Saueflokken

MANDAKT Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier?

Evangelieteksten i Den norske kirke i går handla om den bortkomne sauen. Den siste av hundre.

Hør MANDAKTen: Saueflokken (4:43)

[read more=»Klikk her for å lese MANDAKTen.» less=»Jeg tar den en annen dag, jeg.»]

Evangeliet i går handla altså om den bortkomne sauen. Siden søndagens preken skal være solid nok til at den holder for hele uka, ser jeg ikke noe galt med å bruke teksten som utgangspunkt for MANDAKTen i dag.

Ikke mange av oss har gjett sau. Jeg kan bare så vidt huske somrene på Vestlandet. Bestefar hadde sau. De stanget oss, så små var vi.

Jesus, derimot, talte til folk som skjønte godt hva han prata om. Sau. Det var noe alle kjente til, gjeter eller ikke.

Hundre sauer var en ganske stor flokk. En gjeter fikk nok å gjøre med å passe på hundre sauer. Dessuten ville han være en litt velholden mann, om enn ikke veldig rik. Den gangen klarte man å leve av hundre sauer.

En gjeter—eller hyrde, som vi kaller mannen på bibelspråket—tok sauene ut på de åpne markene for å beite. I Norge kaller vi slike områder for allmenninger. Allmenning–for alle menn. Det var fritt fram, altså. Gjeteren måtte finne vann og mat. Vann kunne være vanskelig å finne i tørketida, men gjeteren visste alltid hvor det fantes oppkommer. Kilder. Gamle sauer husket også veien dit.

Jeg har aldri hørt noen prest sammenlikne sauene med oss mennesker når hun skal forklare hvorfor hvordan Jesus elsker oss, for Jesus slakter oss ikke. Tvert imot ble han selv slakta for oss. Men det er en annen historie enn den jeg vil dele i dag.

LES og LYTT >> Flere MANDAKTer på preacher.no

JESUS FORTELLER OSS EN LIKNELSE, og det betyr at noen ting fungerer som et bilde, men ikke alt fungerer like bra.

Sauene var nok søte dyr. Lammene var enda søtere. Men gjeteren tok ikke sånne hensyn. Sauene hadde verdi, for de gav melk og ull. Når tida kom for å slakte, gav de kjøtt. Det var derfor viktig å stelle godt med sauene. Å passe dem mot farer. Ville dyr. Stup. Tjuver. Gjeteren etterlot ikke sauene alene, uten pass. Når en sau først blei borte, måtte gjeteren gjøre en avveining: Forlater jeg de jeg har mens jeg leiter etter den ene?

En bedriftsøkonom ville svart klart: Man risikerer da ikke 99 sauer for å finne én. (Jeg kan bruke bedriftsøkonomen som eksempel her, jeg er selv bedriftsøkonom.) Men bedriftsøkonomen er ikke bonde. Eller gjeter. Gjeteren forlater flokken på et sted hvor den er rimelig trygg. Kanskje lukket inne i en inngjerding. Kanskje andre gjetere er i nærheten. Så springer gjeteren og leter i de områdene hvor flokken har gått. Straks han finner sauen, sjekker han den. Selv om den er uskadd, tar han sauen over skuldrene og springer tilbake. Så fort han kan, før mørket faller på. Forhåpentligvis har alt gått bra, og nå har gjeteren alle sine hundre sauer igjen.

Var letingen verdt det? Tok gjeteren for stor risiko?

LES OGSÅ >> Liknelsen om den bortkomne kua

GJETERENS JOBB ER Å BRY SEG. Han går etter den siste sauen i flokken, selv om bedriftsøkonomen vil si at risikoen ikke lønner seg. Det er nettopp dette som er poenget ved denne historien, liknelsen.

Jesus forteller at Han bryr seg om den ene. Den enkelte. Uansett risiko.

Han forteller historien til disiplene for at de—vi—også skal lære noe: Det er VÅR jobb å finne den siste sauen.

Om du er kristen eller ikke—det er din jobb å leite etter og hjelpe den som har forvilla seg bort. Sånt gjør vi mennesker.

Nei, jeg snakker ikke om folk som vil manipulere deg og utnytte deg. Jeg snakker om den som virkelig trenger din hjelp. Til du kan få hjulpet vedkommende videre. Sånn var Jesus som gjeter også.

De religiøse lederne, prestene og de skriftlærde på Jesu tid, kritiserte alle Jesus fordi han hang med feil mennesker. Han burde ikke bry seg med dem. Han burde henge med de riktige folka. Men for Jesus var det de uriktige menneskene som var viktige. Og riktige. Barna. De funksjonshemmede. De hjemløse. De gamle. De syke. De utstøtte.

LES OGSÅ >> Jesus og pengene

KIRKEN TILHØRER IKKE OSS. Den tilhører heller ikke prestene. Kirken tilhører Jesus Kristus. Når noen kommer til kirken og ber om hjelp—enten den er praktisk, det er sjelen og ånden, eller det er på annen måte—forventer Jesus at vi som allerede er der, ønsker velkommen. Har noen blitt borte på veien, forventer Jesus at vi som allerede er der, går ut og leiter. For vi mennesker er nemlig ikke først og fremst sauene i Jesu liknelse. Også vi er gjetere. Men den som har mista seg sjæl, han er som en sau.

Du har fått et kall. Finne den sauen som er blitt borte. Hjelpe sauen tilbake. Og en dag blir kanskje den sauen en gjeter sjæl. Som meg.

Ja, jeg veit at bildet halter, men du skjønner hva jeg snakker om. Selv om det altså er en liknelse.

La meg si som prestene sa i riktig gamle dager: Gå du bort og gjør likeså.

Ha det. Unnskyld… Amen.

Hør MANDAKTen: Saueflokken (4:43)


Følg oss på Facebook!
Klikk her og trykk LIK og FØLG på sida du får opp!

Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. MANDAKTen er andakt på mandag. Denne vignetten bruker bloggen på (m)andaktene. Lån gjerne ideen, men husk hvor du fant den. Alle rettigheter reservert © 2019 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.[/read]