Små mirakler

Små mirakler

VEIEN VIDERE Hvor mye betyr bønn for helsa — både på kroppen og mentalt? Etter at jeg blei sjuk for snart fire år siden, har jeg logget helsedata, medisiner, tilbakemeldinger fra helsepersonell, bønnesvar og annet aktuelt. Så har jeg kunnet gi legene ordentlige svar, rapportere bivirkninger og kutte medisinbruk når tiden var inne.

Dette er starten på helseloggen min for i dag:

Fredag 31. mai Sandefjord-Tønsberg
ALLMENT Besøkt hjertespesialist (anonymisert) i Tønsberg. Fastlege (anonymisert) hadde hørt bilyd på hjertet og var sikker på hull på hjerteklaffen. Henviste meg til spesialist i slutten av april. Fram til nå har dette vært tema i mine bønner. I dag, friskt hjerte, ingen hull. Undersøkt med EKG, stetoskop og ultralyd. Dessuten…

BT (blodtrykk) kl. 10:30 120/75

>> HUSK: LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK

ENNÅ GJENSTÅR en avklaring av prostata. Jeg prekte i Menigheten Livets Vann 19. mai og møtte opp uten medbrakt kateter. Jeg har brukt kateter siden den aller første operasjonen i hodet, 6. august 2015.

Jeg fikk akutt behov for et bønnesvar der og da, så jeg kunne klare å tisse uten kateter. Jeg fikk håndspåleggelse (på rygg og hode!) fra Kirsten Jensen før møtet, og så gikk jeg på do i Jesu navn. Det virket. Etter møtet var det imidlertid tett igjen, og fremdeles bruker jeg kateter.

>> Hør Victor Skimmeland på Livets Vann: «Jesus lever og går med sine idag. Bruker du tid med Jesus?»

Både kreftlegen og fastlegen har henvist meg til urolog. Begge er ganske sikre på at jeg har fått (ny) prostatakreft. Jeg besøkte urologen på Sykehuset Telemark i Porsgrunn 14. mai. Han kunne selvfølgelig ikke gi meg noen fasit, men jeg skal snart opereres.

På møtet i Livets Vann (fremdeles 19. mai) kjente jeg for å profetere at mitt prostataproblem var godartet. Jeg var overbevist. Jeg delte det. Nå er fallhøyden stor, selvfølgelig. Har jeg ny kreft, har jeg ‘driti på draget’.

Nå venter jeg bare på et inngrep i løpet av sommeren som avkrefter (!) at jeg har ny kreft.

Hvorfor deler jeg dette?

VI ER STADIG MINDRE TROENDE i Norge. Selv kristne tror mindre. Ofte forveksler til og med vi kristne troen med rein ønsketenkning, men Gud er ingen julenisse. Tro er heller ikke magi.

Jeg deler mine opplevelser fordi vi trenger å våkne. Vi trenger tro. Vi trenger å dele troen. At prinsesse Märtha Louise og hennes sjaman-venn dominerer i spaltene, mens vi kristne er mest opptatt av å kritisere, forteller meg en ting: Vi har mistet fokus!

Vi er mer opptatt av å kritisere enn av å formidle vår egen tro.

Kanskje fordi vi ikke har så mye tro lenger?

Jeg har heller ikke så mye tro. Den lille jeg har, vil jeg likevel dele. Hør hva Paulus sier:

‘Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.’
—Paulus i Rom 12:3

Små skritt i tro er viktigere enn ingen skritt i det hele tatt. Små skritt i tro er også viktigere enn store skritt i tåpelighet—uten tro.

>> Les om Victor Skimmelands helbredelse på Dagen.no: Kreftfri etter tur til Jerusalem

ANGREPENE HAR HAGLET de siste månedene. Ekteskapet mitt røyk. For godt. Kreftlegen fikk sterke mistanker om at jeg hadde fått prostatakreft. Så var fastlegen overbevist om at jeg hadde hull på en hjerteklaff. Bilyden var udiskutabel.

Her skal jeg skrive om det siste — hjertetrøbbelet. De to andre skriver jeg om senere.

De siste årene har jeg lært at jeg ikke alltid skal ta diagnoser for god fisk.

Jo, de er nok riktige, der og da. Men jeg har også lært å be. Bønn forandrer realiteter.

Nei, jeg reverserer ikke aldring. Jeg snur heller ikke atomer. I stedet ber jeg til Ham som kan gjøre mirakler.

I dag tidlig var jeg altså hos hjertespesialisten i Tønsberg. Fastlegen hadde henvist meg.

