Da reformasjonen kom over Atlanterhavet

Reformasjonen feires her i nordvest. Hvordan har reformasjonen egentlig sett ut med øynene til urbefolkningen i Colombia, landet som ble oppkalt etter den største av koloniherrene?

REFORMASJONEN | preacher.no | Gjesteblogg av Carloz Diaz | 13. oktober 2017

[read more=»LES MER» less=»MINDRE»]


Carlos Eduardo Díaz H. er evangelisk pastor i millionbyen Medellín i Colombia og tidligere president for Den colombianske misjonskirken FIPEC — et søstersamfunn til Misjonskirken Norge. Menigheten han leder driver et stort sosialt arbeid blant de aller fattigste, inklusive internflyktninger fra mange års borgerkrig. Díaz er gift og far til to.

Jeg kjenner Carlos godt fra mine egne år i Colombia, senere som hans tolk i Norge og til sist mangeårig kontakt fra Norge. Her deler han et helt annet perspektiv på reformasjonen enn vi til daglig får høre om i Norge. Sett deg godt til rette — det er sterke ord.


Jeg vil skrive om den begeistringen mange av vi evangeliske og protestantiske kristne kjenner på nå, fem hundre år etter den protestantiske reformasjonen. Jeg skriver om denne store begivenheten sett med latinamerikanske øyne. Jeg skriver om hvordan begivenhetene den gang og følelsene rundt dem hang sammen på begge sidene av Atlanterhavet.

Reformasjonen hadde sitt definitive og synlige gjennombrudd i et politisk-religiøst Europa der Martin Luther spikret sine 95 teser til porten på Allehelgenskirken i Wittenberg den 31. oktober 1517. Hvert eneste hammerslag fra Luthers hånd bar i seg kraften fra de mange livene som var levd før ham, og de skulle gi kraft til mange flere etter ham. De mange ofre for undertrykkelsen løftet nå sine røster og innledet en ny epoke for menneskeheten. Nye ideer skulle ikke lenger forfølges uten grunn, men fornuften skulle bli en støtte for troen. Framskritt innen alle vitenskaper skulle skape vekst og utvikling og være til velsignelse for brorparten av menneskene, uten hensyn til klasse eller rase, uten hensyn til tiden de levde i eller stedet de bodde på.

En ny morgen, full av håp, lyste fram over et Europa som proklamerte at alene troen på en nådig Gud skulle frelse menn og kvinner som tok imot Kristi offer. Det var en sannhet som ble gjenoppdaget ved at europeerne nå kunne lese og høre Skriftene på sine egne morsmål. Bare Gud hadde æren for deres frelse og den kristne frihet de nå erfarte, og alle de troende var igjen for et allment prestedømme å regne. De var del av en reformert kirke som ville fortsette å reformere seg, fordi reformasjonen ennå var ufullstendig.

Kristoffer Kolombus går i land på La Española, nå Haiti. Opphav: Ukjent.

Da den protestantiske reformasjonen ble født i Tyskland, var det ennå bare 25 år og 19 dager siden det som feilaktig ble kalt oppdagelsen av Amerika hadde funnet sted. Kristoffer Kolombus tok kontinentet i besittelse for den spanske kronen og satte med det i gang en voldsom forvandling av dette «nye» kontinentet. Spanjolenes grusomme erobring av «Vest-India» ble fulgt av flere europeere og la land, kulturer og urbefolkninger i grus. Overdrevne ambisjoner, en uutslokkelig tørste, kort sagt, et ideologisk mørke fra Europa ség inn over vårt Amerika, med sverdet tett fulgt av korset.

Der korset i Europa ble et symbol på enhet og forsoning, var det samme korset et instrument for terror og undertrykkelse i Amerika. Erobrerne innførte nye ord, ukjente ritualer og fremmede guder. Den som ikke trodde, møtte sverdet. Dette tvangsinstrumentet ble brukt på de som nektet å konvertere til de underlige erobrernes nye tro. Erobrerne betraktet indianere som mindreverdige vesener, barn, ja, vi ble til og med kalt dyr. Med dette sverdet forkynte de religiøse læren om en Gud som var kjærlighet. Kontrasten var enorm til erobrerne som plyndret, voldtok og drepte med frie tøyler.

