I noen sammenhenger er det provoserende for enkelte at jeg er kristen. Så kan den egentlige årsaken være en helt annen, men det er lettest å peke og si «kristen».
AKTUELT | preacher.no | Victor Skimmeland | 4. april 2018
I over ett år har jeg forsøkt å bidra journalistisk inn i en medlemsorganisasjon for en pasientgruppe jeg selv er en del av. Det har ikke fungert.
Organisasjonen jeg snakket om, er liten. Svært liten. Den er også ganske innadvendt. Sånn egentlig, selv om den liker å si noe annet. Den har jo betalt en formue for en web-løsning som knapt brukes. Den er aktiv på Facebook med mange og gode linker til andres artikler. Den kjøper kontortjenestene eksternt. Styremedlemmene reiser på mange internasjonale konferanser.
Sånn sett er foreningen aktiv. Likevel når den ikke helt potensialet. Vi gjorde en utregning som viste at pasienter og pårørende utgjorde rundt 100.000 mennesker. Samlet. Organisasjonen har 400 medlemmer — mange av dem pårørende og støttemedlemmer — og uttalte ambisjoner om å bli 500.
Styret har også klare meninger om mine bidrag gjennom et drøyt år. Alle er enige om at de er verdifulle og gode. Faglig og språklig. Men de er visst redde. De bruker meg litt for lite. De bruker egentlig ingen så mye. Unntatt når de kjøper inn betalte tjenester og betalte innstikk i aviser.
Et av styremedlemmene betrodde seg:
–De er litt bekymret for at du er en sånn Jan Hanvold-type. Men ikke jeg, altså.
Ja, kanskje dét var problemet.
Tydelig og forutsigbart er trygt
Som konfirmantlærer i «statskjerka» har jeg lært å være litt mindre utydelig. Som journalist har jeg lært meg å kommunisere mer tydelig — på begrenset plass.
(Jeg synder ofte mot mine lesere på bloggen, veit jeg, for her har jeg ubegrensa plass.)
Jeg er også forutsigbar. Ingen lurer på hvor de har meg.
Så Jan Hanvold er naturligvis den første man tenker på. Jeg ser den.
Eller?
Det er nok heller berøringsangst. Dét finnes det mye av i Norge. Tydelige mennesker er farlige. Enda mer hvis vi også er kristne, selv om vi klarer å holde jobben og troen fra hverandre.
Likeperson
En i styret ba meg bli en såkalt likeperson. Melde meg på kurs. I mangel av andre kristne har ikke foreningen hatt noen å sende til de som trenger å snakke om tro før døden. Jeg har derfor fulgt noen de siste skrittene i livet det siste året.
Månedene gikk uten at jeg fikk bekreftelse på at jeg kom med på kurset. Et par dager før kurset skulle starte mailet jeg og sa at noe annet og viktig var kommet på – det var det faktisk – og da kunne jeg ikke prioritere et kurs jeg ikke visste om jeg fikk delta på.
Det var selvfølgelig bare å komme! De skulle booke meg inn på hotellet og kurset. Bortsett fra denne bittelille, kjedelige detaljen: Jeg var jo allerede opptatt annet sted.
Det koster ikke noe å invitere han som likevel ikke kommer.
Det lærte jeg der og da.
Barnevernets unge ekspert
Jeg tar en historie til, mens de renner ut av meg.
Forrige gang vi skulle bli fosterforeldre for rundt sju år siden, fikk vi besøk av to unge damer fra barnevernet i kommunen vi bor i. Vi var allerede godkjent som fosterhjem av Bufetat. Nå var det kommunen som ville vurdere oss for en konkret plassering. De hadde lest våre CV’er. Kona jobba i nav, så det var greit. Offentlig ansatt. Så spurte den ene meg:
–Den norske kirke? Er ikke dét litt sekterisk, da?
Jeg blei helt satt ut og klarte ikke å svare noe annet enn at jeg ikke syntes det. Jeg burde spurt henne hva hun hadde imot statskjerka, men jeg tenkte ikke så langt.
I løpet av møtet dreide praten seg inn på boligen vår. Samme jenta i tjueårene kunne fortelle at hun og samboeren hadde sett på huset da det lå ute for salg, men de syntes ikke det var noe for dem.
Der våknet jeg. Seinere fikk jeg tak i budprotokollen fra eiendomsmegleren, og riktig nok: Hun hadde budt på huset, men hadde ikke finansieringen i orden. Vi fikk huset for mindre enn hun ville gi!
Det ble ingen plassering. Før jeg oppdaget sammenhengen, hadde vi allerede takket nei til en plassering fra denne kommunen. Vi endte i stedet opp med et søskenpar fra nabokommunen.
Det finnes alltid en grunn
Jeg tror ikke problemet er at vi er kristne. Med mindre vi er hakkende gale og folk tror at dét er kristendom.
Jeg tror ofte det er noe annet. Og jeg snakker ikke om innbarka ateister og satanister, som det finnes noen få av
Foreningen jeg har brukt et år på, har et problem. Manglende gjennomføringsevne. Eller vilje.
Etter et styremøte hvor de andre hadde gitt styrelederen mange og gode grunner til hvorfor foreningen likevel ikke kunne satse slik vi hadde fått råd til av en ekstern konsulent, ringe han meg opp. Han ba meg roe ned tempoet. De andre i styret var jo syke. De orket ikke mitt tempo.
Jeg måtte minne ham på at jeg selv fikk samme sykdom for snart tre år siden, og det at jeg jobbet, tvang ingen andre til å gjøre det samme. Siden jeg heller ikke satt i styret, hadde jeg dessuten mer tid til å jobbe.
Jeg tror også jeg er ganske nær en innertier når det gjelder den unge damen fra barnevernet. Hennes problem var nok ikke min kristne tro, men at jeg hadde snappet drømmehuset rett foran nesen på henne. Hun var ung, tjente lite og fikk ikke lån.
Hva sier Bibelen til dette?
Så snakket jeg med en venn og tidligere kollega. Tore svarte omtrent sånn:
–Ja, slik er det dessverre i noen sammenhenger. Kommer ikke på noe bedre råd enn det som faktisk står i den gamle boken. Brevet til hebreerne 10 oppfordrer til tydelighet og frimodighet.
Jeg leste kapitlet. Vers 35 oppsummerte slik:
«Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn.» (Hebr. 10:35)
Vi kristne går ofte og gjemmer oss når vi møter litt motstand. Vi må jo helst ikke provosere noen.
Jeg vil ikke gjemme meg.
Jeg skal fortsatt være tydelig.
- Les også Knut Olav Åmås:
«Kristendommen er et fundament i vår kultur»
(Jan Hanvold skal jeg skrive om litt seinere. Selv om jeg ikke ser på kanalen hans, er han så vidt jeg vet ikke fengslet for noe ulovlig. Han selger ikke narkotika, han misbruker ikke barn, og han ødelegger ikke verden rundt seg. I motsetning til NRK er det også frivillig å betale «lisens» til kanalen hans.)
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no.
Copyright © 2018 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er greit uten at du spør først — hvis du oppgir full kildehenvisning.
