TI OM TIENDE Jesus og penger? Det hører liksom ikke helt sammen. Bildet av Jesus som hippie med kappe av kamelhår, har fulgt oss siden Jesusvekkelsen på sekstitallet. Her får du imidlertid alt Jesus sa om penger.
Penger snakket Jesus mye om. Et riktig forhold til penger var viktig i Jesu forkynnelse. Her fortsetter serien om tiende, givertjeneste og penger.
TIL FORDYPNING!
| SERIE: TI OM TIENDE |
|---|
| Er du en glad «hedning»? Da skal du lese denne og de andre artiklene i serien TI OM TIENDE—fordi det hjelper deg å skjønne hvordan kristenfolk med godt hjerte blir manipulert bort fra giverglede til rein og skjær utnyttelse. Alt med snedig bruk av utvalgte bibelvers. Se gjerne på dette som ditt sosialantropologiske prosjekt. Vi kristne har ingenting å skjule. |
| Kristen og sliter litt med gave-«teologien»? I serien TI OM TIENDE får du godt begrunnet teologi om givertjeneste fra begge testamenter. Da kan du lettere se forskjellen mellom den gamle pakt med påbud, lover og regler, og den nye pakt, hvor frivillighet, glede og Den hellige ånd er det viktige. |
Du har sikkert hør skjellsord som «mammon», «pengepredikant», «tiggerbrev»–og kanskje enda flere. Jesus snakket om mammon. De andre ordene har vi selv funnet på. Det er det grunner til.
Dette er første del om penger i Det nye testamentet (NT). Den gir deg hovedtrekkene i Jesu forkynnelse. Del 2 skal handle om Paulus og menigheten. Del 3 handler mest om unntaket i NT: Det særskilte Hebreerbrevet til jødekristne som fortsatt fulgte loven. Ingen av artiklene er kompletterende, for det er det ikke plass til her. De er likevel representative. Jeg ønsker ikke å utelate noe vesentlig.
Men først må vi oppsummere.
Tienden i GT–oppsummert
Du finner spørsmålet om tienden i GT oppsummert i artikkelen «Tiende før Jesus het skatt».
I den gamle pakt skulle forskjellige tiender gå til:
- drift av templet,
- underhold (lønn) til levittene (stammen som ikke fikk eget land), og til
- de fattige
I tillegg bidro folket med arbeidskraft når nødvendig (arbeidsplikt), samt alltid med verneplikt.
Hvert femtiende år skulle all gjeld avskrives og eiendom gå tilbake til de opprinnelige eierne. Det såkalte jubelåret var den mest radikale, sosiale utjevning i historien, selv om det fungerte best i dommertiden, altså før Israel fikk i hovedsak korrupte konger.
Bloggen setter ned tempoet i sommer. Litt. Ikke glem oss, da. FØLG og LIK på Facebook. DEL med venner. Og meld deg på vårt gratis, reklamefrie NYHETSBREV.
Tiende og gaver på Jesu tid
På Jesu tid gikk pengene fremdeles til templet, men det var ikke lenger Guds tempel. Nå var det Herodes’ tempel, og prestene var i stor grad lojale til Herodes. Som konge innsatt av romerne, kan man tenke seg at offerviljen til Herodes var mindre blant folk flest. Det ordnet man så ved at alle nå måtte betale tempelskatt, for frivilligheten fungerte ikke som Skriftene foreskrev.
I tillegg ble det regnet ut tiende av bestemte varer, noe særlig fariseerne var flinke til å betale. Skjønt ikke ett øre mer. Dessuten bare av de varene man skulle beregne tiende av. Ikke én vare som ikke stod spesifikt nevnt i Loven.
Romerne skulle selvfølgelig også ha skatt. “Det er ikke gratis å drive et verdensrike heller,” for å si det litt omskrevet med “bøssebærer” Jonna i Kirkens Nødhjelp.
Jonnas bøsseskole (samlet) fra Kirkens Nødhjelp kan du se på YouTube via denne linken.
