COLOMBIA / LIVSMESTRING Etter årene i Colombia sluttet jeg helt å bruke klengenavn. Ikke det at jeg brukte dem noe særlig før heller — men da jeg kom hjem, strammet jeg også inn på andres bruk av klengenavn. Oftest var de nemlig kun nedsettende brukt. Det var avansert mobbing.
Det var ikke colombianernes skyld. Tvert imot, praksisen med klengenavn var mer omfattende i det en gang store, norske misjonærkorpset i Colombia. Misjonærene var ofte sterke personer, og konkurransen om resultater var merkbar. Noen hevdet seg med vittigheter. Og klengenavn.
DA JEG KOM TIL COLOMBIA, ble jeg fort introdusert til fortellingen om misjonæren som ble kalt Ølvin Bæsjbæsj. Han hadde for lengst returnert til Norge, men fortellingene levde.
Fornavnet tok sikte på at misjonæren visstnok ikke var avholdsmann, en svært alvorlig synd for norske pietister. Etternavnet henviste til misjonærens hyppige mageproblemer. Kort sagt, det var usnilt. Det var mobbing.
I Colombia anno 1999 var røyking en mye større synd enn øl og vin. At misjonæren som fant på kallenavnet til Ølvin Bæsjbæsj gjerne tok seg en røyk i smug fra starten av sin misjonærkarriere, var derfor en verre synd. Men det var nok ikke like enkelt å se for en nordmann med såkalt luthersk frihet inngravert på hjernen. Det har nok også noe med Jesu berømte bjelke og flis å gjøre. (Matt 7:1-5)
Syndens geografi gjorde at alkohol i moderate mengder var stuereint blant lokale pastorer, mens røyken førte lukt til helvete.
KLIKK OG LES OM >>
«Syndens geografi»
her på www.preacher.no
OVENNEVNTE MISJONÆR hadde i en periode også nye, daglige vitser om en misjonærfamilie som famlet litt mer enn vanlig i starten. «Dagens Hansen» var allment kjent. (Jeg har selvfølgelig byttet ut «Hansens» etternavn.)
Jeg kastet selv innpå en selvopplevd historie i ny og ne. Dessverre. Det fikk også konsekvenser for andre enn «Hansen.» Da vi fikk tilsynsbesøk fra Norge to og et halvt år ut i mitt opphold, var ovennevnte misjonær kjapp med å skylde alt på meg. Selv hadde han aldri gjort noe galt. Jeg tok ikke kampen med sjefene fra Norge, for det var nok annet å kjempe for.
Jeg måtte selv ydmyke meg og be familien «Hansen» om tilgivelse i påsyn av de andre misjonærene. Jeg gikk ned på kne, og med hånden opp til hver og en av dem ba jeg om tilgivelse. Slik ble min synd sementert. Tilgivelse fikk jeg nok ikke, men jeg fikk jobbe videre. Kontrakten min ble forlenget fra tre til fire år, og deretter pendlet jeg Norge-Colombia langt inn i et femte år. Jeg manglet tre måneder på fem års fullført tjeneste da jeg sluttet. Kirkene fortsatte å invitere meg tilbake i alle år senere, og jeg gjorde av og til også jobber for Misjonskirken Norge.
>> Klikk her for å LIKE og FØLGE Preacher.no på Facebook, så får du mer aktuelt stoff i feeden din.
MITT ETTERNAVN var vanskelig å uttale. Skimmeland? Hvordan sier du dét på spansk, da?
En ung og rappkjeftet misjonær fant løsningen. Han fortalte colombianerne at jeg het Chisme-land. Chisme betyr sladder. Altså – Sladderland. Misjonæren syntes han var fryktelig morsom, og han skjønte kanskje aldri hvilken skade han påførte meg. Jeg fikk senere hjelp av min colombianske adoptivsønn Alexis Jiménez til å lage meg et nytt etternavn til lokal bruk. Sammen ble vi enige i at jeg fra nå av het Victor A. Salamanca. (A-en er en forkortelse av det nødvendige mellomnavnet, Agosto, fordi vi løste problemet sammen i august det året. Alle colombianere må visstnok ha mellomnavn. Unntatt min adopterte sønn, Alexis.)
Den unge, norske misjonæren lærte også unge colombianere norske kraftuttrykk.
Det toppet seg da ei norsk, kvinnelig misjonær fikk høre at hun var lesbisk! På norsk. Fra en colombiansk pastor.
>> KLIKK HER FOR Å LESE MER om LIVSMESTRING på PREACHER.no
KLENGENAVN SATT. Lenge. Første søndagen min i Colombia denne høsten talte en gjestepredikant i kirken. Hun så meg og skulle straks til å opplyse forsamlingen om hva de hadde kalt meg tidligere.
