Er det noe jeg IKKE tør å blogge om, så er det lovsang i kjerka. Derfor skal jeg likevel blogge om akkurat det i dag.
TANKER | preacher.no | Victor Skimmeland | Lucia-dagen 13. desember 2017
Det er den hellige Lucia-dagen i dag. Mens barna fortærer lussekatter, kler seg i hvite laken, elektriske stearinlys rundt hodet og setter Lucia-refrenget på repeat, slenger jeg meg på med et innlegg om lovsang. Det kan være jeg slipper unna med det mens rektorer diskuterer hvordan de skal klare å få skolene kollektivt fritatt fra skolegudstjenester og pedagogiske ledere i barnehagene allerede har vedtatt at Lucia-feiringen er så ukristelig likevel at det må være greit.
Men, altså: Lovsang i kjerka!
Det kalles «å ta tyren ved hornene».
Det er det grepet man helst ikke bør gjøre på et sted man helst ikke skal være. Så er det likevel det eneste man kan gjøre i den situasjonen man er i.
Man bør nemlig ikke befinne seg i ringen etter at oksene er sluppet ut. Enten man er tyrefekter eller ikke. Skal man stå der likevel, er det bare en ting å gjøre. Passe på at tyren — oksen — ikke får satt hornene i deg. «Ta tyren ved hornene»
Jeg har diskutert kirkemusikk med mange opp gjennom livet. Jeg har fått høre at det er et tema jeg skal holde meg vekk fra. Fordi jeg verken synger eller spiller noe særlig over gjennomsnittet, har jeg ikke lov til å ha meninger om musikk i menigheten.
Da jeg var ung, var det så ille at jeg ble oppfordra av dirigenten i ungdomskoret om å slutte. Siden jeg ikke skjønte at det jo egentlig måtte være en slags straff, var jeg bare letta. Jeg slapp å bli dytta inn i passformen.
Jeg skal med en gang innrømme at jeg privat lener meg i retning av litt tyngre musikk. Som ny kristen hørte jeg på Larry Norman, Petra og Stryper. Etter hvert var Audio Adrenaline en favoritt. I det siste har jeg hørt på Ole Børuds (!) band Fleshkiller. For ikke å glemme heavyballadene til Lacey Sturm.
Men nok om det.
Nå skal jeg altså stikke hue fram og lage litt bråk.
I «statskjerka» syntes jeg orgelet var for traurig (traurig er gammeltysk — Luther-tysk — og betyr «kjedelig»). Orgelet var altså kjedelig så lenge det bare var et orgel. Jeg har til og med vært i tottene på en innleid organist som truet med å spasere ut av kirkerommet og nekta å spille i gudstjenesten hvis jeg brukte «musikk på boks.» Musikk på CD. Kom bli med på søndagsskolen vår — kjenningsmelodien som sendte ungene ut til søndagsskolen — skulle faktisk pumpes ut av orgelet, eller så gikk organisten. Han hadde ansvaret for musikken, og jeg som kateket kunne bare la være å blande meg.
Jeg har møtt gladkristne som blir dypt fornærma fordi jeg tør å kritisere for eksempel Hillsong. Liksom «beskylde» musikken til Hillsong for å være for ensformig og teksten for å være for platte. Sånt sier man ikke ustraffet til en som er overbevist om at nettopp Hillsong er Guds musikalske gave til vår tid. En jeg snakket med, ble så opprørt at tårene spratt fram. Så da gav jeg meg. Hillsong var verdens beste musikk, og det var Guds musikk. Ingenting kunne kritiseres.
Nå gjør jeg det likevel.
Hillsong er monotont og overforenkla.
Hillsong er Coldplay på lykkepiller.
Hvorfor sier jeg noe sånt?
Aller først, jeg er verken tilhenger eller motstander av noen musikk i kjerka.
Det jeg ønsker, er variasjon. Det jeg ønsker, er musikk som bygger opp under helheten i gudstjenesten. Søndagsskolen skal få sin kjenningssang. De gamle kan beholde sitt orgel med salmer fra Luther og Brorson. Hipsterne kan ha sin Hillsong.
Jeg ønsker meg musikk i menigheten som er tilpasset situasjonen den skal brukes i. Vi kan ikke bare ha gamle salmer fra 1700-tallet med et traurig orgelkomp. Vi kan ikke bare ha lovsanger hvor samme verselinja synges om igjen. Og om igjen. Og om igjen.
Vi trenger variasjon.
DeLillos synger det jo så fint: Vi skal synge gamle sanger om igjen. Men deLillos synger om rødvinsmarinerte sommerkvelder, ikke om gudstjenesten i kjerka.
Samtidig skal tekstene ha et innhold som ikke fornærmer oss som lytter til eller synger med.
Ta for eksempel denne:
Livets Far, dra meg nærmere.
Herre, mitt hjerte er festet på deg.
La meg løpe tidens løp
Med Ditt liv som åpner mitt.
Og la Guds fred,
La den regjere.
Å, Hellig Ånd, du er min trøst.
Styrk meg, hold mitt hode oppe
Og jeg står på Din sannhet,
Bringer ære til Deg.
Og la Guds fred,
La den regjere.
(Teksten til «Let the Peace of God Reign», oversatt til norsk av meg.)
Ikke direkte stor poesi. Direkte bortkommen teologi.
For de av oss som kan litt engelsk blir det nesten ufrivillig komisk.
Verktøy
Sang og musikk er verktøy til å koble seg på Gud og bevege hjertet til den mest lukka personen. Lovsangen må unngå å bli for overflatisk.
Sang og musikk er midler, ikke mål.
Vi har en salmeskatt i Norge som er full av poesi. Den er kanskje litt dårlig arrangert og derfor litt kjedelig. Det går det an å gjøre noe med. Selv med orgel.
Så har vi lovsang som følger Coldplay-formelen, men legger til noen floskler om følelser, Gud, kjærlighet, hvordan jeg har det selv. Mine følelser. Mine!
Deretter kommer «I love you, baby», enkle og banale, men hjertetekster. Selvsentrerte. De handler om hva jeg kan oppleve selv. Men god poesi? Gode tekster?
Tekstene inneholder sjelden noe særlig av teologisk verdi. Ingenting som bygger opp troen. De er svevende uttrykk om hva jeg selv gjør for å komme nærmere min Gud.
Livets Far, dra meg nærmere.
Herre, mitt hjerte er festet på deg.
La meg løpe tidens løp
Med ditt liv som åpner mitt.
Og la Guds fred,
La den regjere.
Vi kan klare bedre enn dette, vel?
Bildetekst:
LOVSANG 1. Hillsong er lykke, lykke, lykkelig lovsang. Pressefoto: Hillsong.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er greit uten at du spør først. Hvis du oppgir full kildehenvisning.
