LIVSMESTRING Guds rike er ikke for de perfekte. Derfor blir noen veldig skuffet når de oppdager at de nye vennene heller ikke er så perfekte.
Like før påske møtte jeg en venn jeg ikke har sett på mange år. Vi kom fra hver vår retning og satt nå og drakk kaffe sammen på en Circle-K mens bilene våre fikk litt strøm. Det han fortalte, rystet meg. Dypt.
Skuffet av kristne
Min gamle venn var overrasket over å se meg i så fin form. Nyheten om min død var visst betydelig overdrevet, for å parafrasere ham. At jeg var frisk og fin, at skavankene stort sett i tillegg var usynlige, overrasket ham også. Jeg fikk lov til å fortelle ham hvordan jeg ble helbredet.
Så slapp han bomben.
Han hadde blitt ateist!
Min gode venn og medarbeider fra årene før jeg flyttet til Colombia: Han trodde ikke lenger.
Etter lang selvransakelse mente han nå at det å være kristen hadde gjort ham til et dårligere menneske. Han gjorde ting han ikke ville. Menneskene rundt ham hadde heller ikke vært så gode som de burde være. Selv pastoren hadde fått ham til å gjøre vonde ting mot andre.
Det var en rystende historie. Jeg kunne ikke forklare eller bortforklare det han fortalte, for uten tvil var det riktig, det han hadde opplevd. Riktig, slik han så det.
Han mente også at han hadde det bedre nå, uten tro. Uten de rundt seg som gjorde ham til et dårligere menneske.
Hvorfor blir jeg så skuffa av kristne «venner»?
Det har tatt meg flere uker å fordøye det han fortalte. Han vil sikkert ikke være enig i konklusjonene jeg nå trekker, for jeg ser jo dette fra et ståsted hvor jeg fremdeles tror.
Jeg tror det finnes håp. Også for de mest elendige. Jeg tror ikke man trenger å bli «hedning» for å bli et godt menneske. Samtidig tror jeg ikke at merkelappen «kristen» i seg selv gjør noen til et bedre menneske. Noen ganger er det kanskje tvert om.
Jeg har opplevd min andel av kristne «venner» som har vært ute etter fordelene vennskapet gav. Jeg er gavmild av natur, både når det gjelder penger og tid. Jeg har opplevd de som vil ha hjelp til jobb eller tjenester. Noen har så dolket meg i ryggen når jeg senere har trengt deres støtte.
Det hører dessverre til unntakene at folk viser takknemlighet. Både i Norge og Colombia, uten at jeg skal utdype det her. Selv Jesus opplevde det sånn (Luk 17:17).
Kristne venner? Jeg satser på dem likevel. Sammen med ikke-kristne venner. Jeg er også forberedt på å bli skuffet. Igjen.
Men: Jeg trenger å finne en forklaring på hvorfor det er sånn at mine kristne venner ikke alltid er forbildene de burde være. Jeg skuffer dessuten sikkert andre, jeg også.
Så her skal du få forsøket mitt på å forklare hvorfor menigheten ikke bare består av alle de gode menneskene vi forventer å finne der.
Vil du være venn med oss? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på Facebook-sida du får opp!
Aller først: Kristne velger ikke hvem vi går i menighet med
I livet ellers, som på reality-TV, velger vi hvem vi vil omgås med. Vi stemmer inn, og vi stemmer ut. Ofte uten å være bevisste hva vi gjør. Du trenger ikke å være en Einstein for å skjønne dét.
Vi henger med den typen folk vi trives best med, og ofte er dette folk som likner oss selv. Dessuten velger vi oss gjerne hyggelige mennesker, ikke de som er vrange og vanskelige.
I menigheten er det annerledes. Gud velger for oss. Han velger de vi omgås med. Han kaller oss til å være venner med de vi ikke passer best sammen med.
Joda, jeg har opplevd menigheter hvor det ikke var lett å finne plass. I min første menighet svarte en jeg også var i kollokvie-gruppe og studerte med at han hadde venner nok. Han trengte ikke meg, selv om han fikk god hjelp under studiene. Det var klar tale.
I vår nåværende menighet etterlyste jeg bibelgrupper. Jeg ble henvist til en gruppe av soknepresten, bare for å få beskjed at de helst ikke ønsket andre enn folk på sin egen alder. Forståelig og trist. Jeg var minst ti år for gammel. De på min egen alder, hadde derimot bare vinklubb.
Jeg kjenner flere frimenigheter som målretter budskapet og sikter seg inn mot nokså snevre grupper.
For det andre: Gud elsker de håpløse tilfellene
«Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe.» ( Paulus i 1Kor 1:28)
Gud elsker de minst elskverdige. Gud elsker til og med de som hater. I Efeserbrevets 2. og 3. kapitler forteller Paulus at Guds evige plan var å frelse hedninger! Jødene skulle ikke få ha troen sin alene. Tvert imot.
Kristen tro ble en øvelse i multikulturalisme som verden til da ikke hadde sett. Joda, romerne samlet folk fra hele verden. Men som venner? Slett ikke, som Paulus liker å si. Dét kom med menigheten.
Når det gjaldt disiplene som ble apostler, valgte Jesus selv ut de aller verste, sett med samtidens øyne.
Han valgte seloten Simon, geriljakrigeren med blod på hendene.
Han valgte seg skatteoppkreveren Levi, han som jobbet for okkupasjonsmakta.
