I kveld starter Israel feiringen av 70 år som selvstendig nasjon. Det gratulerer vi dem med. Samtidig er det på sin plass å ta en kikk på kristne nordmenn som er mer jødiske enn jødene selv.
TANKER | preacher.no | Victor Skimmeland | 18. april 2018
Uttrykket er egentlig sånn: «Mer katolsk enn paven». Her passer det imidlertid bedre å snakke om kristne som går lenger i å være jøder enn jødene selv. Jesus omtaler slike personer som «proselytter» (Matt. 23:15).
Feiringen av Israels 70 år som uavhengig stat starter i kveld, 18. april, og pågår de nærmeste dagene framover. Nasjonaldagen går rett over i fredag og deretter sabbat, så det blir langhelg. Siden Israel har en annen, månebasert kalender, ikke vår romerske, er også året annerledes enn vårt. Israels uavhengighet feires etter vår kalender først 14. mai. Da skal også min familie feire, men først og fremst min kones bursdag.
Noen norske kristne har gått langt videre enn bare å være pro-Israel. Det er dere jeg vil skrive litt om nå. Hvor mange dere er, er det vanskelig å si noe om. Dere gir i alle fall mye lyd fra dere.
På motsatte side finner vi en gren av norsk kristenhet som mener at jødene har fint lite med Israel å gjøre. De vil at vi helt og fullt skal støtte palestinernes sak — og bare deres. Tilhører du denne grenen, kan du slutte å lese med en gang. Jeg skriver ikke for deg. Heller ikke til deg. Og, ja, jeg vet at dere er mange i min egen, Den norske kirke. (Mye virksomhet koordineres gjennom Sabeels venner i Norge.)
Og, for ordens skyld, jeg skriver heller ikke om MIFF Med Israel for Fred, en areligiøs vennskapsforening i likhet med flere, som for eksempel Norsk-Koreansk Vennskapsforening, Norge-Madagaskar eller Solidaritet med Kurdistan.
For å gjøre det klinkende klart at jeg selv ikke er en «jødehater», vil jeg først fortelle deg litt om min familie. Vi har tradisjon som pro-israelske. Vi har solidarisert oss med jødenes sak. Min oldemor var riktignok nazist før og under andre verdenskrig, men hennes sønn, min bestefar, var sterkt pro-jødisk. Vi holder oss med familiemyten om hvordan han var tilknyttet og hjalp jødiske familier i distriktet der han bodde. Hvor mye av den som er sann og hvor mye som er myte, vet jeg ikke. Noe må ha vært sant.
Min onkel var journalist og forfatter og skrev en del om det. Han het Jahn Otto Johansen. Han ble nedsettende kalt skapjøde og «han som ønsket å være jøde». Det var ugreie titler på mannen som var først fra norsk TV i Midt-Østen. Fra kristne kretser fikk onkel imidlertid også pes da han begynte å rapportere om de vanskelige forholdene palestinerne levde under.
Selv står jeg nederst på treet, med røttene godt plantet i en familie som prøver å se til begge sider: Både jøder og palestinere.
Proselyttene
Dette handler ikke om dere som støtter Israel. Det handler om dere som legger lista så høyt for oss «vanlige» kristne at det er umulig å være kristen uten å «elske» Israel først og over alt. Det handler om dere som gjør mer enn evangeliet krever. Jesus var tydelig da han refset fariseerne for å verve proselytter som gikk lenger enn fariseerne selv:
— Ve dere, teologer (skriftlærde) og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv. (Matt. 23:15).
Paulus var også tydelig. Når noen ville være mer «jøde» enn jødene selv, tok han et grundig oppgjør med dem. Han skrev Galaterbrevet som en kraftig kritikk mot all loviskhet. NB: Her er «jøde» å forstå som judaist, altså en bokstavtro fariseer, ikke folkeslaget jøder.
(Saken fortsetter under bildet.)
Dere kristne jeg her skriver om, følger de gamle, jødiske høytidene. Dere reiser til Løvhyttefesten. Dere danser «messiansk dans» i menighetene (lenke | PDF). Dere blåser i shofar – bukkehornet – i gudstjenestene. Dere drar på stadige pilegrimsreiser til Israel. (Jeg har selv vært tre ganger i Israel, og dét forsvarer jeg.)
Typisk er en sterk støtte til Netanyahus prosjekt — som selv mange israelere er imot — og en ditto degradering av palestinerne. Noen sier til og med rett ut at palestinere ikke finnes, for filisterne ble utryddet for flere tusen år siden (lenke | PDF).
Det står visstnok mellom vi kristnes støtte til Netanyahu eller full støtte til Hamas — den palestinske terrorgruppen som tok makten på Gaza-stripen i et blodig kupp i 2007.
Min egen erfaring
Jeg har feiret sabbat og jødiske høytider med jøder i Norge og Israel. Det står jeg for. Jeg synes det er naturlig. Jeg har også drukket vin med jøder selv om jeg til daglig er avholdsmann. Noen av mine medreisende, mer pro-israelske venner, helte imidlertid vinen på bakken, for akkurat da var avholdssak viktigere enn støtten til Israel.
Jeg jobbet flere år deltid som korrespondent for avisa Dagen, Norges tydeligste stemme for Israels sak i Norge. Da dekket jeg tidvis grupper som syntes Dagen leflet med palestinerne. Dagen var for liberale, sa de.
(Saken fortsetter under bildet.)
