Sett inn beskrivende tekst. Foto: VG NTB Scanpix.

Er dette noe å huske på, da?

HVERDAG I helgen var jeg på Sørlandet. Fra jeg var tolv til nesten nitten år gammel bodde jeg i Grimstad og Arendal. Årene har preget meg mer enn jeg har tenkt over. Her kan du lese litt.

Da jeg fikk kreft i hjernen, var mine nærmeste tidlig ute med å konstatere at jeg hadde kognitive svekkelser. Det hadde de rett i, og det var med sorg at jeg merket hvordan hukommelsen sviktet. I tillegg sviktet hørsel og syn, og jeg var sterkt preget av smerter. Lenge klarte jeg ikke å henge med i det som skjedde rundt meg.

Det har blitt bedre. Jeg har lært å balansere aktivitet og hvile, så de kroniske smertene preger meg lite nå. Hørselen fungerer greit med gode høreapparater. Synet er likeså blitt bedre med spesielle hybridlinser. I tillegg til lesebrillene, som alderen krever av meg.

Men en ting mangler. Hukommelsen.

Hovedbildet:
HJEMME. I helgen var jeg igjen på Sørlandet. Her bilde fra mai i år foran huset på Frivoll terrasse hvor jeg bodde som tenåring. Foto: Privat.

JEG HAR GRADVIS REKONSTRUERT hukommelsen. Jeg snakket med familien til kjedsomhet for å få hjelp til å huske. Jeg sjekket og dobbeltsjekket at det var fakta og ikke innbilning. Mesteparten av livet har jeg vært gift, så jeg hadde et stort nettverk å spille på. Men livet før jeg giftet meg?

Da jeg var tolv år gammel, flyttet familien til Grimstad. Mamma var lei av en ektemann som alltid jobbet for mye på sykehuset. Da muligheten til å starte egen legepraksis, kombinert med jobb som tilsynslege, åpnet seg i Grimstad, reiste pappa i forveien. Noen måneder seinere kom resten av familien etter. Tolv år gammel, etter mesteparten av livet mitt i Grenland, skulle jeg bli sørlending. Jeg var femte generasjons Porsgrunnsgutt, men snart skulle østlendingen bankes ut av gutten med den rare, trillende R’en.

Hvorfor Grimstad? Og, hvorfor huske akkurat denne delen av livet mitt?

I høst besøkte jeg en tidligere misjonærkollega som bor nettopp i Grimstad. Jeg kjente ham ikke fra oppveksten, og egentlig ikke så mye fra misjonen heller. Han tok over jobben min i Colombia da jeg flyttet til Norge, så jeg møtte ham noen ganger i Sør-Amerika. Han måtte få innføring i arbeidet. Han var også en av personene som misjonen ‘ofret.’ Det var bruk og kast av arbeidskraften — i misjonens navn.

Les mer om LIVSMESTRING:
«Klengenavn i mobbingens paradis»

Bare det å gå rundt på gamle tomter i Grimstad gjorde at minnene nå kom tilbake. Jeg husket vikingminnene, for de er like mange der som her i Sandefjord. Jeg husket småbåten jeg hadde i oppveksten, for nå kikket jeg ut over de samme fjordene. Jeg husket tida i speideren, i Heimevernets Ungdom, alle minnene som ikke tåler trykksverte – og plutselig husket jeg flere, gamle venner. Mange av dem innflyttere med dialekt, som jeg. Oskar. Nikolai. Karl-Erik. Ungdomskjæresten på Bergemoen.

>> GLEM IKKE Å KLIKKE HER SÅ DU BLIR VÅR NESTE FACEBOOK-STALKER PÅ Victor Skimmeland er PREACHER.no

I HELGEN REISTE JEG nok en gang til Sørlandet. Jeg brukte tida godt med folk som kjente meg da jeg var femten. Og seksten. Folk jeg gikk på ungdomsskolen med.

Plutselig husket jeg hvordan det var å være innflytter i et miljø som var fiendtlig innstilt til innflyttere, særlig sånne ‘turister’ og ‘Bærumjævler’ (ha meg unnskyldt, lesere med sarte sinn, men det var dét jeg ble kalt). Det ble ikke bedre av at faren min var lege og mamma fin frue. Trodde jeg at jeg var noe?

Selv jobbet jeg på Syversens gartneri allerede fra jeg flyttet til Grimstad. Jeg fikk tolv kroner i timen nettopp fordi jeg var tolv år gammel. Min yngre bror, Jan, gjorde samme jobb som jeg, og han fikk ti kroner i timen. Vi dyrket norske tomater.

