Søndagsskolen det ikke ble noe av

MENIGHET En gang tilbake på nittitallet var jeg hovedleder i søndagsskolen i menigheten jeg tilhørte. Det skulle ikke vare, men gjennom hindringene som oppstod, endte jeg i stedet opp som misjonær på andre siden av jordkloden.
   >> READ IN ENGLISH | LES PÅ NORSK

HUSK >> LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK

En gang tilbake på nittitallet var jeg hovedleder for søndagskolen i lokalmenigheten. Jeg rekruterte et stort team av medarbeidere, og vi begynte med forbønn over tid før vi i det hele tatt planla noe som helst. Først da vi var blitt godt samkjørt og hadde en felles visjon, startet vi det som skulle bli de nye Barnemøtene på søndag kveld.

Menigheten hadde alltid hatt søndagsskole søndag morgen, men hovedlederen hadde nylig pensjonert seg. Dessuten kom det nesten ikke unger på søndagsskolen lenger. Menighetens gudstjeneste var nemlig på søndag kveld.

Idet vi var klar til å starte på høstsemesteret møtte vi snart motstand fra folk som mente at vi måtte fortsette å gjøre det kirken alltid hadde gjort. Søndagsskole var søndag formiddag. Unger eller ikke.

Vi klarte likevel å få en nølende tommel opp for søndag kveld, og snart begynte enda flere folk å komme på kveldsmøtet. De leverte fra seg ungene til oss og fortsatte opp i etasjen over uten avbrytelser gjennom hele møtet.

LES FLERE >> saker om menighetsliv på PREACHER.no her

DET SKULLE IKKE VÆRE FREDFULLT LENGE. Snart fikk vi en alvorlig klage mot oss. Foreldrene til to barn hevdet med styrke at en av mine medarbeidere hadde undervist om den HEMMELIGE ånd, og nå var barna vettskremte. De nektet å gå og legge seg om kvelden, og foreldrene ante ikke råd. Ånden min medarbeider underviste om? Ja, nettopp: Den hellige ånd!

(For foreldre som ikke skjønner problemet her, er det bare å si kudos til dere. Dere vet åpenbart hvordan dere skal forklare Bibelen til barna deres. De to barna hadde imidlertid aldri hørt om Den hellige ånd før, og da var møtet med Ånden på barnemøtet skremmende nytt.)

En av eldstebrødrene ringte meg på vegne av styret. Han forlangte forandring og forbedring. Jeg valgte å forsvare min medarbeider. Den hellige ånd er helt sentral i Bibelen, mente jeg, og vi kunne da ikke få skylden for at noen foreldre lot barna vokse opp med spøkelseshistorier som gjorde at de ble skremt av Bibelens Ånd, en «hemmelig» ånd. Eldstebroren gav seg ikke. Han ba meg tenke alvorlig gjennom hvordan jeg kunne ha bommet på målet. I tillegg krevde han at min medarbeider ble fritatt fra oppgavene så foreldrene ikke sluttet å komme til kirke. Jeg nektet. Dette var sprøyt. OK, sa den eldste, da må du slutte også.

For å gjøre en lang og trist historie kort, så ble vi begge tvunget til å slutte. I løpet av kort tid hadde resten av teamet bak barnemøtene også sluttet. Det hjalp ikke at menigheten karakteriserte oss i harde ordelag og beskyldte oss for å stikke av fra tjenesten.

LES OGSÅ >> Evangeliets tre hovedfiender (gjesteblogg av David Åleskjær)

SØNDAGSSKOLEN REISTE SEG IKKE med det første, for ingen nye lærere turte å ta på seg ansvaret. De eldste i menigheten var åpenbart for skremmende. Det tok et par år før søndagsskolen var tilbake i drift, og de måtte ta til takke med søndag kveld, siden hovedmøtet også ble holdt da. De skjønte etter hvert av bare et fåtall ville kjøre ungene til søndagsskole søndag formiddag, sitte og vente til de var ferdige, og så komme tilbake uten unger—eller med skrikende unger—søndag kveld.

Barnemøtene slik vi hadde drevet dem—som møter med for barn—med lovsang, barn som deltok i gjennomføringen og forkynnelse og bønn som tok barnas tro på alvor, kom aldri tilbake. Søndagsskole skulle bli barnepass, organisert lek og tegnebøker.

Jeg takket nei til å havne på bakerste benk i menigheten—skammekroken på godt norsk—og forlot snart menigheten uten vår nye pastors godkjenning. Jeg hadde fått invitasjon til å være med og plante menighet ute på bygda i nabokommunen. Gjennom de tre neste årene bygget jeg menighet med et team som tok Misjonsbefalingen på alvor, og jeg tok samtidig grunnfag og mellomfag på teologisk seminar (for unge lesere: I dag hadde jeg tatt en bachelor i teologi). Kort etter at jeg var ferdig med studiene, fikk kona og jeg kall til å reise jorda rundt som misjonærer. Til Colombia.

LES OGSÅ >> Kjærligheten overvinner alt

FINNES DET NOEN MORAL I DENNE HISTORIEN? Nei, ikke så mye. Men kanskje ett poeng: Om noen står i veien for kallet ditt til tjeneste, må du gjøre hva du kan for å komme deg forbi hindringene. Guds rike mangler arbeidere (Matt 9:37-38), så det er ingen grunn til at du skal bli stående fast til du blir gammel og grå bare fordi noen mener at du ikke skal videre. De første disiplene begynte å vitne om Jesus allerede den dagen de kom til tro. (Joh 1:40-42) Det samme hadde jeg gjort da jeg ble frelst på åttitallet.

«Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver.»
—Jesus til disiplene (Luk 10:2-3).

LIK og KOMMENTÉR >>
Hvis kommentarfeltet på bloggen er åpnet, lukkes det typisk etter to uker. Denne saken kan du likevel like, kommentere og dele fra Victor Skimmeland er Preacher.no på Facebook. Klikk her.

Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2019 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.