Skrifthenvisningene til støtte for at tiende-kravet var begrenset til GT, finner du også i min forrige artikkel om temaet, «Tiende før Jesus het skatt». Tolkningsnøkkelen for å forstå forskjellen på GT (loven) og NT (nåden), oppsummeres enklest med dette skriftstedet:
«Loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes. Fra da av forkynnes det gode budskapet om Guds rike.»
–Jesus til judaistene i Luk 16:16
Menigheten og Paulus
Vi leser i Apostelgjerningene og brevlitteraturen om hvordan den første menighet forvaltet penger. Allerede fra menigheten i Jerusalem, som i starten hadde alt felles, men på frivillig basis — til menighetene utover Romerriket, hvor både rike og fattige hadde atskilt økonomi — ser vi en hurtig utvikling i synet på penger.
Ingen av forsamlingene praktiserte tienden som i GT, men de var likevel oftest rause.
Judaistene, ofte oversatt «jødene», var både strengt praktiserende jøder og jødekristne som fulgte loven. Disse er et særtilfelle. Slik Jesus tok oppgjøret med judaistene (fariseerne) i evangeliene, tar Paulus et oppgjør med jødekristne og loviskhet i Galaterbrevet. I Hebreerbrevet belærer forfatteren, muligens Paulus-disippel og med-apostel Apollos, de jødekristne om hensikten med loven og budene, samt et lite avsnitt om tienden.
Fordi disse få versene avviker så veldig fra praksis i resten av NT, behandler jeg det i en egen artikkel. De er unntaket, ikke regelen.
Jesus og rikdom
Jesus var ingen pengelens hippie, selv om populærkulturen og kirken fra gammelt av fremstiller ham sånn.
- Jesus hadde jobb og dermed inntekt før han begynte å forkynne Guds rike (Mark 6:3).
- Jesus kom ikke fra fattigdom, men fra en alminnelig familie med midler etter den tidens målestokk. Dette begrunner jeg i denne artikkelen: «Jesus–ingen fattig håndverker».
- Jesus hadde ordnet økonomi med egen kasserer for gruppen av disipler (Joh 12:5-6).
- Jesus betalte skatt (Matt 17:27).
- Jesus hadde sponsorer som sikret Ham og gruppen økonomisk (Luk 8:3).
Evangeliene viser likevel mange eksempler på at Jesus hadde spesiell omsorg for fattige, og vi finner ingen støtte for at Jesus så på rikdom som selve beviset på at Gud velsignet et menneske, slik det var vanlig å se det i GT. Jesu konsekvente omsorg for de fattige gjør det kanskje enklere å forstå hvorfor disiplene reagerte så sterkt den ene gangen Jesus lot seg salve av en kvinne i stedet for å selge salven hennes for 300 dinarer til inntekt for de fattige (Mark 14:6-7).
I hvilke tekster Jesus underviste om penger? Det får du en oversikt over i siste del av artikkelen.
Pengeøkonomi
Tiende-prinsippet oppstod i GT, som vi allerede har sett. Både Abraham og Moses levde i en tid hvor naturalhusholdning var normen. Kontanter var bryderi, derav også en ekstraskatt på tjue prosent om matvarene ble vekslet i penger. Man kunne nemlig ikke spise penger.
Det var fønikerne som lærte Israel pengeøkonomi, og da David og Salomo var konger, var penger allerede utbredt. Ennå veide de pengene, for pengene ble sjelden myntslått. Først etter bortføringen til Babylon var det vanlig med en standardisert valuta hvor pengene var slått med en gitt valør. Da slapp man å ta med seg vekt.
Jesus var tydelig på at vi skulle betale vår skatt, både til templet og keiseren. Selv om keiseren for for en okkupasjonsmakt var den som styrte, gjaldt skatteplikten også til ham. Det var slik samfunnsordningen var. Skatten ble nå dessuten betalt med penger (Matt 23:23, Mark 12:41-44, Luk 8:1-3).