De feiret de jødiske høytidene og holdt seg med den jødiske kulturkalenderen. Jeg var med noen av dem da de løftet den niarmede lysestaken, menorahen, og bar den i prosesjon. De løftet Torahen, det gamle testamentet, og bar i samme prosesjon. Med bukkehorn og flagg viftet de velsignelse over Israel.
Det var Loven de fulgte. Seremonilovene i Det gamle testamentet. Den bokstavelig talt forbannede Tredje Mosebok. Forbannelsens bok. Leviticus, via latin og gresk. Av levitt, Levi stamme, prestestammen, eller prestekasten, om du vil.
Boka inneholder forordninger til prestene for hvordan menneskelige handlinger kunne oppheve forbannelsen og dermed tilfredsstille Gud. Senere beviste jo Jesus at dette slett ikke var mulig, så han tok i stedet straffen på seg selv så vi mennesker — alle mennesker — jøder og hedninger — kunne finne nåde (lenke | PDF).
Det hadde antagelig begynt i det små, men nå oppførte de seg som om de var en til nå glemt stamme på Israels slektstre. Jesus var byttet ut med Yeshuah. Gud med Yahuwah. (Ikke Jahve, som vi vanligvis bruker som transkripsjon fra originalteksten.)
Det begynner smått uskyldig, men ender i en fremmedgjørende loviskhet. Om det var vanskelig for nordmenn flest å skjønne seg på oss kristne, ble det ikke enklere nå. Var Misjonsbefalingen å gjøre nordmenn til jøder? Sa ikke Paulus akkurat det motsatte? «Jøde for jøde, greker for greker.» (1. Kor. 9:20)
Er det «nye» så mye bedre, da?
En innvending jeg gjerne hører fra de mest Israelfokuserte kristne, er at det nye (som «vi» holder på med) slett ikke er så mye bedre.
De har rett i at Luther var en jødehater og at kirken har begått store overgrep mot jødene.
De har rett i at min egen kirke, Den norske, er svært lite israelvennlig. Jeg hørte selv en prest på tur til Israel i 2014 som jamret seg og lurte på når jødene – ikke Israel – skulle slutte å bruke holocaust som unnskyldning for overgrep mot palestinerne.
(Saken fortsetter under bildet.)
Jødehatet — antisemittismen — er reell, selv om de fleste vil påstå at det bare er en nødvendig kritikk av Israel.
Israelvennene har rett i at vår kristne kalender og våre tradisjoner har sitt opphav i de jødiske. Så kan vi jo lure på hvorfor kirken gjennom århundrene gikk tilbake til en mer formalisert prestetjeneste etter modell av det gamle testamentet.
Noen bruker også Paulus’ forsvar for jødene, som var på sin plass, til å forsvare loviskhet. De siterte også Jesus: «Frelsen kom fra jødene.» (Joh 4:22)
Spørsmålet er om loven er løsningen. Jesus kom for å oppfylle loven fordi vi selv ikke kunne. (Matt. 5:17)
Hvorfor ikke?
I våre dager er vi blitt mer oppmerksomme på en annen side ved andres kulturer. Begrepet kalles kulturell appropriasjon.
De jødiske festene tilhører ikke oss. Like lite som nattverdfeiringen tilhører praktiserende muslimer. Vi kan selvfølgelig lære om jødiske tradisjoner og respektere dem. Vi kan til og med delta etter invitasjon. Jeg har selv feiret jødisk påske en gang. Jeg var hedning blant jøder. Her i Norge.
Samtidig har noen av tradisjonene også blitt våre. Minnemåltidet som Jesus innstiftet, nattverden, hadde som forbilde jødenes raske avskjedsmåltid i Egypt.
(Saken fortsetter under bildet.)
Jeg nevnte Galaterbrevet. Paulus tok et oppgjør med loviskhet.
Jeg vil også nevne Romerbrevet. Paulus slår her et slag for frihet. Kristne må ikke først bli jøder for å være kristne. Vi er ikke lenger forpliktet på jødiske seremonilover eller for den saks skyld jødisk, sivilrettslig eller strafferettslig lov. Like lite som vi følger muslimsk sharia.
Problemet oppstår når de vil verve andre inn i sin praksis. Når de sier at man blir en bedre kristen av det. Da legger man lista høyt. For høyt for de fleste. Mange føler seg fremmedgjort.
Vi er kalt til å vinne de mange, ikke raffinere og foredle noen få. Vi er ikke en gang kalt til «å luke ugras» fra menigheten. (Matt 13:24-30)
Gratulerer med dagen
Israel starter en ny dag idet solen går ned i kveld. Kvelden 18. april er altså den moderne staten Israel 70 år. Selve dagen feires i år den 19. april. Samme dag som jeg selv feirer 55 år. Staten Israel ble erklært selvstendig 14. mai 1948, for 70 år siden. 14. mai er tilfeldigvis også min kones bursdag.
Selvfølgelig er disse tre jubileene et sammentreff og ikke en større melding ovenfra. Jeg tror ikke på tallmagi. Jeg vil likevel istemme med mange, både vanlige nordmenn og israelvenner:
Gratulerer med dagen, Israel!
Mot store odds har jødene overlevd som folk, og Israel er gjenoppstått som nasjon.
Så snart feiringen har lagt seg, skal jeg fortsette med det som er mitt kristenkall:
Fortelle folk om en jødisk Jesus som ikke krevde at noen ble jøder for å komme til himmelen!
LES OGSÅ:
“Nå griper Gud inn i Midtøsten”, Dagen 20.06.11 (lenke | PDF)
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no Copyright © 2018 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er greit uten at du spør først — hvis du oppgir full kildehenvisning.
