For mange år siden fikk jeg kikke gjennom bøkene og heftene på kontoret til svigerfar. Et hefte la vekt på alt Jesus hadde å gråte for. Verst av alt: Jesus lo aldri. Men var det egentlig sånn?
AKTUELT | preacher.no | Victor Skimmeland | 27. april 2018
I går skrev jeg at Jesus hadde humoristisk sans. I dag fortsetter jeg langs denne linjen, og jeg har tenkt til å gi deg noen flere eksempler. Samtidig er den humoristiske Jesus ikke Han vi har hørt at kristne snakker for mye om.
Du får den humoristiske Jesus mot slutten av dette blogginnlegget! Men først, litt elendighet. De «sykeste» av mine lesere vil se det humoristiske også i dette. Ikke sant, Henning!
Jeg har ikke oppdaget alt jeg skriver selv. Jeg husker litt av det jeg leste på svigerfars hjemmekontor. Da han døde, fikk jeg en god del av litteraturen hans. Mye var nitrist lesning.
Så har jeg selvfølgelig sjekket nettet for å se om alt det leie virkelig var representativt.
Det var det, selv om det heldigvis ikke var typisk for et flertall av oss kristne i dag. Kristenfolk, særlig protestanter, har likevel sett på Jesus som en svært alvorlig mann i lange tider.
Det var representativt som partiet Rødt er representativt, men ikke typisk, for norsk demokrati.
Triste Jesus
Jesus-profetien i Jesaja 53 blir nevnt. Det finnes ikke mye glede her. Korsfestelsen i Matteus 27 er blodig lesning. Og selvfølgelig, verset som regnes som Bibelens korteste: «Jesus gråt.» ( Joh. 11:35)
Jesus er visst en trist figur.
Selv vokste jeg ikke opp i noen kristen familie, så jeg skjønte nok aldri hvor alvorlig troen burde være. Jeg så filmen Life of Brian lenge etter at kristenfolket, særlig på Sørlandet, gikk mann av huse for å få filmen forbudt. Jeg skjønte aldri hvordan Jesus blei krenka i den filmen.
Da jeg noen år seinere møtte Jesus selv (eufemisme for å «bli kristen»), skjønte jeg fremdeles ikke problemet. Jeg har i stedet alltid sett det morsomme rundt meg. Det blei ikke noe annerledes da jeg begynte å lese Bibelen som tjueåring.
Så begynte jeg å lese kirkehistorie. Jeg skjønte fort at kirken har brukt mye krefter på å opphøye Jesus som den Gud han faktisk også er. Kanskje var det sånn at en humørfylt Jesus ville gjort Ham for menneskelig?
Vi klarer kanskje ikke helt å se Gud og menneske Jesus i en og samme person.
Sinte Jesus
Svigerfar skal selvfølgelig ikke få skylda for at så mange har et strengt Jesus-bilde.
De er flere enn vi liker å tenke på, de som mener at Gud straffer oss. Her og nå. De begynner imidlertid å få problemer med spalteplass selv i de mest konservative kristenaviser, og dermed havner de på nettsteder som Resett og “Kristne mot muslimer”. (Neida, den siste finnes ikke. Ennå.)
Da jeg var «ny kristen», som statskjerka sier det, eller «nyfrelst», som mine venner i pinsen sier, hørte jeg den første teorien.
Gud ville dømme Norge fordi vi ikke stod last og brast med Israel. Vi havnet riktignok i bakevja etter jappetida ganske kjapt. Jeg blei arbeidsledig, men i det lange løp klarte jeg meg faktisk ganske bra. Norge har ennå til gode å bli straffet. Også av Gud.
Sykdom og naturkatastrofer som Guds straff
Så kom noen kristne og fortalte at HIV og AIDS var Guds straffedom mot synd. I dag er HIV stort sett blitt en kronisk sykdom, og AIDS er det nesten ingen som utvikler i Vesten. Svigerfar påstod ikke dette, men jeg husker at han fryktet at AIDS snart ville mutere og bli luftbåren. Jeg hadde vokst opp i en legefamilie og trodde ikke helt på det. Noen synes til og med jeg var modig da jeg håndhilste på en AIDS-syk mann på slutten av åttitallet. Vel, de fleste visste ikke bedre. «Hedninger» var like ille som mange kristne.
Jeg hørte og leste om endetida. Jorda skulle gå under i kriger og naturkatastrofer. Først etter å ha lest mer teologi og blitt litt mer voksen, skjønner jeg at Bibelens profeter nok mer beskriver hva vi mennesker vil finne på av elendighet, og mindre hva Gud vil straffe oss med.
Den amerikanske TV-predikanten Pat Robertson blir også lyttet til i Norge. Etter jordskjelvet på Haiti i 2010, hevdet han at det var Guds straff for en pakt inngått med Djevelen. Du kan søke i allmenne medier selv, så jeg skal nøye meg med en link til en jesuitts betraktning av Robertsons påstand (lenke | PDF).