Motstandsmann og nazist i samme, lille gruppe. Jesus valgte dem begge, uten at noen hadde noe de skulle ha sagt. Annet enn at de kunne takket nei.
Når så de første kristne er blitt en menighet som spredde seg ut over verden, valgte Gud Saul, mannen som drepte nettopp de kristne for å holde jødedommen ren. Da Den hellige ånd ba Ananias døpe Saul, senere kjent som Paulus, var reaksjonen entydig: Er du gal, Gud? ( Apg 9:13-14)
Dernest: Vi har ikke noe valg når det gjelder tilgivelse
Tilgivelse er innbakt i vårt kristne DNA. Det er et spørsmål Gud ikke forhandler på.
Utenfor menigheten har vi flere muligheter. Når venner «backstabber meg i ryggen», som de sier på Paradise Hotel, tar vi igjen. Vi krangler. Vi kan til og med sloss. Klarer vi ikke å løse konflikten, stemmer vi med føttene. Vi går videre til nye vennskap med mennesker vi liker bedre.
Når kristne krangler og sloss, krever Gud at vi skal tilgi. Tilgi!?
Tilgivelse er noe dritt. Det er noe av det vanskeligste i verden. Det finnes synder som ikke kan tilgis, men Gud har i sin visdom valgt å ikke gå dypere inn på nøyaktig hvilke det er. Så kan vi slippe å gjøre akkurat de syndene (Mark 3:28-29).
Det er verdt å merke seg at det kapitlet som oftest leses i bryllup, Første brev til menigheten i Korint, kap. 13, også kjent som kjærlighetens høysang eller evangelium, er skrevet til en menighet hvor relasjonene hadde kollapset ganske så grundig. Det var til menneskene som hatet hverandre Paulus gav befaling om å tilgi og elske. Det var mennesker som ville hverandre alt vondt Paulus befalte å leve sammen. Ekte kjærlighet handler nemlig før eller siden alltid om tilgivelse.
Hva betyr så kjærlighet? Nei, ikke først og fremst sex, selv om det å elske er en typisk eufemisme for nettopp å ha sex. Utenfor menigheten er det å elske alltid en følelse. Det handler om å føle seg vel sammen med andre mennesker.
I menigheten handler det å elske på det mest grunnleggende om å tilgi.
Vi kan ikke bare bevege oss videre til nye mennesker, for Gud har valgt oss til å høre sammen. Han vil danne oss til ett fellesskap. Ikke 33.451 forskjellige fellesskap–bare her i Norge.
Til sist: Tilgivelse er måten Gud viser nåde og visdom på
Hvorfor vil Gud oss så vondt som menighet? Som enkeltmennesker? Hvorfor tvinge oss til å bruke tid med mennesker vi ikke tåler trynet på?
Fordi vi aldri får se hva ekte nåde er uten at vi har sett det motsatte. Fordi vi aldri vil skjønne hva tilgivelse er i en menighet der ingen gjør noe galt.
Vår eneste mulighet til å vise oss som bedre mennesker er når Gud blottlegger våre verste sider. Da, og først da, kan Han rydde opp i det rotet som vi liker å kalle for “livet vårt”. Med Den hellige ånd kan Gud forvandle bitre fiender til venner som elsker hverandre.
Det er ikke lett. Det skal jeg være den første til å innrømme. Men det er nødvendig.
Verden har aldri klart det. Vi kriger. Vi dreper våre fiender. Vi går videre. Med menigheten har Jesus begynt en jobb som ikke er vakker, men som av og til viser miraklene Gud kan skape.
Rom ble ikke bygget på én dag
Du har hørt ordtaket før: Rom ble ikke bygget på én dag.
Vittig-Per vitser fra bakerste benk at Rom selvfølgelig ble bygget på én natt, men du lar deg heldigvis ikke avspore. Du tar poenget mitt.
Jeg har gitt dette rådet til mange av mine colombianske «soknebarn»:
Vi velger nok ektefellen selv, men så skal det være henne for livet. Barna? Vi får de som kommer. I likhet med foreldre, søsken og andre slektninger. Uansett hva vi måtte synes om dem, så er de familie.
Akkurat dét er menigheten også. Familie.
Selv har jeg riktignok hatt ganske mange fosterbarn, og jeg har alltid fortalt dem at de bodde hos oss fordi vi valgte dem, men det er en annen sak. Det var pedagogikk, ikke teologi. De barna var unntaket, og den forklaringen fungerte alltid. Selv om det strengt tatt var Barnevernet som valgte dem og oss.
Paulus skrev til menigheten i Efesos: «I Kristus utvalgte Han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus.» (Ef 1:4-5)
Gud, og bare Gud, velger ut dem som får være menighet, ikke vi. Det er Gud som har det avgjørende ordet når det gjelder hvem som er kirke. Ikke rart det er så mange vi ikke likner. Eller–ikke liker.
Vi valgte våre venner, de som er greie med oss. Vi valgte ikke menigheten. Gud valgte. Uten å stille betingelser. Nå ber Han oss–krever Han av oss–at vi skal tilgi hverandre slik som Jesus tilgav oss.
Det er fryktelig vanskelig. Og den mest opplagte grunnen jeg kan komme på til at mine ikke-kristne venner er så mye lettere å ha med å gjøre.
KOMMENTER GJERNE DENNE SAKEN PÅ FACEBOOK.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no Alle rettigheter reservert © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.