Først sjekket spesialisten hjertet med EKG, elektrokardiogram. Han målte de elektriske signalene i hjertet.

—Når til og med maskinen sier at alt er normalt, så er det normalt, sa han.

Deretter gikk turen inn på et annet rom.

Han sjekket blodtrykket. 120 over 75 var svært bra, mente han.

—Du er ikke stressa i dag, i hvert fall, la han til.

Han lyttet på meg med stetoskopet sitt, og alt var fremdeles fint.

—Ingen bilyd her, sa han.

Deretter skulle jeg ligge på en benk. Legen sjekket hjertet med ultralyd, og igjen var konklusjonen klar:

—Du er frisk, sa han.

Jeg spurte om han kunne se om blodårene inn til hjertet var tette, men det var umulig med ultralyd. I stedet stilte han meg noen få spørsmål.

—Kjenner du trykk for brystet eller smerter hvis du gjør tungt arbeid, spurte han.

Neida, jeg blei bare andpusten hvis jeg løp eller jobbet tungt ei stund. Det var helt naturlig, sa legen, og det var ingen grunn til å sjekke blodårene rundt hjertet. Blodtrykket var fint, vekta var fin, jeg verken røyker eller drikker. Ingen faresignaler.

Så fikk jeg dra hjem. Men først la han til:

—Da jeg leste henvisningen fra fastlegen din, var jeg ikke sikker på hva jeg skulle møte. Du har vært gjennom mye. Malignt melanom i hjernen, var det ikke der det begynte?

Vi utvekslet noen ord om situasjonen, men jeg var litt forsiktig i dag. Jeg kjente ikke legen. Men det var et mirakel at jeg var så frisk, det var vi begge enig om.

Fariseerne blant oss vil nå helt riktig påpeke at jeg burde vitnet sterkere, klarere, og mer til denne legen. De har rett. Samtidig var ikke de der. De kan kritisere der de sitter. De bygger ikke Guds rike med kritikk!

HÅNDSPÅLEGGELSE ER SKUMMELT. Jeg la hendene på ei dame som hadde operert ut svulster fra magen for mange år siden. Nå hadde hun vært hos legen og fått beskjed om at de var tilbake. Magen stod i spenn, og det var mange klumper i livmoren. Fastlegen kjente dem på utsida.

Jeg fikk lov til å legge hendene på henne og be. I Jesu navn ba jeg svulstene bort med det mål av tro jeg hadde da.

En måneds tid seinere var hun hos spesialist og blei undersøkt på nytt. Hun kom tilbake i godt humør. Det var ingen svulster der.

–Da var det vel ingen kreft likevel, da, sa hun.

Akkurat da kjente jeg at hun tok feil. Veldig feil. Jeg måtte si det til henne. Hun var kristen og burde tåle det.

–Vi har bedt om at kreften blei borte. Når fastlegen var sikker og kjente svulstene, ba vi, og svulstene forsvant. Nå tror du at de aldri var der fordi de ikke er der nå?

Hun forsøkte å bortforklare, men jeg blei mer tydelig med henne:

–Tyven kommer bare for å stjele, sier Bibelen. (Joh 10:10) Her stjeler Tyven miraklet ditt, og han stjeler troen din. Du må takke Jesus for inngrepet, ellers vil du ikke ha tro neste gang du trenger det!

Hun ble støtt. Selvfølgelig. Dette var ord hun ikke likte. Hun var norsk. Men ordene var sanne.

Nå har hun ikke noe vitnesbyrd å dele. Nå har hun ingen erfaring som kan bygge troen hennes. Nå har hun ikke noe til å holde seg oppe med neste gang hun får problemer. Hvem skal hun gå til da, hvis legen ikke fikser problemet, og Tyven stjeler miraklene og troen hennes?

DEN SISTE MÅNEDEN HAR JEG BEDT. Jeg tror fastlegen oppdaget et problem. Hun hørte en bilyd på hjertet. Om det virkelig var hull på en klaff, kan jeg ikke si noe om. I stedet kunne jeg be.

I dag var jeg frisk. Mitt lille mål av tro var nok til å be. Så kunne Guds store mål av tro fikse problemet før det blei større.

Det er nemlig akkurat dette bønnen handler om!

Bønn er å lempe problemet over på den som kan løse det. Min datter ber ofte til meg.

–Pappa, jeg trenger penger. Pappa, hjelp meg. Pappa. Pappa. Pappa!

Jeg gjør det samme til Gud. Så enkelt. Jeg trenger ikke engang hjelp fra noen sjaman.

Copyright © 2019 Victor Skimmeland er preacher.no.