nåde.

Da satte han inn nådestøtet, trodde han: Kristne praktiserte jo slett ikke. De levde i synd, og de ba ikke. Igjen måtte jeg gi ham rett. Mange kaller seg kristne, men de vet knapt hva det innebærer.

Men slik var det jo også med muslimer, mente jeg. Vi kristne har ikke fem søyler som til sammen gir frelse.

–Og du, du kommer jo ikke til himmelen uten en tur til Mekka, sa jeg.

Det var han uenig i, for Allah var nådig og han så til hver enkelt. Han skjønte nåde, han også, når han tenkte seg om.

Mitt vitnesbyrd

Aller sist anklaget han oss for at vi kristne ikke ba. Han ba fem ganger om dagen når kan kunne.

–Mange ber ikke. Men vi som mener det, vi ber, sa jeg.

Da ville han høre vitnesbyrdet mitt. Han fikk alt sammen. Troen min. Hvordan jeg ble frisk. Hvordan vennene mine ba for meg.

Jeg var ikke en vanlig kristen, mente han da. Og han var nok ingen vanlig muslim, parerte jeg. Han visste jo mer om oss kristne enn de fleste muslimer jeg har møtt, selv om han nok hadde hørt litt for mye på imamen sin.

Da kom forklaringen. Kona var norsk, og hennes foreldre var «ordentlig kristne». Det var visst jeg også, mente han.

Jeg fikk fortelle ham hvordan bare Jesus gir frelse: Verken Allah eller Gud frelser. Loven frelser ikke. Bare nåden. Det var derfor Jesus kom, for ingen andre enn han kunne oppfylle loven.

At Gud ofret sønnen sin, var likevel helt umulig å tro, mente han.

Bråstopp

Dit kom vi. Sjåføren fikk en telefon. Pasientreiser ville rute bilen hans innom en avstikker for å plukke opp en passasjer til. I den korte tiden vi hadde igjen, snakket vi mer om Jesus, før jeg gav ham et råd:

–La oss ikke snakke om Jesus når det kommer en person til i bilen din. Ikke med andre personer i det hele tatt, egentlig. I Norge reagerer mange sterkt når vi snakker så tydelig om tro. Enten det handler om Muhammed eller Jesus.

Det kunne gi ham vanskeligheter, la jeg til.

Han takket for rådet, og han visste det egentlig. Han snakket ikke så direkte om tro med noen passasjerer, og han visste ikke helt hvorfor det var blitt sånn med meg. Men han var veldig glad for å kjøre meg.

Taushet og tull

Dama som ble plukket opp, ville sitte foran. Hun måtte. Så kjørte vi videre i taushet en stund. Jeg satt i baksetet og ba.

Snart begynte dama i forsetet å prate tull til sjåføren. Hun utfordret ham. Innvandring. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor, men hun var tydelig en som ikke syntes det var noe vanskelig å fortelle innvandrere om «problemene med innvandring». Jeg prøvde å innvende, men hun ble bare irritert. Så ble hun heldigvis stille.

Framme ved huset mitt takket jeg sjåføren pent for turen, gikk ut av bilen og sa:

–Gud velsigne deg, da.

Sjåføren strålte opp som en sol.

Misjonen kommer hit

Jeg tenker:

Hvilke muligheter kaster vi ikke bort når vi ikke vil snakke om tro med våre nye landsmenn!

Mange av dem er mer opptatt av tro enn oss, og mange har opplevd mangel på frihet.

Vi sender ikke ut misjonærer som vi gjorde før. Mange av de vi kaller misjonærer, misjonerer ikke, men driver med bistand. Det er bra, men det er ikke misjon.

Videre har mange av landene ikke religionsfrihet, og misjon er farlig der. Da tør vi ikke sende misjonærer lenger.

Kan det tenkes at Gud nå sender misjonsfeltet hjem til oss?

Det er ikke første gang jeg har snakket med muslimer om Jesus. Min erfaring er at Gud serverer oss mulighetene, hvis vi er villige. Det er noe Bibelen kaller «ferdiglagte gjerninger» (Ef. 2:10)

Ikke ferdig laget, men ferdig lagt. Lagt ut på veien hvor jeg skal gå.

Det er bare å forsyne seg.

Jeg noterte ned nummeret på taxien. Snart skal jeg spore opp mobilnummeret hans også.

FERDIGLAGTE GJERNINGER. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Illustrasjon: Can Stock Photo.

Få NYTT fra PREACHER.no:


Vi gir ALDRI bort mailen din. Du mottar mail fra oss omtrent en gang i uka, gjerne seint søndag kveld. (Vi har riktignok fri, men det har ikke apekatten MailChimp.) Når du er ferdig med å registrere deg, får du en mail fra MailChimp som ber deg bekrefte adressen din.


Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Alle rettigheter reservert © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.