Chateau de Cristo

Jeg er avholdsmann, men ingen fanatiker. Ordene er garantert en festbrems, så i stedet sier jeg at jeg helst drikker Chateau de Cristo. Ikke alle tar poenget.

MANDAKT | preacher.no | Victor Skimmeland | 16. april 2018

Lørdag ringte en gammel venn og lurte på om jeg kunne komme og tale igjen. Ganske snart. Jeg har besøkt kirken hans med jevne mellomrom over mange år, faktisk helt fra før jeg reiste til Colombia. Kanskje gav han meg til og med ideen til neste preken.

— Det blir ikke noe mer om helbredelse, sa jeg. – Jeg har snakket nok om dét. Nå stabler jeg livet mitt på beina igjen og prøver å leve mest mulig normalt.

— Halleluja, utbrøt pastoren. Han er en sånn karismatisk type.

— Det er sånn det skal være! Vi takker Gud for hva Han har gjort. Så går vi videre til nye ting. Drikker ny vin! Halleluja!

Pastoren brukte en metafor. Jesus bruker den samme metaforen i en liknelse i Lukas 5:36-39.

SEINERE, SAMME KVELD fortalte min datter meg om forrige gang hun var på ledertrening i «kjerka». Hun klarte ikke å holde smilet tilbake da hun snakket om undervisningen. Den handlet om Den hellige ånd.

— De visste ikke hva de snakka om, sa min datter.

Min datter ble døpt av pastoren jeg nevnte i forrige avsnitt for ni år siden. Noen pinsevenner vil kalt det barnedåp — hun var jo bare ni. I Den norske kirke — vår kirke — ville menighetssekretæren ikke godta dåpen, men krevde nye dåp. («Vi døper barn!») Prosten måtte gripe inn og instruere menigheten. Dåpen var gyldig. Selvfølgelig. Det var en troende dåp.

Min datter er nesten voksen nå, men har alltid vært lydhør for Den Hellige Ånd. Tidligere i vinter tekstet hun hjem fra leir med en kort beskjed: «Jeg taler i tunger.» Mer fikk vi ikke vite. Da.

Nå hadde hun blitt undervist av prester som ikke ante noe om Ham. Det hadde endt med at dattera satt og delte på samlingen om sine erfaringer med Ånden. Noen tok imot. Noen var imot.

Dattera vet godt forskjellen på å være våken og klar for Den hellige ånd. Eller ikke. Det vet jeg også.

DEN NYE VIN handler om å være våken og klar for nye ting fra Gud. I bildet sier Jesus at den som har fått smaken på gammel vin — årgangsvin, tror jeg vinkjennerne kaller det — ikke vil ha ny vin.

I kirkelig forstand er det på samme måte. Den (eller han, eller hun, eller hen) som har fått smaken på de gamle ritualene, synes de er best. Det er akkurat de samme ritualene som skremmer vekk Ola Nordmann. Kari Trestakk. Karsten Beate Hvermandsen.

Gud vil gi oss ny vin. Til det trenger han også nye vinposer i pappkortongen, for å oppdatere teksten litt fra Jesu tid. Vi har jo for lengst byttet ut skinnsekkene.

LIKNELSEN STARTET med at skatteinnkreveren Levi holdt fest hjemme. (Lukas 5:29 ff.) Jesus og disiplene var invitert. Det var også noen fariseere og teologer (dvs. skriftlærde). Mens de satt til bords, mumlet de surt: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Ingen av teologene så det mer enn lett ironiske i at de selv satt til bords mens de sutret.

Skatteinnkreveren Levi var ikke populær. Han jobbet for okkupasjonsmakten. På den ene siden kunne fariseere og teologer gjerne spise maten hans og drikke vinen hans. På den andre siden baktalte de ham gjerne. Evangeliene er fulle av slike historier. Ingenting er sminket.

Det var likevel forhatte mennesker som Levi som tok i mot «den nye vinen». Vi lærer etter hvert at han ble disippelen Matteus, han som skrev det første av evangeliene. De gode nyhetene. Jesus brukte tid med Levi, drakk vinen hans og lot så Levi Matteus få smake på den nye vinen. Det forandret livet hans.

KIRKENE I DAG ER OFTE IKKE SOM JESUS. Det serveres gammel vin. Vin som ikke forandrer mennesker. Det er ikke så rart at mange takker nei.

Mange som ennå går i kirken, synes den gamle vinen er bedre. Liturgiene og ritualene er trygge. For tenk hva som kunne skjedd om noen plutselig begynte å snakke i tunger. Tenk om noen spontant brøt ut i sang fra femte benkerad, uten at presten eller organisten hadde regien.

Jeg har jobbet full tid i kirke og misjon i omtrent tjue år. I femten år før det brukte jeg mye av fritida i kirken. Og på gata. Igjen og igjen har jeg sett nettopp dette: De som går i kirken, elsker gamle tradisjoner. Den gamle måten å være kristen på.

De er ikke klare for å «drikke seg fulle på den nye vin». Vin som ikke er fullt så søt, som kanskje har litt krevende smak. Som nettopp ble tappet. Vinen som går under navnet Chateau de Cristo.

(Hadde jeg vært nordmann som blogget på engelsk, hadde jeg selvfølgelig kalt drikken for «The Holy Spirit». Nok et eksempel på at gode ordspill ikke blir god teologi.)

SÅ HVA GJØR VI NÅ, DA? For to tusen år siden mislikte noen faktisk den nye vinen så mye at de tok livet av vinmakeren. Andre gjør det ikke.

Dette er det store spørsmålet vi som kirke må si noe om i dag.

Hva skal vi by folk å drikke? Hva slags vin skal de få?

For et spennende liv uten grenser, finnes de bare én mulighet:

Har du lyst til å åpne en flaske sammen med meg?

I dag. I morgen. Eller på søndag.

Selv drikker jeg ikke vin. Det er egentlig en privatsak, og jeg lager ingen lære av det. Jesus drakk selv vin, men heller ikke han lagde noen lære om det. Det Bibelen sier, er: Drikk deg ikke full på vin, men bli fylt av Den hellige ånd. (Ef. 5:18)

Derfor drikker jeg Chateau de Cristo. Jeg synes den smaker bedre. Hva du drikker, er egentlig din privatsak. Men prøv gjerne Chateau de Cristo. Dét var poenget.

Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. MANDAKTen er andakt på en mandag. Det er vignetten jeg bruker på andaktene mine. Lån gjerne ideen, men husk hvor du fant den, og krediter meg. Copyright © 2018 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er grei uten å spørre først — hvis du oppgir full kildehenvisning.