— Salamanca, brølte jeg ut fra benken jeg satt på.
Nei, det var ikke dét, korrigerte predikanten fra talerstolen og skulle igjen til å informere forsamlingen.
— Salamanca, ropte jeg ut, enda en gang. Da gikk predikanten videre i manuskriptet sitt.
Etter talen fortalte jeg henne at slik sladder gjør mye skade, så det ville være bedre om hun lot være å videreformidle ondsinnet prat. Jeg tenkte på Jakob, Jesu bror. (Jak 3:1-12)
>> KLIKK HER FOR Å LESE MER fra COLOMBIA på PREACHER.no
HVORDAN BLE DET SÅNN? Det er vanskelig å være misjonær. Vi reiste fra Norge i ei tid da Internett var i barndommen. Vi flyttet fra hjemstedet, menigheten, vennene og slekta. Plutselig skulle vi tvinges sammen med nordmenn vi ikke kjente i et land hvor alt var fremmed. Det var ikke lett. For noen ble presset for høyt.
Selv ble jeg utsatt for biltyveri, kidnappingsforsøk og langvarig utpressing. Jeg fikk ikke lov til å snakke om det med noen hjemme i Norge, for misjonens rykte måtte ikke skades. Andre misjonærer hadde sine ting. Sykdom. Familietrøbbel. Tilpasningsvansker. Depresjon.
Jesu påbud til disiplene ble nå nærmest ironisk.
«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh 13:34-35)
DET VAR VANLIG Å KLAGE andre misjonærer hjem til Norge. Om noen misjonærer lykkes, kunne andre klage. Gav noen misjonærer penger fra private midler, kunne det komme forslag om å pålegge dem å gi pengene til misjonærmøtet i stedet. Ja, til og med påstander om underslag ble framført. Jeg vet om to som fikk anklager om underslag mot seg. De førte ingen steder, for ingenting var stjålet. Regnskapene var i orden. Det passet revisoren vår på.
En kan nesten tro at de var til Colombia-misjonærene for femten og tjue år siden, de beryktede ordene Paulus skrev allerede to tusen år tidligere. Han hadde fått et profetisk syn fram mot endetiden:
«Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene være [..] hovmodige og spottende, [..] ukjærlige og uforsonlige, baktalende…» (2Tim 3:1-4)
Ingenting måtte noensinne lekke ut. Vi måtte legge lokk på konflikter. Alt negativt kunne skade misjonens rykte, og deretter misjonens inntekter. I våre kvartalsbrev til støttepartnere og menigheter måtte vi ti stille om alt vanskelig.
Det er ikke rart at det ble brann i rosenes leir. Igjen og igjen. Før jeg flyttet tilbake til Norge, kom jeg over noen gamle arkiver på misjonens kontor i Bogotá. Der fant jeg brev som beskrev enda verre konflikter ti år og enda lengre før min tid.
Klengenavn var bare en liten del av problemet.
KVELDEN FØR JEG REISTE HJEM fra Colombia løp jeg bokstavelig talt rett i armene på den nåværende sjefen for den norske misjonen.
— Victor, er det deg? hørte jeg på norsk. Da jeg kikket opp, stod han der, et hode høyere enn meg.
Han inviterte på middag. Jeg takket ja. Så snakket jeg om ukulturen.
Jeg snakket om en norsk misjonær som var blitt baktalt som ‘sta og dum.’ Colombianerne plukket opp ord og handlinger fra nordmenn som mer enn gjerne delte. Denne misjonæren fikk kjapt tilnavnet “Terco, necio” — sta, dum. Det liknet på hans norske navn, slik det ble uttalt på spansk. Ingen norsk misjonær forsøkte noen gang å stanse bruken, og dermed anså colombianerne det som akseptert.
Da jeg nevnte ‘Sta, dum,’ kommenterte misjonssjefen kort og tørt:
— Da har du bare hørt hans versjon. Du har ikke hørt den andre siden.
Det var ikke noe poeng i å diskutere. Mennesker med makt, posisjon og penger kan forbeholde seg retten til å definere. Om du ikke har rett, kan du få rett. Med nettopp makt, posisjon og penger.
FAKTUM VAR at jeg ikke hadde hørt på ‘den sta,’ men på colombianerne. Sjefen for misjonen avslørte at han kjente til problemet. Heller ikke nå ville misjonen gjøre noe med det.
Derfor skriver jeg i dag, nesten ei uke etter at jeg kom hjem fra min så langt siste Colombia-tur.
Klengenavn, latterliggjøring og mobbing er ikke greit. Det er aldri greit.
Bare fordi vi har makten til å definere, betyr det ikke at vi har rett. At vi kan tvinge gjennom vårt syn og få rett, betyr ikke at vi har rett.
