Kvinnedagen: Ubehagelig om menighet (og andre fellesskap)

Kvinnedagen: Ubehagelig om menighet (og andre fellesskap)

MENIGHET/KVINNEDAGEN Vi jakter på idealene. Derfor blir vi også så lett skuffet. Det er nemlig ofte for langt mellom lære og liv. Ikke bare menighetene skryter—alle typer foreninger markedsfører den bedre siden av seg selv. Likevel stanger kvinner hodet i glasstaket, tross alle vakre ord.

HUSK >> LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK

DET ER FLERE SIDER ved menighetslivet som ikke er ideelle. Jeg skal ikke unnskylde dem. Tvert imot vil jeg forberede deg—gi deg en realitetsorientering—så du kan møte virkeligheten som den er. Kanskje kan du også gjøre noen små grep for å hindre at ‘andre’ prøver å ta over livet ditt.

Senest for et par uker blei jeg kontakta av en forening som driver et stort arbeid. De hadde sett hvor flink jeg var med egen blogg, forklarte sekretæren som skreiv. Nå lurte hun på om jeg ville ta ansvar hos dem.

Med smiger og ros skulle jeg verves til å drive en annen manns drøm videre. Det var imidlertid ikke min drøm. Det lå dessuten en ulmende konflikt i foreningen, og selv om jeg tok ansvar, ville jeg ikke få autoritet. Andre skulle fremdeles bestemme, også over min jobb.

Jeg takket nei. Å jobbe for andre uten innflytelse på jobben jeg gjør—det er oppskriften på varig frustrasjon. Det er dessverre også ganske typisk for frivillig arbeid i frimenigheter.

LIK og KOMMENTÉR >>
Hvis kommentarfeltet på bloggen er åpnet, lukkes det typisk etter to uker. Denne saken kan du likevel like, kommentere og dele fra Victor Skimmeland er Preacher.no på Facebook. Klikk her.

KONA MI SAVNER det lille, trygge menighetslivet hun vokste opp med. Hun har funnet et husfellesskap hun trives i. Seinest denne uka var hun igjen sammen med dem.

Kona går oftere i en frimenighet enn jeg. Jeg reiser en del rundt, som evangelister gjør—og skal gjøre. Kona har allerede ledet møter i den frimenigheten husfellesskapet er tilknytta, og hun har etter hvert fått mye ros. Så ville menigheten bruke henne mer. På fast basis.

Kona fortalte meg det. Hun forventa oppmuntring. I stedet fikk hun et spørsmål.

—Tenker du at Andrea og jeg skal forlate menigheten vi alle tilhører og følge deg, spurte jeg. Vi er alle tre med i en større menighet.

Da blei kona sint. Hun hadde regnet med ros. Det fikk hun mye av i frimenighetsfellesskapet, sa hun.

Kona hadde også fått spørsmål om hun ville bli menighetens faste kasserer. Ansvar for regnskapet. Lønnskjøring. Hun fikk tillit.

Igjen stilte jeg et spørsmål.

—Kan du regnskap og lønn?

Da begynte hun å antyde at det kanskje var jeg som ønsket meg jobben, men jeg avbrøt henne. Jo, da, jeg hadde god utdanning og flere års jobb i dette. Jeg hadde også vært menighetskassererer i flere år. Jeg visste hvor mye jobb det var, jeg visste om den kroniske mangelen på penger når lønn og regninger skulle betales. Jeg visste om klager fra de som måtte betale.

Jeg ville ikke ha en sånn jobb igjen. Aldri mer.

Og, for alle del: Ikke tips frimenigheten om mannen din! Tenkte jeg. Jeg sa det ikke høyt.

Kona takket til slutt nei. Menigheten fant en annen ordning for regnskap og lønn.

LES OGSÅ >> Pilegrims Vandrer: Kvinner og keltisk likestilling


Følg oss på Facebook? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på sida du får opp!

