Et menneske er uvurderlig. Derfor betaler vi ikke løsepenger til kidnappere.

Et menneske er uvurderlig. Derfor betaler vi ikke løsepenger til kidnappere.

COLOMBIA NRK Ytring slapp tirsdag til foreldrene til en mann som ble drept av IS-terrorister. De anklaget staten for ikke å bla opp åtti millioner kroner til løsepenger. Jeg har selv erfart en tilnærmet lik situasjon hvor vi ikke betalte.

Foreldrene til den drepte argumenterer for at familien Hagen nå må betale ni millioner euro i løsepenger til kidnapperne, og ikke høre på politiet. Det ble nødvendig å svare NRK, men NRK Ytring var ikke interessert. Dette er hva jeg skrev.

LIK og KOMMENTÉR >>
Hvis kommentarfeltet på bloggen er åpnet, lukkes det typisk etter to uker. Denne saken kan du likevel like, kommentere og dele fra Victor Skimmeland er Preacher.no på Facebook. Klikk her.

Bildetekst:
TRØBBEL I COLOMBIA. Kona og jeg reiste til Colombia etter at jeg fikk jobb som leder for bistandsarbeidet i Misjonsforbundet som trettifemåring. Allerede året etter havnet jeg i trøbbel med geriljabevegelsen FARC. Foto: Privat.

HUSK >> LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK

Et menneske er uvurderlig. Det er derfor vi ikke betaler løsepenger til kidnappere og terrorister. Foreldrene til Ole Johan Grimsgaard-Ofstad opplevde det ingen foreldre skal oppleve. Sønnen ble tatt til fange og drept av IS i 2015. Foreldrene føler seg sveket av Norge og krevde at staten bladde opp åtti millioner kroner til løsepenger.

«Innvendingene mot å betale ble vi presentert for mer enn én gang av de norske myndigheter. Betalte en gisseltakerne, risikerte en å stimulere denne «handelen», og det ville ble tatt enda flere gisler. Dette er en antagelse. Det er ikke noe vi vet,» skrev Grimsgaard-Ofstads mor på NRK Ytring.

LES PÅ NRK YTRING >> Hva koster et menneske?

«Det er ikke noe vi vet…»

JO, dette er faktisk noe vi vet. Vi vet meget godt!

Jeg var selv utsending og bistandsleder for en norsk NGO i Colombia under en tidligere runde hvor Norge var involvert i fredsarbeidet. Det er snart tjue år siden. Utenriksdepartementet og NORAD prioriterte Colombia. Vi fikk etter hvert mye penger. Det var umulig å skjule, vi bygget og investerte med lokale partnere.

En dag ble jeg nær kidnappet. Menn i uniformsliknende klær og gummistøvler tok seg inn i landsbyen Sibaté sør for Bogota som jeg besøkte. Bilen min ble stjålet. Jeg klarte å forsvinne med hjelp fra colombianske venner. De fikk meg ombord på en minibuss i retning Bogota.

I flere uker ble jeg oppringt til fast tid morgen og kveld. Vi fikk hjelp av Gaula, det colombianske sikkerhetspolitiet. Vi la om rutiner. Vi kommuniserte tydelig at vi aldri betalte. I våre kontrakter «ble vi overgitt til Gud,» sa vi, om vi ble kidnappet. Colombia var et sterkt katolsk land.

OM DET FUNGERTE? Etter hvert fikk jeg fred. Bilen ble senere gjenfunnet hos FARC. Organisasjonen vår har aldri senere blitt utsatt for det samme.

DEN ENESTE SVAKHETEN i denne strategien er at jeg stod alene. Vår norske arbeidsgiver ‘glemte’ familien fordi det gikk bra, mens ordinerte misjonærer—som de også hadde—hadde fri adgang til Modum Bad så snart de tvilte i troen. Jeg var ikke ordinert, så jeg hadde nok ingen slike behov. Selv fikk jeg heller ikke snakke særlig mye om det. Organisasjonen drev bistand og misjon, klart atskilt, men mine ledere i Norge og misjonærer i Colombia var bekymret for giverne i Norge. Jeg stod alene. Når jeg likevel av og til snakket, fikk det i stedet konsekvenser for meg. Men det er en annen historie.

Hva vi kommuniserer, bestemmer hva som skjer med nestemann. Og nestemann. Og deretter neste kvinne. Betaler vi, er det ingenting som hindrer oss i å bli en ‘cajero automatico’ — en minibank på lokalt.

Jeg møtte en koreansk familie hvor familiefaren, en forretningsmann, gav opp tredje gang han ble kidnappet. Han ble sluppet da han ba kidnapperen drepe ham. Han fikk smuglet ut en melding til familien: Ikke betal! La meg dø. La meg gå til Gud nå.

Det er mulig at selv FARC så det kontraproduktive i å kidnappe samme person for tredje gang, ja, kanskje til og med drepe ham. Flere ofre kan trekke samme slutning. Slutte å betale.

JA, DETTE VET VI MEGET GODT!

Vi har svaret på hva som skjer når vi sier nei til å betale kidnappere.

Tjue år uten ett eneste tilfelle etter meg. Organisasjonen jeg jobbet for, ble spart for mer. Vi jobbet sosialt mot fattigdom, rus, analfabetisme. Folket ville ha oss. Det hørte til og med FARC.

Tjue år uten ett eneste tilfelle til! Jeg måtte selv ta kampen, og den kostet. Heldigvis overlevde jeg, og ingen flere opplevde det samme.

Det er ikke overraskende at pårørende til ofre ber staten legge ut åtti eller tretti millioner i løsepenger. De har seg og sitt å tenke på. Men om vår rike stat betaler, driver vi opp prisen for alle andre og finansierer mer terror.

Det er ikke overraskende at pårørende til ofre ber staten legge ut. Men det er heller ikke klokt av NRK å slippe dem til, uten filter. Følelser alene kan ikke avgjøre slike saker, uansett hvor vondt de gjør.

Menneskelivet er mer verdt enn penger. Nettopp derfor skal vi ikke betale kidnapperne. Da blir livene våre en handelsvare. Snart blir nordmenn fritt vilt over hele verden, og vi kan ikke lenger bevege oss omkring. Som turister. Som diplomater. Som bistandsarbeidere eller i næringslivet.

For fellesskapet betaler vi ikke. Ikke til kidnapperne.

Victor Skimmeland
tidl. administrasjonsleder og bistandssjef
Det norske Misjonsforbund
Colombia

LES MER >> fra Colombia på Preacher.no

TELEMARKSAVISA. Sjefredaktør Ove Mellingen trykket bloggen min som Side 3-kronikk i TA torsdag 17. januar. Foto: Skjermdump fra TA.

Copyright © 2019 Victor Skimmeland er preacher.no.