Så kom sommeren, og jeg plukket jordbær og grønnsaker. Etter hvert ble jeg åkersjef. Snart syklet jeg med Fædrelandsvennen hele året. Litt eldre fikk jeg sommerjobb i Leif Dalens Bok og Foto. Så lærte jeg å fotografere og kjøpte mitt første og andre kamera.

MEST AV ALT lærte jeg å bli tøff i Grimstad. Jeg vokste ikke opp i noen menighet der nede, og kristenfolket jeg kjente til var ikke så mye å rope hurra for. De var strenge. Men de sladret og vendte ryggen til. De også.

På fritida gikk jeg på speideren. Vi hadde lokale på Filadelfia, men vi var hedninger. Menigheten var så bekymret for oss at de satte en eldstebror til å passe på. Helge Tønnesen var ikke imponert over strekene våre, men han ble i hvert fall med på tur av og til. Dessuten passet han på de andre speiderlederne så vi fikk en andakt i ny og ne.

Jeg hadde bikkje og kano. Var jeg ikke på skole eller jobb, var jeg i skauen. Allerede før jeg fylte seksten ble jeg rekruttert til Heimevernets Ungdom i Grimstad. Det var ennå lenge til Hadelandsdrapene, så rutinene var slappe. Jeg hadde med meg Mauser og skarpe patroner hjem fra øvelsene i Heimevernets Ungdom.

Fjorten år gammel lærte jeg meg selv å kjøre bil. Jeg rasket til meg reservenøklene til mammas folkevogn. Ryktene gikk nok om at jeg kjørte på veien på nattestid, for jeg fikk besøk av lensmannsbetjent Eikeland som strengt formante meg om at jeg måtte være litt mer forsiktig.

Jeg fikk mye juling i starten i Grimstad, helt til jeg lærte å slå tilbake. Det var sjelden jeg klarte å banke noen, men jeg kunne av og til skade plageåndene nok til at de lot meg være i fred en stund. Å kaste stein i hodet på den verste plageånden før jeg sprang av gårde var garanti for juling neste gang vi møttes. Men når han hadde fått en stor stein i hodet eller øyet tre eller fire ganger, sluttet han å komme med gjengen sin. Jeg fikk på en måte litt fred.

Barneskolen gjorde heller ikke noe. Lærerne så at jeg fikk bank hver dag, men de mente at vi alle var like gode. Først da jeg fikk influensa og var borte i ei drøy uke før påske i sjette klasse, grep rektor inn. Han trodde det var frykten for mobberne, men det var bare influensa. Rektor søkte meg overført til den andre ungdomsskolen i byen fra høsten av, så skulle jeg slippe å gå med klassen min neste år. Senere fikk jeg høre at han også hadde rundbanket plageåndene mine, og de så jeg aldri noe mer til. Det var pedagogikken på bygdeskolen utenfor Grimstad for førti og noen år siden.

ER DETTE NOE Å HUSKE PÅ, DA? Spørsmålet ditt er ikke så dumt. Da jeg ble kristen som tjueåring, opplevde jeg Jesus så tydelig at det aldri slapp taket i meg. Samtidig opplevde jeg en menighetsfamilie og en kirke som fokuserte sterkt på at alt det gamle måtte glemmes. Nå var det kun menigheten som gjaldt. Eller ‘Jesus,’ som de sa.

Etter som jeg ble eldre i menigheten, plukket jeg opp et og annet fra utsiden. ‘Kom som du er, og bli som oss,’ sa folk spottende om oss. Det var ikke bare tomt snakk. Vi var nok ei sekt.

Mange år senere begynte jeg selv, nokså respektløst, å omtale tida i menigheten som ‘sekta og slekta.’ Den tida tok slutt da den ennå nokså nye pastoren kom på besøk en mørk vinterkveld og ekskluderte meg og kona. Vi hadde blitt for liberale for dem, så det var visst best både for menigheten og for oss om vi fant oss et annet sted.

Er alt dette noe å huske på, da?

Ja, dette er noe å huske på!

Livet mitt – også før jeg ble kristen og gift og ensrettet inn i en streng, sektliknende menighet som det tok tid å vokse seg selvstendig fra – også dette livet er meg. Nettopp fordi jeg har mistet mye av hukommelsen til kreften, nettopp fordi jeg bokstavelig talt har store huller i hukommelsen, nettopp derfor er det viktig å finne tilbake til den jeg var. Både gode og ikke fullt så gode minner er viktige. De er tross alt meg.