«Broder Bartolomeus av las Casas» av Felix Parra (1845-1919), olje på lerret i 1875, nå utstilt i Nasjonalmuseet for Kunst i Mexico City. (Foto: Alejandro Linares Garcia / Wikimedia Commons.) Fotnote 2.

Dette var en gud høvding Hatuey beskrev slik, i følge munken Bartolomeus av las Casas i 1552:

«De hvites gud er gull og edle stener, derfor slåss og dreper de [..] Så forteller de at disse tyranner tilber en fredens og likhetens Gud, mens de utbytter vår jord og gjør oss til slaver. De snakker om en udødelig sjel og om den evige frelse, eller fortapelsen, men de røver det som hører oss til, de forfører våre kvinner, og de voldtar våre døtre.» (Se fotnote 1.)

Hatuey ble dømt til bålet, og i det bålet skulle tennes, spurte skriftefar Olmedo høvdingen om han ville bli en kristen og komme til himmelen.

Høvdingen stilte fader Olmedo et spørsmål tilbake:

«Kommer spanjolene også til himmelen?»

Det bekreftet presten.

Da svarte høvdingen:

«Dit vil ikke jeg, men til helvete, for å slippe å være der jeg tvinges til igjen å møte slike grusomme mennesker.»

Taino-høvdingen Hatuey på bålet. Fra et kobberrelieff på porten til Kapitol i Havana. (Foto: Wikimedia Commons.) Fotnote 2.

Mens den gamle og underkuende troen tok slutt i Europa – og dermed også ble slutten på uvitenheten og frykten – ble forestillingen om en overherre som forfektet intellektuell blindhet på alle områder sådd i de nye landene i Amerika. All kunnskap og teknologi som urbefolkningene hadde utviklet, ble gravlagt og erstattet med andre ideer fra inntrengerne.

Samtidig vet vi at utviklingen i Nord-Amerika var annerledes, men ikke mindre voldelig. I nord var de fleste av immigrantene riktignok protestanter, men vi må erkjenne at det i mennesket bor ambisjoner, urettferdighet og vold, særskilt når troen og livet skiller lag. Dette lar oss forstå at det aldri fant sted noen sann reformasjon i hjertene til menneskene som koloniserte oss. Mange av de som kom, enten de kalte seg protestanter eller noe annet, har gjort seg skyldige i de samme overgrep som de første erobrerne, den samme makt og voldsutgytelse som de første reformatorer også var skyld i.

Til slutt må det anerkjennes at i hele vår verden, både i Europa og spesielt i Latin-Amerika, er det nødvendig med en ny reformasjon, en transformasjon, som starter med de grunnleggende prinsippene i reformasjonen på femtenhundretallet. Når det gjelder de latinamerikanske, evangeliske kirker som jeg selv er en del av, har undertrykkelsen — disse mørke, knusende og overtroiske gjerningene — fortsatt i samme retning som Romas kirke praktiserte gjennom århundrene. Det må imidlertid bli tema for en annen artikkel.

Fotnote 1: De las Casas, B. (1552): Brevísima relación de la destrucción de las Indias (Kort gjengivelse av ødeleggelsen av Vest-India), side 8, hentet herfra: [Lenke]
Fotnote 2: Kilder til bilde brukt i teksten: [Lenke]


Oversatt fra spansk av Victor Skimmeland. Oversetters note: Colombia har fått sitt navn etter koloniherren Colombus’ latinske navn. På spansk heter han Colon, som igjen har gitt opphav til koloni.

Artikkelforfatteren, Carlos Eduardo Díaz H.

  Carlos Eduardo Díaz lever som protestantisk pastor i et land hvor katolisismen er majoritetsreligion. Økonomien er trang for colombianere flest og for pastorer i særdeleshet.
Likte du det du leste, kan du gjerne gi Carlos en gave. VIPPS til meg på 90 75 80 60 eller send en overføring til konto nr. 8156.12.69068, så får Díaz overført pengene med beskjed om hvem som har sponset ham. Du kan også følge Carlos på Facebook.

Dette blogginnlegget er skrevet for preacher.no av forfatteren.
Les gjerne flere saker om REFORMASJONEN. Copyright © 2017. Alle rettigheter forbeholdes.
[/read]