MANDAKT —Det er bare Gud, det! Slik utbryter mange frikirkelige nærmest automatisk når de hører en god historie, et vitnesbyrd eller en innsats som kan minne om et lite mirakel. —Det er bare Gud, det!
For noen måneder siden talte jeg i Menigheten Livets Vann på Stathelle. Om et par uker skal jeg dit igjen. Forrige gang leste jeg som utgangspunkt fra historien om den oppståtte Jesu møte med disiplene i Johannes-evangeliets 21. kapittel. Jeg sluttet med Jesu utfordring til Peter (v. 15-19). En side jeg ikke gravde meg dypere ned i — tiden tillot det ikke da — er spørsmålet om hva Gud gjør, og hva vi selv gjør.
Har du lest MANDAKTene de siste par ukene, skjønner du hva som kommer nå.
Peter var ute hele natta, men han fikk ikke fisk. Jesus gav ham beskjed om å gjøre ett forsøk til. Da fikk Peter fisk.
Var det Jesus som gjorde jobben, eller var det Peter?
Dette er en kjent problemstilling for mange frikirkelige. Er det Gud som gjør jobben, eller er det vi?
Luther, vår store reformator, har preget oss med sin nådeforkynnelse i så stor grad at det ikke lenger finnes noe vi kristne har del i selv. Alt er bare nåde.
—Det er bare Jesus, det!
Uttrykket har jeg hørt fra frikirkelige både i Norge og Colombia. Vi er sikkert ikke alene i verden om å bruke dette uttrykket. Eller uttrykk som likner. Det er ingenting vi som kristne kan gjøre selv, sier vi. Jesus skal ha æren for alt.
I neste omgang har vi heller ikke ansvar for noe.
I COLOMBIA har jeg møtt ansvarsløshet på flere måter. En av dem var at lovsangsbandet i ei av kirkene våre ikke ville øve. Øvde de, tok de nemlig æren selv. Sånn kunne det ikke være. Jesus måtte få æren. Det låt selvfølgelig deretter. Heldigvis var ikke alle kirkene våre sånn.
I Norge har jeg møtt fenomenet gjennom en særskilt variant av Janteloven. Ikke ‘tror du at du er noe’, men ‘tror du at du er Jesus, eller’?
Men det var altså Peter.
HUSK >> LIK og FØLG PREACHER.no på Facebook
La oss lese fra Lukasevangeliet:
«En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne.»
—Luk 5:1-5
Historien er også gjengitt hos Johannes, men der er den plassert i siste kapittel. (Joh 21:3-6)
Disiplene hadde altså fisket hele natta uten å få fisk. Jesus møtte Peter og ba ham legge ut på dypet.
Det symboltunge å ‘legge ut på dypet’ har ofte blitt bruk synonymt med å ‘handle i tro’. Peters svar er enkelt: «Mester [..] på ditt ord vil jeg sette garn.»
La meg oppsummere:
- Kallet kom fra Jesus, men gjerningen var det Peter som stod for.
- Oppgaven ble gitt av Jesus, men handlingen måtte Peter utføre.
- Kraften og motivasjonen fantes hos Mesteren, men selve gjerningen hvilte på Peter.
Sånn er det med oss alle.
Det er en side til ved Peters svar til Jesus.
Etter en lang natt på jobb, ville de fleste skjønt Peter om han svarte: ‘I morra, Jesus. Jeg gjør det i morra.’
Fullt så enkelt er det likevel ikke. Når Jesus kaller, er det fordi en jobb skal gjøres. Ikke i morra. Ikke om ett år. Ikke om tjuefem år.
Nå!
Paulus gjengir Jesaja flere ganger i det store frihetsbrevet — brevet han skrev til romerne.
«For i hast skal Herren sluttføre sitt regnskap på jorden.» (Rom 9:28)
Guds rike bygges ikke ved latskap. Guds rike bygges med hardt arbeid. I denne sammenhengen kan vi kanskje forstå Jesus annerledes når han sier dette til disiplene:
«Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Matt 9:37)
La meg dele to historier med deg. Dette er mennesker jeg har møtt som ikke tok opp kallet da de fikk det.
FOR MANGE ÅR SIDEN, før vi selv ble misjonærer, var kona og jeg og fosterbarna vertskap for et par som selv skulle bli misjonærer. De skulle snart ordineres, til og med. Kona og jeg gledet oss med dem.
Deretter stusset jeg. Misjonærparet fortalte at de hadde fått kallet allerede som nygifte, tjuefem år tidligere. Så kom andre ting i veien. Barn. Jobb. Først nå skulle de oppfylle kallet og reise ut i misjon. Endelig!
Uten at det kan sammenliknes direkte, tenkte jeg likevel allerede den gangen på Jesu liknelse om det store gjestebudet. (Luk 14:15-24)
Unnskyldningene var mange når gjestene ikke kunne komme i gjestebudet: “En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’” (v. 18-20)
SÅ FULGTE JEG MED familien på avstand. Det gikk ikke så bra for dem. Ikke lærte de språket noe særlig. Det er vanskeligere jo eldre man blir. Arbeidet bar heller ikke frukter. De havnet stadig i misforståelser (la oss si det sånn for å være forsiktige). Så reiste de hjem til Norge.
Etter noen år i Norge ville de prøve på nytt. Denne gang skulle de starte nybrottsarbeid i en annen by. De skulle bli pionerer. Oppholdet på andre sida av kloden ble imidlertid enda kortere denne gangen.
Noen år senere er de ikke lenger tilknyttet kirkesamfunnet de tilhørte. Hadde de slitt seg ut på å si nei til Guds kall den gangen de fikk det, men ja et kvart århundre seinere da Gud ikke kalte dem?
Jeg vet ikke sikkert. Men jeg så etter frukter. De manglet.
“Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.” (Matt 12:33)
EI JENTE PÅ BIBELSKOLE tok imot kallet om å ta med seg språkkurs i norsk til Colombia. Jeg fordelte kursene på tre pakker, for de var store og tunge. Det var ikke mitt ønske å eksportere norsk kultur og språk. Det var på direkte spørsmål fra colombianske venner som ønsket å sende misjonærer tilbake til Norge. Etter hvert.
Etter noen måneder lurte jeg på om pakkene hadde kommet fram. Det var de ikke. Jeg kontaktet da bibelskoleeleven. Hun hadde bare fått én pakke, sa hun. Hun regnet med at den kom fram.
Jeg ba henne sjekke med bibelskolen. Jeg hadde selv gått der som ung og visste at kontoret fikk pakkene. Joda, det var kommet en pakke til. Hva skulle hun gjøre med den? Den tredje pakken hadde ikke kommet. Jeg ba henne spørre igjen. Det gjorde hun ikke.
I januar var det ett år siden jeg sendte pakkene. Plutselig fikk jeg bilde og en hilsen fra Colombia. Én pakke var kommet fram. Ett år seinere.
LES og LYTT >> Flere MANDAKTer på preacher.no
Hovedbildet:
BARE JESUS? Noen kristne sier at det bare er Jesus, uansett hvor mye Jesus utfordrer oss til å yte litt selv også. Illustrasjonsfoto: Robert Nyman på Unsplash.com. Med tillatelse.
Følg oss på Facebook? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på sida du får opp!
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. MANDAKTen er andakt på mandag. Denne vignetten bruker bloggen på (m)andaktene. Lån gjerne ideen, men husk hvor du fant den. Alle rettigheter reservert © 2019 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.
