Tilfellet Carlos og Andrea

COLOMBIA – Men, de har jo ligget sammen! Hun er gravid, ropte misjonæren til meg.

Denne historien er fra virkelighetens misjon i Colombia og skjedde for ganske snart 17 år siden. Dette er en av de mange fortellingene vi ikke fikk lov til å skrive hjem til Norge om. Dagligliv og dårlige nyheter tjente ikke misjonens sak. Navnene i historien er selvfølgelig forandret.

Vi hadde et problem. Det var selvfølgelig ikke bra å ha for mye sex utenfor, eller før, ekteskapet, men det var ganske vanlig i Colombia. I kirkene også.

Misjonærene som kom før oss, hadde lagt lista høyt. Nå var mange av kirkene de hadde planta blitt så loviske at de satte ungdommene i «disiplin» om de så mye som kysset litt i en krok på lørdagskvelden. Disiplin betydde plass på bakerste benk, refs foran forsamlingen og gjentatte samtaler med syndebot hos pastoren. Hadde ungdommene hatt noen oppgaver, ble de fratatt alle.

Så var det Andrea, den tøffe sykepleieren med fortid i marinen. Vi hadde ansatt henne bare ett år i forveien for å følge opp over 100 barn fra de fattige bydelene i sør. Hun hadde aldri hatt noen kjæreste og var akkurat blitt peppermø.

Kanskje var Andrea litt streng med guttene. Kanskje litt for tøff. Kanskje bare litt redd for dem. Uansett hadde det aldri blitt kjæreste. Hun var strengt oppdratt, Andrea, det hadde faren, familiens patriark, passet på. Ikke for det, Andrea var både pen og smart. De yngre pastorene snakket ofte om henne.

Nå var Andrea gravid. En at de unge mennene hun hadde fortalt om Jesus til, Carlos, hadde begynt å tro. Så ble de kjærester. Andrea bedyret at det var meningen å gifte seg først, men så hadde det gått «galt». Denne ene gangen bare. Ikke mer.

Jeg hadde altså fått et problem. Jeg var misjonens administrasjonsleder og ikke egentlig en fullverdig misjonær, men jeg hadde nå ansvaret for våre ansatte.

Ryktene gikk. Snart kom historien om Andrea også andre misjonærer for øret. Nå stod misjonæren og ropte til meg:

– De har jo ligget sammen!

– Ja, det har jeg allerede snakket med Andrea og Carlos om, svarte jeg.

– Men da kan hun ikke jobbe for misjonen. Hun må slutte, insisterte misjonæren.

– Det går ikke, misjonen fornyet akkurat kontrakten hennes, innvendte jeg.

Misjonen var i dette tilfellet meg. Jeg hadde fornyet kontraktene ved nyttår, og med mindre våre ansatte brøt loven, var jobbene trygge i enda ett år.

Egentlig burde jeg ikke tatt diskusjonen i det hele tatt, men misjonærparet hadde satt seg i respekt. Hun og mannen kom fra posisjoner hjemme i Norge og skulle til viktige oppgaver i Colombia så snart de hadde lært seg språket. Nå fikk jeg igjen for at jeg ikke avviste henne.

– Hvilken myndighet tror du at du har til å gjøre dette, uten å spørre oss først, ville hun vite.

– Jeg er administrasjonsleder med ansvar for akkurat disse tingene, påpekte jeg.

– Men, hun har syndet!

Jeg innvendte at Andrea og Carlos verken var prester eller menighetsledere som hadde plukket på noen av menighetsbarna, men at Andrea jobbet som sykepleier. Skulle vi ofre henne fordi noen pastorer mente at vi måtte statuere et eksempel?

Så husket jeg min teologi.

– Hva sier Paulus om dette, da, la jeg retorisk til før jeg fortsatte etter hukommelsen:

– Hvis de ikke kan holde seg fra hverandre, er det bedre at de gifter seg. Nå skal de gifte seg. Jeg vier dem om tre uker. Inntil da har Andrea fått ferie.

Det roet seg ned. Andrea angret som en hund på det som hadde skjedd, men hun fortsatte å jobbe for oss i flere år etterpå. Hun og Carlos fikk to skjønne unger, og paret er gift den dag i dag. Vi mistet henne etter hvert til marinen igjen, men hun mistet ikke troen eller oss. Hun husket alltid at noen av oss hadde holdt hånden over henne mens andre, særlig lokale pastorer, ville ha henne sparket.

I dag er Andrea og Carlos ledere sammen med pastoren i en av menighetene jeg selv var med på å stifte.

Hva misjonærfruen gjør, aner jeg ikke. Jeg vet bare at det resulterte i en klage til Norge. Det skulle bli flere av dem etter hvert.

Så husker jeg hva Paulus egentlig skrev til menigheten i Korint: «Hvis to av dere ligger sammen, skal begge støtes ut av menigheten…»

Nei! Det stod det ikke.

Paulus skrev det stikk motsatte!

«Til de ugifte [..] sier jeg: [..] dersom de ikke kan være avholdende, må de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær
(1. Korinterbrev 7:8-9)

Nettopp.

Også på misjonsfeltet er idealet at to kan finne sammen, gifte seg og så ha sex med hverandre, ikke med alle andre. Noen ganger går det ikke helt sånn. Da er jeg glad for at Paulus allerede har gitt oss en oppskrift.

«Det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær.»

Jeg tror det er sunt med sex i ekteskapet.

UTSIKT. Storbyen Bogota sett fra Montserrate. Illustrasjonsfoto: Victor Skimmeland.

Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale på preacher.no som ikke er merket med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskyttet. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene krever særskilt tillatelse. Ikke-kommersiell bruk tillates herved så lenge fullstendig kildehenvisning oppgis.