TANKER Jeg drømmer. Jeg vet ikke hvorfor, men det skjer ofte noe i kjølvannet av drømmene.
Jeg drømmer av og til annerledes. Det er ikke de vanlige drømmene. Ikke de som de fleste av oss drømmer. Dette er uvanlige drømmer. Drømmene mine er livaktige. I kjølvannet skjer ting jeg ikke hadde kommet på av meg selv.
Aller først: Det er flere i Bibelen som drømmer. Dernest: Oftest er Bibelens drømmere gamle. Bibelen sier det sånn: Gamle menn skal drømme. Jeg får leve med det. Bibelen sier altså at jeg er gammel.
Noen unntak er det visst. Daniel var en ung mann da han begynte å drømme. Josef var ung da han begynte å drømme. Jeg er femtifire
–meget gammel i forhold til flere i Bibelen.
Så finnes det nok av dem som profeterer og drømmer og sier det er fra Gud. Ofte viser det seg at det bare var tull. Hvordan skal folk klare å skille mellom halvgale folks fantasier og ønskedrømmer og drømmer som faktisk kommer fra Gud?
Drømmene er vanskelige å tyde, men når jeg opplever dem, er de et forvarsel på at noe skjer. Jeg kan ikke styre dem.
Jeg drømte sånn første gang jeg lå på operasjonsbordet med en svulst i hodet.
Nå har jeg altså drømt igjen.
Over tid har jeg opplevd at smertene i kroppen har blitt verre. Bivirkningene av medisinene jeg får
–selv om jeg ikke har kreft nå–har blitt flere og hardere. Så har jeg snakket med legen min, fysioterapeuten og andre hjelpere. Gjort som de har bedt meg. Jeg har også bedt til Gud og takket for at jeg faktisk er i live.
I løpet av forrige helg fikk jeg vel egentlig nok. Jeg kan huske at jeg var småirritert da jeg snakket med Gud. Kunne det ikke være nok nå, Gud? Ikke for å klage, jeg har jo overlevd kreft. Men jeg kjente at jeg var lei.
Smertene plager også mine nærmeste. Gud?
Mandag morgen var jeg hos fysioterapeuten. Hun behandlet meg forsiktig. Så repeterte hun noen øvelser med meg. Deretter gikk jeg.
Hjemme la jeg meg etter hvert for å sove litt. Jeg sov tungt. Jeg hadde vondt. Så våknet jeg. Jeg var fremdeles på kjellerkontoret, men alle møblene var ryddet bort. I stedet lå gym-mattene spredd utover gulvet.
En mann i hvit kjortel kom bort til meg. Han tok brytegrep, slengte meg rundt og rett ned i matta. Så gjentok han det. Igjen. Og enda en gang.
Plutselig kjente jeg et knepp på øverste ryggvirvel, den som er festet til hodeskallen. Det var som om noe forsvant. Trykket i hodet løsnet. Plutselig skjønte jeg — kjente jeg? — at blokkeringen av spinalkanalen, som har gitt meg overtrykk og store smerter i hodet i over to år, er borte. Det surklet litt, syntes jeg å høre. I det jeg begynte å våkne, bukket mannen i hvitt og trakk seg tilbake.
Jeg våknet drivende våt av svette og kjente at jeg hadde fått juling. Men noe hadde løsnet øverst i nakken. I hodefestet. Kanskje var det bare jeg som kjente effekten av fysioterapeutens arbeid på morgenen og øvelsene vi gjorde for første gang? Kanskje bearbeidet jeg i søvnen kroppens prosesser? Kanskje var det noe mer.
Litt senere på dagen måtte jeg sove litt til. Jeg var helt utslitt. Det heter fatigue — massiv trøtthet som er ganske vanlig under og etter kreftbehandling.
Mens jeg sov, kjente jeg noen ta tak i ryggen min. Aller nederst rensket noen opp hullene på silen kirurgen laget for litt over to år siden. «My very own spinal tap.» Det hadde vært mislykket. Nå kjente jeg at det surklet litt. Så stakk det vanvittig hardt, og så begynte det å renne ut små tynne stråler fra ryggraden. Da våknet jeg.
Jeg hadde fremdeles vondt.
Men var alt sammen bare drømmer?
I uka som har gått siden mandag–nå er det lørdag–har trykket i hodet falt. Jeg har redusert på mengden smertestillende medisiner–en god del tar jeg ennå på grunn av sykdommen jeg har hatt og alle operasjonene. Jeg er ikke lenger betent ved inntaket til shuntet–hjerneventilen som går fra høyre frontallapp, via utsiden av hodeskallen, ned gjennom halsen og ut i bukhulen.
Tirsdag skal jeg snakke med legen.
Var alt bare drøm? Var det bare naturlig at jeg ble bedre nå?
Eller fikk jeg faktisk besøk mens jeg sov. Som Jakob.
Etter at Jakob hadde arbeidet for sin svigerfar, Laban, i mange år, dro han tilbake til Kanaan. På veien tilbake, i en sen nattetime, møtte Jakob «en mann» ved elven Jabbok. De to begynte å slåss og Jakob fikk et slag på hofteskålen av den fremmede. Jakob vant likevel og nektet å slippe den fremmede før han var blitt velsignet av ham. Jakob ble velsignet, og mannen sa dessuten til ham: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet». Det viste seg at det var Gud selv Jakob hadde kjempet mot (les 1Mos 32:23–33).
Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale på preacher.no som ikke er merket med annet er opphavsrettsbeskyttet. Kommersiell bruk fra disse sidene krever særskilt tillatelse. Ikke-kommersiell bruk tillates herved så lenge full kildehenvisning oppgis.
