BEGREPER Hvis tro er en gave, sånn vi blir fortalt i statskirken og de fleste frikirker, så har vi ingen mulighet til å gjøre noe annet enn bare å ta passivt imot. Bortsett fra at dét faktisk ikke er sant! Tro er ikke BARE en gave.
Jeg skal ikke si at kirken ljuger, for den gjør ikke dét. Det er egentlig aldri bra å beskylde noen for å ljuge. Ikke en gang om de tar feil. Sånne beskyldninger blir det krig av. På bedehusene, i politikken og på kommentarfeltene i sosiale medier. Så altså, kirkene ljuger ikke.
Dét kirkene likevel glemmer, er å forklare deg hva en gave er.
Ta deg tid til å lese denne teksten langsomt. Det er helg.
FØR DU LESER VIDERE — TA DEG GJERNE TID TIL Å LIKE SIDA VÅR PÅ FACEBOOK (KLIKK HER)
KIRKER BEHANDLER TRO SOM EN MUSEUMSGJENSTAND. Noen kirker. Troen skal passes på, beskyttes og gjemmes bort. Som på et lager.
Det er ikke sånn Jesus snakker om tro.
En av fortellingene til Jesus handler om tre personer som fikk hver sin pengesum. Pengene var i form av talenter, den største myntenheten på Jesu tid. Vi har siden rotet til begrepene og gjort et talent til noe annet enn hva det først var, men jeg skal ikke ta den nå. Poenget med Jesu fortelling er at han forventet at de tre skulle bruke pengene på en måte som kastet av seg. Altså, pengene skulle investeres.
To av de tre investerte i noe som doblet investeringen. De la mye jobb i det, og investeringene forrentet seg.
Tredjemann gravde ned pengene. Jesus var lite fornøyd. Om mannen ikke investerte, kunne han vel satt pengene i banken? Litt renter er da bedre enn ingen renter.
TROEN LIKNER PÅ EN INVESTERING. Investerer du riktig, vokser troen.
Du kan lese «Liknelsen om talentene» her (Matt 25:14-30)
FOR MANGE ÅR SIDEN stod jeg uten jobb etter videregående. Jeg hadde jobbet en stund på Norsk Hydro, men da den nye magnesiumfabrikken stod ferdig, fikk vi midlertidig ansatte oppsigelse. Så begynte jeg på skole igjen. Det var dét den tidas nav — eller arbeidsformidlingen — anbefalte meg. Jeg startet på tømrer grunnkurs.
Jeg fikk ei liste over håndverktøy jeg skulle kjøpe. Det var grunnbevilgningen min. Den gangen holdt mange tømrere ennå håndverktøyet selv.
De første ukene lærte jeg å bruke verktøyet. Etter hvert formet jeg materialer, og innen et halvt år hadde klassen og jeg satt opp vårt første hus oppe i Gjerpensdalen. Vi lærte også industrielle byggeteknikker.
HVA HAR TRO MED VERKTØY Å GJØRE? Jeg tenker at troen er en gave, men den gjør lite nytte hvis den ikke blir brukt.
Troen må læres. Troen må øves. Troen må slipes og pusses.
Snart er troen skarp og effektiv, og den kan utrette mirakler.
Jesus var selv tømrer, og han vokste opp i et jordbruksområde. Mange av liknelsene hans brukte bygging og landbruk som grunnlag, for det var språk folk skjønte.
Paulus, derimot, var romersk statsborger. Han brukte av og til liknelser om idrettsmenn og soldater. De bildene fungerer også.
Soldaten fikk utrustning, men han måtte lære å bruke den riktig i forsvar og angrep.
Paulus tegner et bilde av Guds fulle rustning som består av sannhetens belte, rettferdighetens brynje, fredens evangelium som sko på føttene, troens skjold, frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Alt skal vi gjøre i bønn, og vi skal legge alt fram for Gud, skriver Paulus. Med utropstegn!
Joda, dette er avansert metaforbruk, men et oppegående menneske som deg skjønner lett hva Paulus snakker om. Selv i dag — to tusen år seinere.
Du kan lese «Guds rustning» hos Paulus her (Ef 6:10-20)
Du kan også lese «Idrettsmannen» hos Paulus her (2Tim 2:5)
TØMRER, BONDE, IDRETTSMANN eller soldat. Eller et hvilket som helst annet yrke. Troen er som utdanningen du får og praksisen du gjør. Du blir bedre når du lærer og øver.
Slutter du imidlertid å bruke det du har lært, går det ikke lenge før det du kunne, har rustet. Litt, så litt mer. En dag oppdager du at du ikke lenger kan nok til å jobbe i faget du en gang lærte.
VERKTØYKASSA VAR MIN TRO. Alt jeg skulle lage var resultat av verktøy, materialer og arbeid. Uten verktøykassa hadde jeg ikke kommet noen vei.
