Slik jeg ser det, har det enkle evangeliet hatt tre hovedfiender gjennom hele historien. De første troende presenterte budskapet sitt som Veien – og det er tre typer «krykker» som kirken gjerne vil prakke på folk som ønsker å gå nettopp denne Veien.
MENIGHET | davidsliv.com; | Gjesteblogg av David Åleskjær | 14. november 2017
Jeg tror evangeliet ville vunnet langt større terreng om vi for alltid kvittet oss med disse krykkene.
NB: MEST FOR KRISTNE!
Det er de samme tre fiendene som har gjort seg gjeldende gjennom hele kirkehistorien, i ulike varianter. I alle kulturer, i alle land og til alle tider, har dette trehodete trollet spydd sin galle over de grunnleggende sannhetene, og komplisert dem, slik at folk flest har blitt forvirret og ikke sett hva budskapet egentlig går ut på. Slik er det fortsatt i dag.
For det første har vi loviskheten. Dernest har vi gnostisismen, i alle dens avarter. Til sist har vi det jeg vil kalle det magisk-sakramentale.
Loviskheten
Hele brev i Det nye testamentet er et oppgjør med loviskheten, spesielt Galaterbrevet. Loviskhet er forsøk på å oppnå Guds gunst og favør gjennom egne prestasjoner. Loviskhet er å vektlegge bokstav framfor ånd.
Fortsatt i vår tid finnes det en drøss menneskebud som folk anser som guddommelig visdom.
«Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!»
Det var ikke bare galaterne på Paulus’ tid som var «forhekset», for fortsatt serverer religiøse mennesker en rekke merkelige teorier om hva som er synd. Mange murer seg inne i en pietistisk og isolert verden og tror Universets Skaper applauderer dem for det.
Jeg har skrevet mye om loviskhet i bloggen tidligere, og skal ikke gjenta meg selv i denne omgang.
Gnostisismen
I vår tid er det få som kaller seg gnostikere, men tankegodset fra denne retningen lever i beste velgående. Selv om det ikke er mange som tror på konseptene som opprinnelig lå til grunn for denne retningen, med en «demiurg» som jordens skaper osv., er det fortsatt mange som vektlegger det åndelige på en måte som er anstrengt, og som ikke vil anerkjenne sin menneskelige side.
Eller rettere sagt: De ser på alt menneskelig som syndig. De har satt likhetstegn mellom Det nye testamentets negative beskrivelser av «kjøttet» og alt sjelen og kroppen måtte trakte etter.
Selv i 2017 finner du mange kristne som – selv om de ikke kaller seg gnostikere – har en vektlegging av ånd som går på bekostning av alt annet. «Overåndelighet», om du vil.
Moderne gnostikere er slike som får angst om det går tre minutter uten at samtalen dreier seg om noe åndelig. Slike som flyr fra «vekkelse» til «vekkelse» i en evig rastløs søken etter åndelighet. Slike som er nervøse i møte med alt som fremstår som rent menneskelig.
Jeg havner stadig i diskusjoner med disse «overåndelige», siden jeg ikke bare legger ut bibelvers og åndelige oppmuntringer på nett, men også forteller om hverdagen og helt vanlige ting. De melder seg med en gang, og har et løsrevet bibelvers parat for enhver anledning. La meg gi deg to eksempler:
- Jeg la ut følgende på Facebook:
«The Cure er rett og slett fantastisk bra … jeg har ikke ord!»
Det tok ikke lang tid før jeg fikk følgende i innboksen:
«Synes personlig at vi som tror på Jesus bør holde oss til salvet musikk laget for å lovprise Gud!»
- Følgende ble lagt ut to dager senere:
«Nyter en kveld med en bedre Amarone og nydelig lammekjøtt.»
Siden alkohol var i bildet, tok det ikke mer enn femten sekunder før kommentaren kom:
«David, du burde heller drikke av «den nye vin», den er mye bedre!»
Jeg får nesten allergisk utslett av sånt. Av påklistret religiøsitet, full av innlærte fraser til enhver tid.
Ja, jeg kløøøøør, rett og slett!
Jeg har ingen enkel definisjon på overåndelighet, men du merker med en gang når den er der. En slags religiøs krampe, som har lite med sann åndelighet å gjøre. Folk med anspente skuldre, som ikke klarer å slappe av dersom navnet Jesus ikke blir nevnt hvert femte minutt. Spør du dem hvor mye klokka er, får du en leksjon om at vi lever i de siste tider.