Selv personen som ble latterliggjort, og som ganske sikkert svarte – la oss si – ikke helt kristelig tilbake, fortjener å bli sett med nye øyne. Den sterke har et større ansvar for å skape rettferdighet enn den svake. Det skjer ikke ved å bortforklare eller forsvare uretten som skjedde.
La meg gjenta: Klengenavn er ikke greit!
Hjelp meg å huske på at jeg aldri mer bruker dem.
COLOMBIA Copyright © 2019 Victor Skimmeland er PREACHER.no og forfatteren.
Fra postingen på Facebook:
ER KLENGENAVN MOBBERNES PARADIS?
Over tjue år etter at jeg selv reiste til Colombia med streng beskjed om aldri å lekke noe, er jeg lei. Mobbingen gjemte seg bak taushetsplikten og slapp billig. Andre slet med latterliggjøringen.
Jeg selv klarte meg bra, men mobbing er aldri OK. Ikke engang om vi kler på den et skinn av åndelighet.
Jeg er klar over at jeg løper en risiko. OK, så bryter jeg taushetsplikten. Noen kan ta meg for det. Kanskje risikerer jeg også at noen peker fingre mot meg i stedet. Sånn er det av og til når man taler mobbingen midt imot. Jeg gjør det likevel. Les dagens innlegg på Preacher.no. KOMMENTER! DEL! Og LIK, om man kan si noe slik.
http://www.preacher.no/2019/10/25/klengenavn-i-mobbingens-paradis/
OBS: KOMMENTER GJERNE OGSÅ PÅ SELVE BLOGGEN.
Du må gjerne kommentere denne saken direkte på bloggen. Da følger din kommentar saken ‘til evig tid’ — til glede for framtidige lesere. Er det første gang du kommenterer, blir ikke kommentaren synlig før jeg har godkjent deg som ny kommentator. Dine senere kommentarer blir imidlertid synlige med en gang etter første godkjente kommentar. (Første kommentar må godkjennes fordi det er eneste måte jeg klarer å beskytte meg mot profesjonelle spammere. Da bloggen ennå var helt åpen, kunne jeg få 50-60 annonser for Viagra på én artikkel.)
Kjære Victor!
Det var vondt å lese. Ettertanken sier at “Sannheten skal gjøre dere fri.” Idyllisering mot bedre vitende for å holde fasaden eller inntektene holder både sannhet, troverdighet og medmennesker nede. Du er tråkket på. Flott at du har reist deg opp!
Hei Kåre,
jeg husker deg alltid som en vis og klok prost. Du var en god sjef. Takk for gode ord ennå.
Alt vel.
Victor
Flere kontaktet meg etter dette stykket, men vil ikke hverken trykker ‘Liker’ eller kommentere. Det forstår jeg. Men en ting til jeg ikke husket da jeg skrev, dukket opp etterpå.
En av våre aller beste misjonærer konstaterte tørt hvor vanskelig det var å jobbe i Colombia på grunn av all korrupsjonen. En dag sa han: ‘En Colombia se manejan las cosas con mucha oración y un poco de manipulación. I Colombia ordner vi sakene med mye bønn og litt manipulering.’
Det førte straks til at noen andre misjonærer vrengte på utsagnet så det ble hetende dette: ‘En Colombia se manejan las cosas con mucha manipulación y un poco de oración. I Colombia ordner vi sakene med mye manipulering og litt bønn.’ Underforstått ble det også sagt at korrupsjon måtte til. Men sånn var ikke den misjonæren. Han brukte myyye tid i bønn. Det var en ære å kjenne ham.
Om to uker reiser jeg til annen landsdel og besøker mannen som ble kalt “Sta, dum.” Han inviterte meg. Jeg har ikke noe personlig ansvar for det som skjedde med misjonæren og eventuelt hvordan han må ha svart tilbake.
Ingen andre synes heller å ha tatt ansvar. Jungeltelegrafen gikk da han kom hjem til Norge, og han kjente seg snart uønsket i trossamfunnet han hadde tilhørt hele sitt kristenliv. Troen hans synes nå å henge i en ganske tynn tråd.
Min kone og jeg ble selv ekskludert fra lokalmenigheten i Porsgrunn og Misjonskirken Norge noen måneder etter at vi kom hjem. Det var ikke greit.
Siden Misjonskirken oppfører seg sånn, velger jeg å se om jeg kan gjøre noe for mannen som opplevde det jeg gjorde. Om lederskapet i trossamfunn og lokalmenigheter vil være fariseere, vil jeg være samaritan. Ja, så sterke ord velger jeg å bruke.
Den rake motsetningen til Misjonskirken Norge ser jeg i DELK, Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn. De har valgt å ta oppgjør med gammel ukultur. Det er ikke lett, menn all respekt for at DELK prøver.