AKTUELT Det er i dag tjuefem år siden den første Oslo-avtalen for fred mellom Israel og Palestina. Optimismen var stor blant palestinere og jøder, og kanskje enda større her i Norge. Hva var det som gikk galt?
| Blir det noensinne fred i Midt-Østen? Sju tekster. Sytti år etter at den moderne staten Israel ble født. Tjuefem år etter den første Oslo-avtalen. Du finner tekstene her på preacher.no. Vi planlegger en tekst hver uke framover. 1. 13.09.18: Oslo-avtalen 25 år |
Bildetekst:
LUFTSPEILING. For tjuefem år siden tok Israels Shimon Peres hånden til palestinernes Yassir Arafat mens USAs president Bill Clinton gratulerte. Den første Oslo-avtalen om fred førte imidlertid aldri helt fram. Foto: Wikimedia Commons.
DET ER TJUE ÅR siden første gang jeg var på rundreise i de områdene som den første fredsavtalen mellom palestinere og Israel omfattet. Avtalen ble senere kalt Oslo I, og den ble supplert med Oslo II i 1995.
Min reise var først og fremst en del av mine teologistudier, og vi besøkte steder som var kjent både fra de gamle og nye testamenter. Det var også en dannelsesreise. I min familie har vi båret med oss en historisk ballast helt siden min oldemor ble nazist og innbitt jødehater i mellomkrigstiden. Min bestefar reagerte motsatt og hjalp jødiske familier under krigen. For ham var opprettelsen av den moderne staten Israel en klar oppfyllelse av de eldgamle, bibelske profetiene. Senere har blant annet min onkel Jahn Otto Johansen skrevet om Israel i sin tid som utenrikskorrespondent. Han skrev også flere bøker om sin oppvekst, som altså var sterkt influert av vår families jødiske historie. En av mine andre onkler skrev også bøker; også ham om jødene, men om deres ublide skjebne i Norge.
Da jeg reiste til Israel i 1998, hadde jeg rekvirert ut gassmasker til kona, en studiekamerat og meg selv før jeg dro. På den tida var jeg reservist og befal i Sivilforsvaret i Porsgrunn. Saddam Hussein truet Israel med SCUD-raketter. Det var likevel optimisme, ikke frykt, som rådet blant israelerne og palestinerne jeg møtte i 1998.
De gangene jeg har besøkt Israel og territoriene i årene etterpå har tonen vært en helt annen. Hva gikk egentlig galt?
Norge støtter ennå en tostatsløsning mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene (heretter PA). I hvert fall offisielt. Forholdet mellom Palestinian Authority og Israel reguleres gjennom to avtaler som ble forhandlet fram med sikte på en varig fredsløsning. Tostatsløsningen er imidlertid ikke den eneste mulige løsningen for fred mellom Israel og Palestina.
Eller, finnes det i det hele tatt fred for Israel?
| Gå ikke glipp av viktige nyheter. FØLG og LIK oss på Facebook. DEL med dine venner. Og meld deg på vårt gratis, reklamefrie NYHETSBREV. |
JEG HAR FOR LENGST SKJØNT at stadig færre tror nå på en tostatsløsning etter modell av Oslo-avtalene i 1993 og 1995. Konservative kristne har gitt meg tyn fordi jeg ikke er tro mot ideen om et Stor-Israel kun for jøder. På den andre siden har kristne som politisk regner seg som hjemmehørende et stykke ut på venstresida gradvis begynt å avvise hele ideen om at jøder har en framtid i området. Landet er palestinsk, i følge dem. Noen går også så langt at de åpent hevder at dagens jøder ikke har noen plass i Midt-Østen.
I Norge er det ikke lenger så mye diskusjon om felles løsninger, men vi ser en stadig sterkere polarisering. Diskusjonen preges stadig mer av fordømmelse av motpartens syn.
Jeg skal likevel bruke plass de neste ukene på å diskutere noen mulige løsninger — skjønt ‘løsninger’? — for området mellom Jordan-elven og Middelhavet.
Jeg kommer til å se helt bort fra ekstremister og konspirasjonsteoretikere fra begge ytterkanter som enten avviser at jøder er et folkeslag, eller ønsker å utrydde dem, og likeså de som mener at islam og muslimer er et problem man må kvitte seg med. Jødene er her. Det er palestinerne også. Jeg vil jobbe med dét som utgangspunkt. Alt annet er utopier.
MITT MØTE MED FOLKENE og landområdet som noen kaller Galilea, Judea og Samaria, andre Palestina, har i hovedsak gitt meg inntrykk av at det finnes fem aktuelle modeller for regionen. Fred snakker vi kanskje ikke om, og flere av modellene utelukker eksistensen av den andre part.
Likevel, modellene er altså:
- President Nasser og pan-arabismen (artikkel nr. 3)
- Ett palestinsk hjemland (artikkel nr. 4)
- Tostatsløsningen (artikkel nr. 5)
- De palestinske emirater (artikkel nr. 6)
- Et jødisk Stor-Israel (artikkel nr. 7)
Men aller først: Hva gikk galt med tostatsløsningen? Og, kan den reddes? Det skriver jeg om i artikkel nr. 2. Yoel Singer var en av israelerne som forhandle fram Oslo-avtalene. Singer ble intervjuet av den israelske avisa Ha’aretz tidligere i år, og vi har fått lov til å bruke reportasjen som utgangspunkt for vår egen historie. Den kan du lese her.
Dernest får du en sak om pan-arabismen som ‘løsning’. Til min store overraskelse opplevde jeg at ideen i høyeste grad var levende blant arabere i Israel. Jeg møtte en mann i Silwan, en arabisk bydel rett sør for gamlebyen i Jerusalem. Les reportasjen her.
De øvrige sakene kommer en etter en i ukene deretter.
Jeg har ingen fasit. Tvert imot vil jeg heller si som noen ortodokse jøder jeg har møtt: Bare Gud kan skape fred for Israel. Enkelte av dem går så langt som å fordømme eksistensen av dagens Israel, som de mener går mot Guds plan. Dit beveger ikke jeg meg. Israel finnes. Det må vi forholde oss til. Også Norge har blod på hendene etter jødeutryddelsene fram til 1945, så vi kan ikke støtte kravene om at et jødisk hjemland utslettes og at jødene utryddes.
Vel… God lesning.
Følg oss på Facebook? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på sida du får opp!
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.