Religiøse av denne typen er ikke hele mennesker. De undertrykker sjelen og tror det er åndelighet. Som resultat får de nesten alltid en psykisk knekk litt lenger ned langs livets vei.
Ja, det er trist, at «kuren» for slike folk som oftest blir at de møter veggen så det smeller, når livets realiteter innhenter dem. Mange tar også avstand fra all tro etter en slik smell.
I overåndeligheten ligger også en stadig åndeliggjøring av tilfeldigheter. Jeg hørte om en dame som fant en billig kjole i riktig størrelse i en butikk, og som oppriktig utbrøt:
«Dette er bare Guuuuud, altså!»
Hvorpå hennes litt mer jordnære nabo kom med følgende replikk:
«Vi andre kaller det bare salg, vi.»
?
Kjenner du flere enn femti kristne, kjenner du typen. Noen av dem er faktisk pastorer, slik at det kanskje kan kalles en yrkesskade. Men dessverre ser de ikke på det som en skade, de ser på det som et pluss – som noe Gud applauderer. De er av den typen du er livredd for at dine ikke-troende venner skal møte. Selv vil de nok hevde at de har “viet seg til Ordets og bønnens tjeneste”, men faktum er nok mer at de har lukket sine sinn og viet seg til sin egen sekterisme.
Jeg tenker her og nå på en pastor som jeg også regner som en venn (jeg vet ikke om han egentlig regner meg som en venn, da hans egen teologi tilsier at han egentlig ikke bør ha samfunn med slike som meg). Jeg merker at jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan han ville fungert i en sosial setting med ikke-troende, hvor emnene var ting som kultur o.l., og hvor det ikke var lov å misjonere.
Vi er mange som kan slite med sosialangst eller manglende sosiale antenner, så jeg prøver ikke å gjøre narr av denslags. Men i denne personens tilfelle, ville det hele gitt en slags “cred” i det religiøse miljøet han tilhører. Der er det status knyttet til det å være ignorant når det gjelder “denne verden”.
Slike som ham er årsaken til at jeg mener det burde vært påbudt for enkelte pastorer å tilbringe minst én kveld i uka utenfor sin egen krets. Ja, det skulle rett og slett vært en del av jobben deres å henge på puben en gang i blant (uten at motivet var å «evangelisere»)! For det ville vært sunt både for deres språk, holdninger og tankegang.
Det magisk-sakramentale
Oldkirken bekjempet gnostisismen, men havnet etterhvert i motsatt grøft: Den gjorde materie til noe åndelig. Mens gnostikerne mente at det materielle var uten betydning, og at kun det åndelige hadde noen verdi, gikk den romersk-katolske kirke langt i å slå det åndelige og materielle sammen.
Med det resultat at folk i dag f.eks. snakker om en «fysisk åndelighet», og at de fleste forbinder ordet «kirke» med bygninger og ikke med mennesker.
Ja, Guds sønn ble kjøtt og blod. Han fikk en fysisk kropp. Men ut i fra det å trekke konklusjonen at Gud til stadighet inntar fysiske gjenstander eller effekter, som en slags «fortsatt inkarnasjon», finner jeg ikke grunnlag for i urkirkens forståelse av evangeliet. Hellige relikvier har ingen plass i Det nye testamentet.
Nå legger riktignok folk ulike ting i ordet «sakramenter», men det kan virke som ikke rent få legger en slags magisk dimensjon inn i det hele. Dåpen blir da ikke lenger en symbolsk handling for tro, men dåpsvannet er i seg selv virkningsfullt. Nattverden blir ikke et måltid til minne om Jesus, men brødbitene blir Jesu faktiske kropp.
På samme måte gis ikoner en egenverdi som går langt utover ren kunstnerisk betydning. Gud blir ekstra tilgjengelig i «kirkerommet», i bygninger som er blitt «vigslet».
Ogsåvidere, ogsåvidere.
Selv om en slik tanke er gnostisismens motsats, har den egentlig mye til felles med den. For enten man nå anser materie for noe ondt eller noe godt, danner man seg uansett et «sakramentalt» univers, hvor det materielle ikke er nøytralt, men tillegges en dypere og mystisk betydning.
 |
David Åleskjær er en forfatter som lever av sin teologi. Du kan støtte ham – det synes jeg du burde gjøre – ved å følge bloggen hans davidsliv.com;, dilte etter ham på Facebook; og veldig gjerne sponse ham med VIPPS til 94 12 36 34 eller på Patreon;. |
Dette blogginnlegget er gjengitt med tillatelse av forfatteren.
Les gjerne flere saker fra David Åleskjær.