Les også disse to sakene jeg skrev for halvannet år siden i kategorien LIVSMESTRING:
«Det som er feil med deg»
«35 år nå: Hvordan klarte jeg egentlig å bli kristen?»

JEG VAR ALTSÅ PÅ SØRLANDET i helgen. Jeg skal ikke plage mine lesere med hvem jeg møtte, for dere kjenner dem ikke likevel. Men jeg skal videre. Nå har jeg startet å nøste opp i tida mi som tenåring. Jeg gleder meg til å huske mer.

Allerede på onsdag skal jeg inn på sykehuset igjen og fortsette oppryddingen etter kreften. Jeg skal fjerne en klump i høyre lår. Kreftlegen min passer på meg, og det er jeg glad for. Så påstår jeg allerede nå, med full overbevisning, at jeg ikke har ny kreft. Jeg er frisk. Jeg ble helbredet.

Fallhøyden er imidlertid stor, men så stor er også troen min at dette tror jeg fullt og helt på. Jeg skal blogge litt mer om høstens ryddejobber i morgen, og så skal du få fasiten fra patologien om et par uker.

Sett inn beskrivende tekst. Foto: VG NTB Scanpix.
SYKEHUS. Allerede i morgen skal jeg inn på sykehuset igjen og fortsette oppryddingen etter kreften. Jeg skal fjerne en klump i høyre lår. Bildet er fra forrige ‘ryddejobb’ i august. Foto: Privat.

Les mer om KAMPEN MOT KREFTEN:
«Kreftfri etter tur til Jerusalem»

JEG REISER TIL SVERIGE i neste uke. En gammel venn som jeg ble kjent med de første årene som kristen, har invitert meg på besøk. Nok en gang skal vi mimre gamle minner.

Da jeg var nyfrelst, hadde de ikke så mye bruk for meg i menigheten jeg kom til. Jeg jobbet snart med tidligere Jehovas Vitner i stedet. Jeg var evangelist allerede som nyfrelst.

Jeg trengte oppgaver som utfordret meg, og det fikk jeg ikke mange av i menigheten. Kun menighetsbladet kunne jeg få ta meg av der. Ingen andre hadde lyst.

Så startet jeg eget forlag og begynte å oversette bøker. Jeg skrev og utgav pamfletter, og jeg inviterte altså Jehovas Vitner på bibelstudier i mitt eget hjem. Jeg skjønte aldri at sånt var ‘farlig,’ så da gjorde jeg nettopp det. I stedet for å slenge døra rett i ansiktet på de to som stadig banket på, fikk de alltid komme inn. De drakk sjelden kaffe, men sa alltid ja til en Cola. Så leste de fra Vakttårnet, mens jeg leste i Bibelen. Jeg insisterte alltid på at vi skulle be. Til Jesus. Etter hvert kunne de ikke komme lenger, men det er en annen historie.

DET ER GODT å få hukommelsen tilbake. Både gode og ikke fullt så gode minner.

Jeg skrev at jeg har bokstavelig talt store hull i hukommelsen. Det er ikke bare en metafor. Der kreften rammet meg, fjernet de sykt vev og en del friskt også. Jeg har store huller i hjernen. Jeg kan se hullene på bildene.

Minnene er der inne fremdeles. De er bare litt vanskeligere å finne fram til nå. Derfor oppsøker jeg folk jeg kjente, for de hjelper meg å huske. Dessuten blir det lettere å være trygg på at det er hukommelse og ikke fantasi.

I årene som har gått siden jeg ble syk, har noen gått lei av all mimringen min. Det får våge seg. Nå har jeg blitt flinkere til å spre meg ut på flere, så ingen skal plages med alt for mye masing.

HUSKER DU MEG fra jeg var yngre? Husker du meg fra oppveksten?

Ikke nøl. Har du lyst til å hjelpe meg med hukommelsen, så inviterer du meg bare på en kaffe. Eller et besøk. Jeg kommer gjerne. Dette er tross alt livet mitt.

Victor Skimmeland tok teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. Copyright 2019 © Victor Skimmeland er Preacher.no. Alle rettigheter reservert. Tekstene er ment til allmenn nytte og glede. Ikke-kommersiell bruk er OK om du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør meg.