TROEN FORANDRES GJENNOM HELE LIVET. Jeg — som mange andre — hadde allerede som 20-åring svar på alle spørsmål om Gud. Jeg leste apologetikk (trosforsvar) og kunne slå andre i hodet med min Bibel.
Nå nærmer jeg meg ‘bamsens fødselsdag’ med stormskritt. Jeg er altså nesten tretti år eldre. Nå vet jeg ikke lenger nesten noe. Jo, da, jeg ble nok litt klokere med årene, men det handlet om livsmestring og livserfaring. Troen min har endret seg. Mange ganger. Jeg ser Gud på nye måter. Men hele tiden er Han for stor til å skjønne.
>> PREACHER.no har laget ukeplan. I dag kommer bidraget fra en av våre faste LØRDAGSgjester, Ian Vik, som er bloggmester for Pilegrims Vandrer.
DA JEG VAR 20 ÅR GAMMEL, stod jeg på den andre siden av bordet og diskuterte. Jeg så på de eldre som ikke var like brennende ivrige som jeg. Jeg forsøkte å overtale dem. Om hvor enkel Bibelen var. Om hvor enkelt det var å forstå Gud. Alt passet i den lille boksen jeg hadde skapt meg. Jeg argumenterte også godt, syntes jeg, mens de godt voksne stod der. De forsøkte nok å se i min retning. Se hva jeg trodde jeg så.
Sannheten var imidlertid annerledes. Jeg hadde nok ikke forstått så mye mer enn dem. Tvert imot stod jeg der og så framover, inn i deres fortid. Samtidig stod de og så bakover, inn i min framtid. De visste hvor de kom fra, men selv stod jeg med ryggen til — mot den framtida de så ville komme. Også for meg.
SÅ GIKK ÅRENE, OG SAKTE FORFLYTTET JEG MEG. Rundt bordet. Så kom troskrisene. Gud forsvant. Jeg så i en retning hvor bildet var et annet enn det jeg allerede hadde malt meg. Bildet fikk annerledes farger etter krisene i livet mitt, etter møter med mennesker, og fra min erfaring — som også hadde vokst.
Om vi lytter, hører vi andres livshistorier. De passer ikke alltid inn i vårt eget gudsbilde. Når alt vi stolte på, alt vi trodde, plutselig forsvinner, hva skal man da tro? Dette er noe vi ikke skal ta lett på. For noen blir dette så dramatisk at troen helt slutter.
MEN ER DET GUD SOM FORSVINNER, eller er det egentlig bare mitt bilde av Gud som ble borte?
>> HUSK: LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK
Vi bruker bordet som bilde. Med årene lærer vi oss at Gud er på alle sidene av dette bordet. Noen ganger gjør det vondt å rive ned trygge tankebygninger. I 2Kor 10:4-5 sier Paulus at ‘våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus’. Vi må forstå at livet ikke bare handler om å bli bedre kjent med Gud, men også er en avlæring av gamle fordommer, stolthet og bås-setting av vår Skaper.
ALDRI HAR GUD VÆRT STØRRE ENN NÅ. Det er takket være at mitt gudsbilde har blitt knust — gang på gang. Det er vel dette Johannes (3:30) var inne på da han sa at ‘Han (Jesus) skal vokse, jeg skal avta’.
Jeg håper jeg om 30 år har knust dagens forestillinger om Gud, og at Han har vokst enda mer inn i livet mitt.
Min gudsforestilling er ikke en guddommelig forestilling. Den må etter hvert ødelegges. Han selv ødelegger den. Han er den store ødeleggeren av våre bilder. Kan vi kanskje si at denne ødeleggelsen er et bilde på Hans nærvær? Inkarnasjonen er det største eksempelet. Det knuser alle tidligere oppfatninger om Messias. Og de fleste tar anstøt av denne bilde-ødeleggeren. Men salige er de som ikke gjør det.
–C.S. Lewis fra boken «En sorg som min»
Ian Vik
Gjør som familien VIK,
klikk blott her og LIK
PILEGRIM.net på Facebook
Denne teksten ble publisert i en tidligere versjon på PILEGRIM.net 29. januar 2019. Alle rettigheter reservert. Copyright © 2019 Ian Vik, Pilegrim.net og Victor Skimmeland er preacher.no. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.