SÅ FORTALTE KONA at hun var blitt utfordra til å lede flere møter. Igjen stilte jeg et spørsmål.

Nå var kona lite fornøyd med meg. Kunne jeg ikke bare støtte henne, da?

OK, så støtta jeg henne. Vi har bare ett problem.

I en årrekke har vi alle tilhørt og vært aktive i Den norske kirke. Jeg har jobba der. Dattera er leder der. Kona satt i menighetsrådet. Men menigheten er ikke perfekt. Den er stor, og de små fellesskapene finner vi ikke. Disse savner kona.

Kona vokste selv opp i en liten frimenighet. Vi tilhørte menigheten helt til vi fikk en pastor som ryddet innbilte trusler av veien. To hjemvendte misjonærer og deres to år gamle datter blei ekskludert få måneder etter at vi flytta tilbake til Norge. Den historien skal du få en annen dag. Kona var imidlertid 42 og plutselig «åndelig hjemløs». Det har hun aldri egentlig tilgitt meg.

VI BA OG SNAKKA SAMMEN etter eksklusjonen. Vi blei enige om en strategi. Vi skulle besøke tre menigheter og gjøre oss kjent. Vi kom bare til den første, nye menigheten. Den likna nok på konas gamle menighet, så hun ville bli. Andrea var lita, så hun blei. Jeg reiste rundt og prekte, så jeg kunne like godt også bli.

Men det var ikke der vi skulle bli. Andrea fant seg ikke til rette. Kathrine fikk ikke venner. Selv fikk jeg snart jobb i Satans kirke. Unnskyld, Statens kirke. Vi hadde fremdeles statskirke i 2006. For noen i denne pinsemenigheten var det virkelig ille, og de la ikke skjul på det.

LES OGSÅ >> Kvinnedagen: Hvorfor hater Paulus kvinner?

KONA HADDE ALDRI REFLEKTERT over at hun alltid bestemte over valg av menighet. Nå ba jeg henne reflektere. Vi tilhører en menighet som langt ifra er perfekt, men vi er sammen. Skjønt, ikke helt. Kona har brukt årene etter at jeg blei syk i en frimenighet. Jeg er av og til med henne som gjest. Når jeg ikke er ute og preker andre steder. Eller når jeg ikke går i min egen menighet.

Jeg ba altså kona reflektere. Gjør hun ikke det, er jeg nemlig redd hun blir skuffet. Hun vil nå glasstaket fort. Kona er leder. Av type. Snart vil hun merke at menigheten ikke egentlig har rom for kvinnelige ledere. Akkurat som menigheten hun vokste opp i, er også denne menigheten restriktiv når det gjelder kvinnelige ledere. Kun menn blir prester i trossamfunnet. Kun menn blir eldstebrødre.

PÅ KVINNEDAGEN er det sånt jeg reflekterer over. I vår familie har det alltid vært kona som har bestemt vår tilhørighet i menighet. Hun har vært kristen mye så lengre enn oss andre. Likevel velger hun menighet hvor kvinner ikke får reell innflytelse. Hvor menn bestemmer.

Hun vil ikke like at jeg skriver dette, men for meg er dette viktig. Jeg har nemlig ei datter. Andrea skal slippe å vokse opp i kirker hvor kvinner aldri klarer å bryte gjennom glasstaket. Det taket fantes nemlig ikke på Paulus’ tid. Faktisk! Den gangen var også kvinner apostler (Rom 16:7) selv om verken grekere, romere eller jøder ellers så med blide øyne på kvinner i ledende stillinger. Og selv om kirken var snar med å bygge glasstak.

På kvinnedagen husker jeg også hva Paulus skrev til menigheten i Galatia (3:28):

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»

Paulus hadde nemlig hørt hva Peter mente om kvinner da han siterte den gammeltestamentlige profeten Joel (Apg 2:17-18):

«I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
Deres sønner og døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer.
Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk.»

Copyright © 2019 Victor Skimmeland er preacher.no.