KAMPEN MOT KREFTEN En bivirkning jeg har av alle medisinene etter kreften, er stadige problemer med fordøyelsen. Plutselig tåler jeg ikke ting jeg trodde var OK. Uten å gå i detalj kan jeg trygt si at jeg sliter litt med å holde maten nede og vekta oppe.
Av og til laget kona semulegrøt til meg. Før gjorde hun det en sjelden gang hvis jeg var var sjuk. Ordentlig sjuk, ikke sånn mannesjuk. Jeg serverte også kona når hun lå sjuk, men aldri semule. Hun var mer gourmet.
Jeg syntes det var en uting å ikke klare semulegrøten sjøl, så jeg ba om oppskriften.
—Beklager, jeg har ikke noen oppskrift, sa kona.
Jeg slo meg ikke til ro med bortforklaringen. Den hørtes ut som noe jeg kunne sagt sjøl når jeg ikke gidder mas. Jeg maste igjen.
—Oppskriften står på pakka, sa kona.
Jeg lette rundt på hele kjøkkenet, men fant ikke noe. Så jeg maste mer.
Da hadde visst kona kasta pakka og helt grynet over på glass. Nå tilbød hun seg heller å lage grøten til meg. Lettere enn å forklare. Alltid lettere å gjøre enn å forklare.
Jeg måtte si at så greit var det nok ikke. Jeg kan jo ikke sulte ihjel foran komfyren hver gang kona ikke er hjemme. Hun reiser mye.
Ja! Vel! Da! Motvillig leverte kona en kjapp forklaring.
—Sånn lager du semulegrøt, avsluttet hun.
Kona er ingen pedagog, men jeg kan ikke klage. Hun har heller aldri påstått at hun er det.
Vil du være venn med oss? Trykk LIK og FØLG på Facebook!
Siden har jeg eksperimentert meg fram. Jeg har funnet ut at målene var sånn sirka. Jeg har lært meg hvordan jeg ikke skal svi melken. Jeg har funnet ut hvordan jeg kan unngå at grynene klumper seg. Jeg skjønte etter hvert at visp var bedre enn sleiv. Snart liknet også vellingen mer på grøt og mindre på lim.
I kveld spurte jeg likevel kona hva jeg gjorde feil. Uansett hvordan jeg kokte grøten, smakte den et sted mellom vann og mel. Godt var det ikke, og sukker på toppen skjulte bare skuffelsen sånn noenlunde. Nå var jeg drittlei av semulegrøt.
Jeg forklarte. Alt var etter oppskriften. Hvorfor fikk jeg det ikke til, da?
Kona lurte på om jeg hadde hatt salt oppi grøten.
—Nei, det sa du aldri noe om, svarte jeg.
—Oops, sa kona.
Smør og sukker til slutt? Næhei. Ikke det heller.
Takk skal du ha, da, tenkte jeg. Nå gidder jeg ikke mer av det limet her.
EDIT: Litt seinere ropte kona til meg. Hun hadde mailet meg en oppskrift. Her skal du få den.
Konas egentlige semulegrøt (uprøvd)
- Smelt et par spiseskjeer smør i kjelen.
- Ha i ca. 6 dl melk og kok opp.
- Hell forsiktig i ca. 0,6 dl semulegrøt (?!) under omrøring.
- Senk temperaturen slik at du så vidt ser at det koker, og rør hele tiden.
Så de tingene jeg ikke hadde gjort på de første sju-åtte forsøkene:
- Ha i litt salt og kok i ca. 10 minutter.
(OK. Røre fortsatt? Jeg satser på det.) - Ca. halvveis i koketiden tilsettes ca. 1 spiseskje smør til og 1-2 ts sukker.
Og kona? Hu bare:
Neste gang jeg lurer på noe, skal jeg Google det.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Alle rettigheter reservert © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.