Hjelpe de fattige og misjonen
Jesus underviste at vi skulle bruke våre ressurser til å hjelpe fattige og trengende med våre gode gjerninger (Luk 10:29-37, 18:18-25, sml. Jak 2:15-17).
Vi skulle også gi til misjonen (Luk 8:1-3, 10:1-9).
Ansvar for egen økonomi
Vi skulle ta ansvar for vår egen økonomi. Vi bruker pengene våre til å betale vår egne og familiens utgifter, da fortrinnsvis ut fra behovene og ikke lystene (Matt 7:7-12, Mark 7:9-13, sml. 1Tim 5:8 og 2Tess 3:7-10).
Jesus påpekte behovet for å budsjettere og planlegge før vi gjorde innkjøp, i dag gjerne forstått som investeringer (Luk 14:28-30).
Jesus gav faktisk også mange anvisninger om å spare til framtida, ikke leve fra hånd til munn. Dette står i sterk kontrast til moderne forkynnelse om «å leve i tro» i betydningen «å ta alt på sparket». Jesus brukte ofte lignelser om gode forvaltere (Matt 25:14-30, Luk 16:1-13) og bønder (Joh 4:34-38). Tilsynelatende står dette i motsetningen til oppfordringen om ikke å bekymre seg for morgendagen (Matt 6:34). Den teksten fra Bergprekenen er brukt og misbrukt så mye at vi lett tror at det er dette som uttrykker Jesu hensikt.
På den annen side…
Vi skulle likevel ikke stole på pengene, men på Gud (Matt 6:9-13,19-34, Luk 12:22-34).
- Jesus lærte oss at vi kun er forvaltere og derfor bør investere i andre mennesker, ikke bare samle oss rikdommer til egen glede (Matt 25:34-40, Luk 6:30-38, 10:25-37, 12:15-21).
- Jesus lærte oss at vi ikke skulle bruke pengene som maktmidler til å gjøre oss til herrer over andre, hverken gjennom vårt overmot (arroganse) eller manipulering (Matt 18:23-34, Luk 7:40-43, 20:9-16).
- «Alle skrifter som er inngitt av Gud,» skrev apostelen Paulus til sin unge medarbeider Timoteus, og «er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd.» (2Tim 3:16)
Når vi forankrer vår egen økonomi i Jesu lære, kan pengene våre være det de var ment til:
- Bygge Guds rike,
- hjelpe andre med, samt
- dekke våre egne behov i henhold til de midlene Gud har gitt oss å forvalte.
Jesus underviste om penger, men hvilke tekster er mest aktuelle?
Det er kanskje mest interessant å se på de synoptiske evangeliene, altså Matteus, Markus og Lukas. De kalles synoptiske fordi de har mye parallelt stoff. Disse evangeliene er mer praktiske enn Johannes, og de har et mer praktisk anlagt lærestoff. Disse tre evangeliene beskriver Jesus på samme tid og med samme formål: Det er de forskjellige folkegruppene som skal forstå hvem Jesus var.
Begrepet «synoptisk», i den norske betydningen «kortfattet, sammentrengt, oversiktlig», kommer via latinske synopticus fra greske synopsis, i betydningen «se alt sammen», men anvendes hovedsakelig i forbindelse med tre evangeliene.
Johannes skiller seg vesentlig fra de tre første evangeliene. Hos Johannes ser fellesskapet ut til å definere seg i motsetning til jødedommen, snarere enn som en del av et bredere trosfellesskap. I de synoptiske evangeliene er disiplene ennå bare en gren innen jødedommen, og opposisjonselementet er ikke like framtredende. Selvfølgelig med unntak av Jesu «opposisjon», som handlet om individets omvendelse fra sitt tidligere liv, ikke en generell avstandstagen fra jødedommen. Tvert imot var Jesus tydelig på at Han kom nettopp til jødene (Matt 15:21-28). Hedningenes tid kom etterpå.
Bergprekenen (Matt 5-7, Luk 6)
Jesus er generell. I Matt 5:7 oppfordrer Jesus til barmhjertighet, eller godhet. Saligprisningen av de fattige gjentas hos Lukas (6:20-21), og ve-rop mot rike er enda tydeligere hos Lukas (6:24-25, 16:25).