Jeg ble aldri faglært tømrer. Men jeg lærte noe om tro. No viktig.
Riktignok lærte jeg det grunnleggende i tømrerfaget, men så kollapset jappetida. Arbeidsledigheten gikk til værs. Ikke bare bommet jeg på konjunkturen — jeg begynte i helt motsatt ende. Jeg fikk jobb i bank. Jeg hadde begynt på Handelshøgskolen BI, og bank var visst det tryggeste yrket. Det forklarte både lokalmenigheten og storfamilien meg. Så nedbemannet banken jeg jobbet i da bankkrisa rammet. I første runde forsvant hver fjerde ansatte. Jeg mistet jobben igjen.
Men jeg hadde lært å bruke ei verktøykasse. Som metafor fungerer ’verktøykassa’ på det meste jeg gjorde i livet etter den første og andre nedturen i arbeidslivet. Med riktig verktøy og riktig innsats fikk jeg til alt jeg gjorde. I hvert fall litt etter litt.
I MITT TROSLIV VAR OGSÅ VERKTØYKASSA VIKTIG. Noen fortalte meg at teologi ikke var viktig.
Vik bak meg, Satan, tenkte jeg og begynte å studere teologi.
Noen fortalte meg at jeg aldri ville få noen oppgave i menighet og misjon.
Vik bak meg, Satan, tenkte jeg igjen og søkte meg til misjon.
Senere begynte jeg å jobbe i kirken. Siden 1999 har jeg fortsatt å bruke min tro på heltid.
Noen fortalte meg at jeg måtte slå meg til ro med at jeg aldri kunne bli far.
Vik bak meg, Satan, sa jeg og ba Gud helbrede meg. Så ble jeg far etter 17 års ekteskap.
Noen fortalte meg at jeg skulle dø av kreft.
Igjen — Vik bak meg, Satan!
Resten av historien kjenner du hvis du har fulgt bloggen min over litt tid.
DET ER IKKE ÉN OPPSKRIFT SOM FUNGERER FOR ALT. Verktøykassa gir meg forskjellige muligheter. Men i bunnen ligger én ting, nemlig tro. Jeg turte å tro. Så førte resultatene fra bittelitt tro til at jeg trodde litt mer. Stadig mer tro vokste dit at jeg av og til ser ganske så umulige mirakler finne sted.
Jeg har allerede snakket om verktøykassa. Bibelen bruker altså forskjellige metaforer, bilder, på hvordan man forbereder seg.
Soldaten. Bonden. Idrettsutøveren.
Men alle har de en utrustning, ei verktøykasse, som de må vedlikeholde og bruke.
Som en idrettsutøver må trene for å blir sterkere, raskere, så må tømreren lære seg å bruke verktøyene og vedlikeholde dem.
SÅ FØLG MEG I DENNE TANKEN. Troen er en gave. Men ikke bare det.
Legger du gaven inn på kottet, i ei hylle aller bakerst, så har du nok fått en gave. Men den er ikke til hjelp. Du bruker den ikke til noe.
Tar du gaven i bruk slik den var ment, kan du lære deg nye ferdigheter. Det fjerner ikke noe av gavens verdi, tvert om. Kanskje blir gaven mer verdt for deg. Selv om du kanskje en dag bytter ut gaven med noe bedre, mer mer avansert, så hadde gaven stor verdi for deg etter at du fikk den.
Troen er en gave.
Lær deg å bruke den! Øv på å bruke den!
Øvelse gjør mester, vet du.
Bare tenk hvor syltynt an jeg hadde ligget om jeg bare trudde på den dødsdommen legene gav meg da kreften hadde spredd seg til hjernen, lungene, skjelettet og lymfesystemet.
Jeg trodde på noe mer. Jeg trodde på en Gud som kan mirakler. Jeg trodde på bønnen. Jeg trudde på venner som kunne hjelpe meg å be når jeg selv var for syk og svak. Og dødsdømt.
I dag, fem år senere, har alle meldinger om ny kreft blitt slått tilbake. Med tro.
Du kan, du også. Bare begynn der jeg begynte. Med begynnelsen. Med det lille målet av tro du fikk som din første gave fra Gud.
«Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.» (Rom 12:3b)
FØR DU FORSVINNER — HUSK Å LIKE SIDA VÅR PÅ FACEBOOK (KLIKK HER)
Victor Skimmeland tok teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. Copyright 2020 © Victor Skimmeland er Preacher.no. Alle rettigheter reservert. Tekstene er ment til allmenn nytte og glede. Ikke-kommersiell bruk er OK om du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør meg.
LIK og KOMMENTÉR >> Denne saken kan du like, dele og diskutere videre på Facebook. Klikk her.