I nyere tid har vi også hørt selvoppnevnte apostler og profeter i Norge som påstår de villeste ting. Attentatene i Oslo og på Utøya var Guds straff mot det ugudelige i Arbeiderpartiet. Jeg skal ikke dra dette lenger, men anbefaler redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen. Han tar et oppgjør med «kristne» konspirasjoner etter Utøya (lenke | PDF).
Nok om triste Jesus. La oss se mer på den humørfylte Jesus igjen. La meg fortsette der jeg slapp i går.
Jesus er menneske som oss
Jesus er menneske på godt og vondt. Bare ikke på ondt.
Hebreerbrevet, den mest jødiske av tekster i Det nye testamentet, forteller at Jesus vet å «lide med oss i vår svakhet [og er] en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd». (Hebr. 4:15)
Det er ingen tvil om at Gud skapte oss mennesker med humor. Vi er skapt i Guds bilde, forteller Bibelen. Det er dermed heller ikke urimelig å tenke at Jesus også hadde humoristisk sans.
Men, hva er egentlig humor?
Jeg var inne på kulturforskjellene i går. La meg snakke om noe jeg kan.
Colombianere har generelt en annen form for humor enn vi nordmenn. Briter er igjen annerledes enn både dem og oss.
Humor er åpenbart geografisk og kulturelt betinget. To tusen år forskjell i tid, altså tilbake til Jesu tid, gjør også en forskjell. Vi må kanskje lete litt for å finne humoren i evangeliene. Men den er der. Evangeliene er skrevet med både jødisk og gresk språk og kultur som bakteppe.
Humor i Det gamle testamentet
Ironien hos Job er bitende. Jeg anbefaler denne studien hvis du vil grave mer (lenke | PDF).
Et eksempel hos Job er hvordan teksten bruker lovprisining når det egentlig er en anklage, altså sarkasme. 26:2-3 lyder: «Ja, du er god hjelp for en maktesløs mann, en reddende arm for den kraftløse! Hvilke råd du gir den som mangler visdom, hvilken innsikt du bringer ham!» Prøv å lese teksten ironisk, så skjønner du. Det er uklart om Job taler til Bildad eller Gud, men det er klart at det ikke er noen lovprisning han bærer fram. Ironien ligger i at budskapet er det motsatte av hva Job sier. Det er nettopp det faktum at Job på dette tidspunktet ikke har fått hjelp, verken av Gud eller venner. (Job 26:2-3)
Kona forteller at moren hennes brukte akkurat samme ironiske tone når kona som barn ikke hadde lyst til å gjøre oppgaver, som å gå på butikken. «Takk skal du ha, da,» sa svigermor. Kona tok poenget, fikk dårlig samvittighet og gikk.
Sarkasmen hos profeter som Esekiel eller Jesaja er umulig ikke å få øye på. Jeg lar deg lete fram selv. Bare les bøkene med et nytt blikk for det dramatiske, så finner du fort sarkasmen.
Humor i Det nye testamentet
Evangeliene ble skrevet på gresk. Gresk kultur gjennomsyret den jødiske. Greske komedier og tragedier var kjent. Romerne bygde jo greske (!) teatre overalt hvor ikke grekerne selv hadde bygd. Typisk for gresk komedie er de voldsomme overdrivelsene. Jeg kunne nevnt Aristofanes, men jeg nøyer meg med Aristoteles, som skrev at alle komedier tok slutt med bryllupet. (Tar du ikke dén vitsen, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg.)
Hvilke overdrivelser finner vi så i evangeliene?
Han som sitter rett overfor deg, har en liten flis i øyet, men selv har du en hel bjelke som du ikke engang kan se (!) (Matt. 7:3-5) Eller hva med den blinde som leder en annen blind, og så ramler de begge i grøfta? (Matt. 15:14) Og for de som kjenner jødenes fremmedfrykt (de fikk mye mer enn jentelus på den tida): En prest, en levitt og en samaritan (!) gikk nedover mot Jeriko. (Luk 10:25-37)
I lignelsen om kongssønnens bryllup ( Matt 22:1-10) holder kongen bryllup for sønnen. Den tidas kjendiser, fariseerne, de skriftlærde og alle med høye stillinger, er for opptatte. Hva gjør kongen da? Han inviterer fattigfolk og hjemløse rett fra gata! Fariseerne som hørte liknelsen, skjønte jo at de ble gjort narr av, mens folket lo og godtet seg.
Den virkelig guddommelige komedien etter Aristoteles’ målestokk, er jo hvordan hele Bibelen slutter. Uansett hvor galt det går med verden — den går jo under til slutt — så ender fortellingen med et gedigent bryllup. (Joh. Åp. 19:7) Gud har selv valgt seg en brud som ikke engang har egne klær. De består av misbrukere, tyver, horer, ja, til og med noen rehabiliterte fariseere blir invitert til bryllupsfest i himmelen. De som skal til himmelen, er ikke de perfekte og gode, men all verdens syndere! De rike og intelligente er det ikke mange av i himmelen. (Matt 19:23)
Og hvis du ennå ikke tror at Jesus har humoristisk sans, så er det Han som er fortelleren som dikterer Åpenbaringsboka til Johannes. (Joh.åp. 1:1)
God fredag.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no Alle rettigheter reservert © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.