«Vær snill,» for å si det med Kardemommelovens terminologi. Barmhjertigheten gjentas når Jesus refser fariseerne ved templet i en diskusjon om hviledagen (Matt 12:7). Såkalte “brødundere” ved et par av de andre, store folkemøtene Jesus holdt, underbygger det samme (Matt 14:16, Matt 15:32b). Liknelsen om den barmhjertige samaritan handler også om barmhjertighet, og her får prester og levitter gjennomgår, mens den vantro utlendingen som viste barmhjertighet, får ros (Luk 10:34-37).
Torbjørn Egner har hentet mye etikk fra nettopp Jesus. Hakkebakkeloven (spist er spist) viser til Jesu lære om tilgivelse (Matt 18:22).
Jesus er også mer opptatt at forsoning mellom fiender, enn av hvordan og når gaver til templet blir gitt (Matt 5:23-26, sml. Luk 6:35-66).
Videre nekter du ikke den som tvinger deg, men gir ham til og med ekstra på “kjøpet” (Matt 5:40-42, sml. Luk 6:29-30).
Hvilket mål vi selv bruker på andre, gjelder også hvordan vi deler våre penger (Matt 7:2, sml. Luk 6:37-38).
Jesus fokuserer på at gaver skal gis til de fattige, og ikke for at andre skal se hvilken god giver du er (Matt 6:1-3).
I Fader Vår, den mest kjente av kristne modellbønner, synes det som om vi skal være fornøyd med å få dekket våre behov i dag, «vårt daglige brød» (Matt 6:11). Dette utdyper Jesus når han understreker at vi ikke trenger å være bekymret for våre behov, for Gud sørger for oss (Matt 6:25, (Matt 6:32-33). Jesus forsterker denne forsikringen med en trippel-formulering i kapittel 7. Be, let og bank på handler om penger (Matt 7:7-11, sml. Luk 11:8-12).
At hjertet følger pengene, skjønner vi av to fortellinger om det udelte hjerte (Matt 6:19-21 og Matt 6:24).
Apostlenes liv
Jesus gir korte, konsise instrukser om ikke å ta betalt for mirakler i Hans navn (Matt 10:8), og om å nøye oss med det nødvendige når vi tjener ham (Matt 10:9-10, Mark 6:8-10, Luk 9:3-4).
Akkurat dette ble aktualisert (igjen) i helgen med VG’s store reportasje.
I samsvar med instruksen apostlene fikk, måtte også de som tok imot apostlene få sin instruks. De som tok imot apostlene, skulle få lønn som stod i samsvar med den personen de mottok: profet, rettferdig eller disippel (Matt 10:40-42, sml. Luk 10:4, 7).
Apostlene skulle ikke kreve seg betalt for hva de gjorde, men de som nøt godt av apostlenes arbeid, skulle heller ikke holde tilbake lønnen apostlene skulle leve av. Det var, og skulle være, en gjensidighet her.
Blir ikke apostlene tatt godt imot, er Jesus ganske tydelig på at de kan riste av støvet fra føttene og reise videre. Det var neppe forfølgelser og fyrop Jesus siktet til her, for dette behandler Jesus annerledes.
Selv opplevde jeg flere ganger da jeg ennå var misjonær og reiste rundt og prekte at enkelte menigheter jeg kom til, fritok seg selv fra å dekke mine reiseutgifter eller betale (et lite) honorar, slik det var vanlig å gjøre. De ville heller samle inn kollekt til “misjonen”, som de sa. Problemet var bare at jeg kom fra nettopp misjonen, men menigheten sponset helt andre prosjekter. Når jobben min var å skaffe penger til arbeidet i Colombia, ble ikke slike menigheter prioritert med flere besøk. De var bare ute etter gratis predikant.
Lukas forteller at flere rike kvinner fulgte Jesus, og de hjalp til med det de eide (Luk 8:3).
Vil du være venn med oss? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på Facebook-sida du får opp!
Fariseere, tollere og handelsmenn
PENSJON. Omsorgen for ens gamle foreldre gikk foran gaver til templet, selv om fariseerne av og til underviste noe annet (Matt 15:3-6). Her må Jesus ha vært et klart forbilde for Martin Luther når han femtenhundre år senere tok et generaloppgjør med kirkens avlatshandel.
SKATT. Tollerne i Kapernaum, Peters hjemby–skatteoppkreverne, altså–forsøkte også å sette Jesus på prøve, i likhet med fariseerne. Betaler du ikke skatt? Jesus bekreftet at både han og Peter betalte skatt (Matt 17:24-27).
Spørsmålet om skatt er også noe fariseerne prøver Jesus på. Vi finner spørsmålet om det er tillatt å betale skatt til keiseren i tre av evangeliene (Matt 22:15-21, Mark 12:13-17 og Luk 20:20-26).
HANDEL. På tempelplassen svinger Jesus pisken over pengevekslere og handelsfolk som bruker templet til å drive forretninger og svindle folk. Beretningen finnes i alle fire evangelier (Matt 21:12-17, Mark 11:15-19, Luk 19:45-48 og Joh 2:13-16).
TIENDE. Den eneste gangen Jesus nevner tienden, er når han refser fariseerne fordi de er så nøyeregnende. Vi forstår at de er mest opptatt av å ikke gi for mye, mens Jesus i stedet etterlyser sann barmhjertighet (Matt 23:23, Luk 11:42)
Kjærlighet til penger
Vi møter flere ganger mennesker som gjør alt riktig, men likevel blir ingenting riktig. Disse situasjonene er enkelttilfeller og skal ikke danne grunnlag for generell teologi. Noe generelt kan vi likevel ta med oss videre.
Den rike, unge mannen elsket penger mer enn Gud og mennesker. Pengene var et hinder for ham. Jesus foreskrev en meget drøy medisin:
–Gi bort alt du eier til de fattige, og følg så meg! (Matt 19:16-21, sml. Mark 10:17-32 og Luk 18:18-30).
Her får vi også det berømte sitatet: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» (Matt 19:24)
Som særtekster hos Lukas møter Jesus flere ganger mennesker som spør ham om penger. Har du to av noe, deler du med den som ikke har noe (Luk 3:11). Tollerne får beskjed om å ikke ta inn mer i avgift enn det loven fastsetter (Luk 3:13). Soldatene, som også gjør jobben som politi, får beskjed om ikke å presse penger av noen eller være korrupte (Luk 3:14). Lukas er altså opptatt av at Jesus formidler et rett forhold til penger, men heller ikke Lukas forteller at Jesus krevde tiende.
Også tolleren Levi, senere kjent som apostelen og evangelisten Matteus, forlater alt han eier når han møter Jesus (Matt 9:9, sml. Mark 2:13-14 og Luk 5:27-28). Tolleren Sakkeus nøyer seg imidlertid med å gi bort halvparten til de fattige, samt gi firedobbelt tilbake til de han har stjålet penger av (Luk 19:8).
I liknelsen om den rike bonden (Luk 12:15-21) advares mot grådighet. Samtidig oppfordrer Jesus oss til å samle oss skatter i himmelen, et bilde på å samle inn mennesker til Guds rike framfor å bruke pengene på ting som likevel forvitrer og ruster. Dette gjentar Jesus kort etter når Han igjen oppfordrer til å selge alt og investere i himmelen i stedet (Luk 12:33-34).
Den egentlige prisen ved å følge Jesus kommer fram hos Lukas både når Jesus tegner et bilde av entreprenøren som lager budsjett (Luk 14:28-31) og det absolutte kravet om å gi avkall på alt man eier og i stedet velge Jesus (Luk 14:33). Sistnevnte krav må altså ses på som en prioritering.
Elsker man penger høyere enn Jesus, må pengene ut. Er ikke dette et problem, krever heller ikke Jesus av noen andre at man gir bort alt man eier.
Kjærligheten til penger–«mammon»–er igjen et tema i liknelsen om den kloke forvalteren (hele Luk 16, særskilt v. 9-14).
Det er kjærligheten til penger som er problemet for disse menneskene. Ikke pengene i seg selv. Jesus tar ikke et generelt oppgjør med penger, men med kjærlighet til penger.
Endetiden og dommens dag
Mot slutten av Matteusevangeliet finner vi samlet det Jesus talte om de siste tider–endetiden. Her finner vi tre situasjoner som igjen omhandler penger.
TALENTENE. Liknelsen om talentene er riktignok ofte forsøkt omskrevet til menneskelige talenter, men på Jesus tid var et talent en pengeverdi, en betydelig mengde sølv. Beretningen finnes både hos Matteus (25:14-30) og Lukas (19:12-27).
Noen predikanter bruker beretningen som et bilde på at dersom man ikke kan bygge Guds rike selv, må man gi pengene til de som kan. Det er riktig, og samtidig feil.
Liknelsen om talentene handler om hva vi gjør med de ressursene vi selv har fått, være seg penger eller andre talenter som vi i dag gjerne snakker mer om. Det handler ikke om å sette vårt eget ansvar ut på anbud ved å betale predikanter for å gjøre jobbe for oss.
At predikanter skal ha sin lønn, tar jeg opp i neste artikkel, men det fritar ikke oss. Sånn. Den tenker jeg satt. Du og jeg slipper altså ikke unna vårt eget ansvar.
DOMMEN. Til tross for at Martin Luther har gitt oss en trygghet på at vi ikke må gjøre oss fortjent til Himmelen, snakker Jesus tydelig om lønnen for de som gjør det gode. I Dommedagstalen (Matt 25:34-36) lister han opp følgende seks, gode og nødvendige gjerninger som han vil kreve oss til regnskap for:
- Gi mat til de sultne,
- Gi drikke til de tørste,
- Gi husly til de fremmede,
- Gi klær til de nakne og de som fryser,
- Pleie de syke, og
- Besøke de som sitter i fengsel.
SALVEN. «De fattige har dere alltid hos dere, men jeg blir borte,» sa Jesus. Disiplene mente salven kunne vært solgt for tre hundre dinarer, som var en betydelig sum den gangen. Mange fattige kunne nytt godt av den gaven.
Fortellingen vitner om at disiplene allerede er godt opplært til barmhjertighet, og dette ene tilfellet hvor Jesus blir salvet for et uhyrlig beløp, er et unntakstilfelle. Dét er noe å ta meg seg for alle predikanter som lever på stor fot. Fortellingen finnes i tre av evangeliene (Matt 26:6-13, sml. Mark 14:3-9 og Joh 12:1-8).
HJERTELAG. Hos Markus (12:41-44) og Lukas (21:1-4) finner vi også historien om den fattige enken som gir to kobbermynter i tempelkisten. Jesus roser henne fordi hun gir av sin fattigdom, over sin evne, mens de rike han ser der, er gjerrige. Poenget er ikke at fattige skal gi mer enn de kan, slik avlatshandelen forut for reformasjonen oppfordret til, men at rike ikke skal sluntre unna.
Konklusjon
Det ser ut som om Jesus i større grad svarer på spørsmål folk er opptatt av når det gjelder penger, enn å fremme en selvstendig og helhetlig lære om penger. Jesus kom først og fremst for å forkynne evangeliet til frelse og Guds rike. Det gjorde han i ord (taler og liknelser) og handling (praktiske demonstrasjoner og mirakler).
Når Jesus så snakker om økonomi, synes det som om Hans lære kan oppsummeres i noe få, korte punkter:
- Vær rause.
- Vær gode mot hverandre.
- Hjelp de som trenger det.
Så synes Jesus å legge til: Dette fikser dere selv.
Så gjorde menigheten dét.
Og det blir tema i neste artikkel, «Tiende, menigheten og Paulus».
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Alle rettigheter reservert. © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.
